Parliamentary White Paper 22 (2016-2017) The place of the oceans in Norway's foreign and development policy

Meld. St. 22 (2016 – 2017) Melding til Stortinget Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Bestilling av publikasjoner Offentlige institusjoner: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Internett: www.publikasjoner.dep.no E-post: publikasjonsbestilling@dss.dep.no Telefon: 22 24 00 00 Privat sektor: Internett: www.fagbokforlaget.no/offpub E-post: offpub@fagbokforlaget.no Telefon: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige på www.regjeringen.no Foto: Peter Prokosch / Grid Arendal Trykk: 07 PrintMedia AS – 03/2017 07 P RINTMEDIA – 2 04 1 03 79 M IL JØ ME RKET TRYKKER I 2 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Innhold 1 Innledning ..................................... 5 2 Sammendrag ................................ 8 Del I Havinteresser ............................... 13 3 Norske havinteresser i internasjonalt perspektiv ........ 15 3.1 Potensialet i havet .......................... 15 3.2 Drivkrefter i internasjonal havpolitikk ...................................... 16 3.3 Behov for kunnskap ....................... 17 3.4 Arenaer for internasjonal havpolitikk ...................................... 17 3.5 Norge som ansvarlig polar havnasjon ........................................ 19 3.5.1 Norske havinteresser i nordområdene og Arktis ............. 19 3.5.2 Norske havinteresser i Antarktis og det sørlige Atlanterhavet .......... 20 Del II Rammer og forutsetninger ....... 23 4 Rammer og forutsetninger for norske havinteresser ........... 25 4.1 FNs havrettskonvensjon – havets grunnlov .......................................... 25 4.1.1 Kyststatene og havet ...................... 26 4.1.2 Plikt til å verne, rett til å bruke ..... 27 4.1.3 Havrettens regionale tilnærming .. 27 4.1.4 Havretten og Norges nærområder 28 4.1.5 Domstol for løsning av hav rettslige tvister ................................ 29 4.1.6 Fremtidens krav til internasjonal havforvaltning ................................. 29 4.2 Institusjoner for internasjonalt havsamarbeid .................................. 30 4.2.1 Behovet for samarbeid om havspørsmål .................................... 30 4.2.2 Nøkkelinstitusjoner ........................ 31 4.3 Trygge hav ...................................... 35 4.3.1 Nordområdene ............................... 36 4.3.2 Østersjøregionen ............................ 36 4.3.3 Den europeiske union og maritim sikkerhet ......................................... 36 4.3.4 Piratvirksomhet .............................. 37 4.3.5 Miljøkriminalitet og hav ................ 38 4.3.6 Klimaendringer, hav og sikkerhet 38 Del III Områder for norsk innsats ...... 41 5 Bærekraftig bruk og verdiskaping ........................... 43 5.1 Olje- og gassektoren ...................... 43 5.1.1 Internasjonalt samarbeid i olje og gassektoren ............................... 44 5.2 Maritim næring .............................. 44 5.2.1 Internasjonalt samarbeid om skipsfart .......................................... 45 5.2.2 Skipsfart i nord ............................... 47 5.3 Sjømatnæringen ............................. 47 5.3.1 Fiskerier og oppdrett inter nasjonalt .......................................... 48 5.3.2 Norske nærområder ...................... 49 5.3.3 Antarktis og andre regioner ......... 51 5.3.4 Fiskeriforvaltning i FAO ............... 51 5.3.5 Gode arbeidsvilkår i fiskeriene internasjonalt .................................. 52 5.4 Fremvoksende havnæringer ........ 53 5.5 Gode internasjonale handels vilkår for havnæringene ................ 54 5.5.1 Utfordringer i det internasjonale handelssystemet ............................ 54 5.5.2 WTO ................................................ 54 5.5.3 EØS, det indre marked og markedsadgang ............................. 55 5.5.4 EFTA-frihandelsavtaler ................. 55 5.5.5 Utenriksstasjonene og hav næringene ....................................... 56 6 Rene og sunne hav ..................... 57 6.1 Bevaring av naturmangfoldet i havet .............................................. 57 6.2 Havforurensning ............................ 59 6.2.1 Sentrale miljøkonvensjoner med relevans for havforurensing .......... 59 6.3 Marin forsøpling og mikroplast ... 60 6.3.1 Mikroplast ...................................... 61 6.3.2 Bred internasjonal innsats for redusere marin forsøpling og mikroplast ................................. 62 6.3.3 Bistandsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast .... 64 6.4 Klimaendringer .............................. 64 6.4.1 Havforsuring .................................. 65 6.4.2 Parisavtalen .................................... 66 6.4.3 Klima og matsikkerhet .................. 66 6.4.4 Omfattende norsk klima engasjement .................................... 67 6.5 Den blå skogen ............................... 67 6.5.1 Tare – den «nye» klimaaktøren? ... 68 6.6 Marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak .. 69 6.6.1 Verdens største marine verne område ............................................ 70 7 Blå økonomi i utviklings politikken ...................................... 72 7.1 Potensialet i den blå økonomien ... 72 7.1.1 Sokkelinitiativet .............................. 73 7.2 Bistand til helhetlig forvaltning lokalt og regionalt .......................... 74 7.3 Olje for utvikling ............................. 76 7.4 Fisk for utvikling ............................ 78 7.4.1 Nansenprogrammet ...................... 80 7.4.2 Småskala fiskeri ............................. 80 7.4.3 Opplæring og utdanning ............... 81 7.4.4 Fiskeriforvaltning og -regelverk ... 82 7.4.5 Næringsutvikling ........................... 82 7.4.6 Finansiering ................................... 83 7.4.7 Ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og fiskerikriminalitet ........... 85 8 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 88 Vedlegg 1 Liste over forkortelser og akronymer ................................. 89 Meld. St. 22 (2016–2017) Melding til Stortinget Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Tilråding fra Utenriksdepartementet 24. mars 2017, godkjent i statsråd samme dag (Regjeringen Solberg) 1 Innledning Dette er første gang en norsk regjering legger frem en stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Målet er å belyse de mulig hetene og utfordringene som havet representerer for landet vårt, og tydeliggjøre hvordan utenriks og utviklingspolitikken kan støtte opp under norske havinteresser og bidra til å nå FNs bære kraftsmål. Norge har sterke interesser knyttet til havet. Mer enn 80 prosent av Norges befolkning bor mindre enn to mil fra kysten. Dette har vært av gjørende for norsk identitet og for hvordan Norge blir sett utenfra. Allerede i norrøn tid bandt kysten landet sammen og samlet det til ett rike, og havet knyttet Norge sammen med resten av verden. Om havet er sentralt for å forstå fortiden, er det også en nøkkel til fremtiden, både for Norge og resten av verden. Regjeringen fører en offensiv politikk for å bidra til en grønn omstilling av norsk økonomi. En forutsetning for å lykkes, er at na turmangfoldet ivaretas for nåværende og framti dige generasjoner samtidig som havets nærings messige muligheter utnyttes til det beste, og at vi legger til rette for produksjon og forbruk som har mindre negative konsekvenser for klima og hav miljøet enn i dag. Viktigheten av dette ble tydelig da verdens land i 2015 vedtok de sytten bære kraftsmålene. Et eget mål, mål nummer 14, hand ler om bevaring og bruk av hav og marine ressur ser på en måte som fremmer bærekraftig utvik ling. Havet rommer store muligheter for menneske heten. Ifølge FN vil verdens befolkning vokse til 9,7 milliarder mennesker i 2050. Størsteparten av veksten vil finne sted i utviklingsland, spesielt i afrikanske og asiatiske land. En voksende befolk ning vil trenge mat og energi, og stimulere til økt handel og sjøtransport. Skipsfarten er av avgjø rende betydning for å sikre global handel og ver diskaping. Samtidig er havet også en kilde til bekymring. Befolkningsvekst, urbanisering og konsentrasjon av menneskelig virksomhet i kystområder vil øke presset mot havet. Havet er utsatt for klima endringer, forurensning, marint søppel, overfiske og ødeleggelse av økosystemer i kystsonen. De globale utviklingstrekkene utgjør et sam mensatt bilde av utfordringer og muligheter for kyst- og havnasjonen Norge de kommende tiå rene. De valgene vi tar og prioriteringene vi gjør, 6 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken vil ha viktige implikasjoner for vårt forhold til om verden og vår evne til å nyttiggjøre oss det poten sialet som havet representerer. Havretten spiller en sentral rolle. FNs hav rettskonvensjon1 omtales ofte som havets grunn lov. På samme måte som en grunnlov skaper for utsigbarhet og stabilitet på nasjonalt nivå fremmer havretten fredelig internasjonalt samarbeid om vern og bærekraftig bruk av verdens hav. Hav rettskonvensjonen regulerer staters rettigheter og plikter for bruk av havet, utnyttelse av marine res surser og bevaring av det marine miljøet. Dette gir forutsigbarhet og nødvendig sikkerhet for inves teringer og økonomisk aktivitet. Konvensjonen er viktig for Norge som energinasjon, miljønasjon, sjømatnasjon og skipsfartsnasjon. Sammen med andre folkerettslige instrumenter utgjør den det rettslige rammeverket for Norges samarbeid in ternasjonalt om vern og bærekraftig bruk av hav og marine ressurser både på globalt, regionalt og bilateralt nivå. Mange havnæringer har et stort potensial, inkludert sjømat, marin bioteknologi, energi (for nybar og ikke-fornybar), mineraler på havbunnen, sjøtransport og handel, havbasert turisme og hav overvåking. Samlet utgjør dette den blå økono mien. Politikk og virkemidler for økonomisk ut vikling og fattigdomsreduksjon må ta hensyn til naturens tålegrense og klimaendringer og se ulike aktiviteter og påvirkninger i sammenheng. Bærekraftig bruk er en norsk prioritet og av av gjørende betydning for havbasert virksomhet i Norge og verden for øvrig. Vekst i den blå økono mien kan både omfatte tiltak for mer miljøvennlig virksomhet i allerede eksisterende næringer, for eksempel ved å ta i bruk ny teknologi, og utvik ling av nye havbaserte næringer med mindre ne gative effekter for miljøet. FNs bærekraftsmål setter globale rammer for hvordan verdenssamfunnet kan legge til rette for en utvikling der vi tar vare på behovene til men neskene som lever i dag, uten å ødelegge fremti dige generasjoners muligheter til å dekke sine. Mål nummer 14 forutsetter at vi ser til havet i denne store globale dugnaden. Realisering av dette målet vil, i tillegg til sin egenverdi, ha posi tive ringvirkninger på andre strategisk viktige om råder som fremmer fred, stabilitet og sikkerhet. Norge, som besitter omfattende erfaring og kunn skap knyttet til havbasert virksomhet, er godt po sisjonert for å gi viktige bidrag. Stortingsmeldingen tydeliggjør havet som et sentralt interesseområde i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og vektlegger tre prioriterte inn satsområder: bærekraftig bruk og verdiskaping, rene og sunne hav, og blå økonomi i utviklingspoli tikken. Sammen med regjeringens havstrategi, for valtningsplanene for de norske havområdene og ytterligere styringsdokumenter, bidrar stortings meldingen til en tydelig og helhetlig norsk sats ning på havspørsmål. Regjeringen legger med dette frem en mel ding til Stortinget om hav i utenriks- og utviklings politikken.1 De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 ble bindende for Norge 24. juli 1996, jfr. St.prp. nr. 37 (1995–96). 2016–2017 Meld. St. 22 7 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Boks 1.1 FNs bærekraftsmål 14. Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling Figur 1.1 14.1 Innen 2025 forhindre og i betydelig grad re dusere alle former for havforurensning, særlig fra landbasert virksomhet, herunder forurensning forårsaket av marint søppel og næringsstoffer. 14.2 Innen 2020 forvalte og verne økosystemene i havet og langs kysten på en bærekraftig måte for å unngå omfattende skadevirknin ger, blant annet ved å styrke systemenes motstandsevne og iverksette gjenoppret tende tiltak for å gjøre havene sunne og produktive. 14.3 Mest mulig begrense og håndtere konse kvensene av havforsuring, blant annet gjen nom økt vitenskapelig samarbeid på alle ni våer. 14.4 Innen 2020 innføre effektive tiltak for å re gulere høsting og få slutt på overfiske, ulov lig, urapportert og uregulert fiske samt ødeleggende fiskemetoder, og iverksette vi tenskapelig baserte forvaltningsplaner for at fiskebestandene snarest mulig kan gjen opprettes minst til et nivå som kan gi best mulig bærekraftig avkastning ut fra bestan denes biologiske særtrekk. 14.5 Innen 2020 bevare minst ti prosent av kyst og havområdene, i samsvar med nasjonal rett og folkeretten og på grunnlag av den beste vitenskapelige kunnskapen som er til gjengelig. 14.6 Innen 2020 forby visse former for fiske risubsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, avskaffe subsidier som bidrar til ulovlig, urapportert og uregulert fiske samt unngå å innføre nye tilsvarende subsidier, og samtidig erkjenne at en hensiktsmessig og effektiv særbehandling og differensiert behandling av utviklingslandene og de minst utviklede landene bør være en inte grert del av Verdens handelsorganisasjons forhandlinger om fiskerisubsidier. 14.7 Innen 2030 øke de økonomiske fordelene for små utviklingsøystater og de minst ut viklede landene som følge av en bærekraf tig bruk av marine ressurser, blant annet gjennom bærekraftig forvaltning av fiske rier, akvakultur og turistnæringen. 14.a Styrke vitenskapelig kunnskap, bygge opp forskningskapasitet og overføre marin tek nologi, og samtidig ta hensyn til kriterier og retningslinjer fra Den mellomstatlige osea nografiske kommisjon for overføring av ma rin teknologi, med sikte på å bedre tilstan den i havet og øke det marine artsmangfol dets bidrag til utviklingen i utviklingslan dene, særlig i små utviklingsøystater og de minst utviklede landene. 14.b Gi fiskere som driver småskala fiske med enkle redskaper tilgang til marine ressur ser og markeder. 14.c Øke bevaringen og en bærekraftige bruk av havene og havressursene ved å gjennom føre folkerettslige bestemmelser slik de er nedfelt i FNs havrettskonvensjon, som ut gjør det rettslige rammeverket for bevaring og bærekraftig bruk av havet og havressur sene, slik det også framgår av punkt 158 i FN-rapporten «The Future We Want». 8 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 2 Sammendrag Norske havinteresser i internasjonalt perspektiv Norske havinteresser handler om verdiskaping, miljø, klima og bærekraftig bruk av ressurser. En helhetlig og langsiktig forvaltning av ressursene og havmiljøet, er en forutsetning for å sikre livs grunnlaget for oss selv og kommende generasjo ner. Vi må se til havet for å finne svar på mange av fremtidens utfordringer, noe som også krever at vi må samarbeide godt internasjonalt for å ivareta potensialet havet rommer. OECD har beregnet at mange av de havbaserte næringene har potensial til å vokse raskere enn den globale økonomien som et hele frem mot 2030. Forutsetningen for en slik vekst er at havet forvaltes bærekraftig. Norge har et godt utgangspunkt for å fremme sine havinteresser, dele kunnskap og bidra til glo bal utvikling i tråd med bærekraftmålene. Bære kraftig havforvaltning gir verdifull kompetanse til å jobbe internasjonalt for et utviklingsscenario som fremmer vekst, ikke på havmiljøets bekost ning, men fordi vi ivaretar havmiljøet. Norske havinteresser handler også om å løse klima- og miljøutfordringer i samarbeid med andre land. Viktige drivkrefter i internasjonal havpolitikk omfatter forskyvningen av makt fra vest mot øst, og delvis mot sør. Geopolitisk endring og frem voksende lands interesser vil påvirke internasjo nalt havsamarbeid og norsk handlingsrom. Inter nasjonale utfordringer omfatter overfiske, foru rensing, forsøpling, global oppvarming og tap av biologisk mangfold. For regjeringen er det avgjø rende å fremme bærekraftig bruk av havets res surser, og at bærekraftig bruk og bevaring ikke trenger å stå i motsetning til hverandre. Det er stort behov for mer kunnskap om havet. Enkelte av spørsmålene en står overfor i styringen og forvaltningen av verdens hav er av global natur og krever globale svar, mens mange spørsmål best håndteres i en regional sammen heng. Regjeringen arbeider aktivt for å fremme norske havinteresser på arenaer på multilateralt, regionalt og bilateralt nivå. Mange utviklingsland har et betydelig potensial for vekst i den blå øko nomien og etterspør kunnskap, kompetanse og er faringer fra land som Norge. Erfaring og kunn skap fra systemet med de helhetlige forvaltnings planene er et viktig bidrag fra Norge til internasjo nal havforvaltning. Havpolitiske spørsmål veier tungt for toneangi vende land i alle verdensdeler og representerer langsiktige og viktige kontaktflater for Norge. Re gjeringen vil igangsette havdialoger med aktuelle land for å dele erfaringer og kompetanse, og sam arbeide om mulige tiltak for rene og sunne hav, bærekraftig bruk av havets ressurser og vekst i den blå økonomien. Norges havinteresser i nord er knyttet til ut nyttelse av ressursene og til at dette skjer på en måte som sikrer en god miljøtilstand og ivaretar de store naturverdiene og grunnlaget for fremti dig høsting og utnyttelse. Nordområdene er Nor ges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Mulighetene for næringsutvikling, herunder i sjø matsektoren og olje- og gassektoren, er økende. Samtidig gjennomgår havområdene i nord store endringer som følge av den globale oppvarmin gen. Regjeringen gir kunnskapsinnhenting i nord høy prioritet og det settes hvert år av betydelige ressurser til dette. Regjeringen vil i samarbeid med akademia, forvaltning og næringsliv vurdere å opprette et kompetansesenter for hav og ark tiske spørsmål i Tromsø. Norske havinteresser i Antarktis og det sørlige Atlanterhavet er i dag særlig knyttet til vern av de unike økosystemene i havet, forskning og forsvar lig høsting av levende marine ressurser. Rammer og forutsetninger for norske havinteresser De iboende egenskapene ved havet gjør at én na sjon ikke kan løse problemer alene. Det er behov for gode mekanismer for samarbeid både på glo balt og regionalt nivå. FNs havrettskonvensjon, in ternasjonale organisasjoner og trygge hav utgjør viktige rammer og forutsetninger når norske havinteresser skal fremmes. På ulike måter bidrar de til å forme Norges mulighets- og handlings rom. Det er en kjerneinteresse for Norge å styrke og utvikle havretten. FNs havrettskonvensjon er den folkerettslige overbygningen for all utøvelse 2016–2017 Meld. St. 22 9 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken av menneskelig aktivitet i havet. Havrettens prin sipper om plikt til å verne, rett til å bruke, og dens regionale tilnærming til havforvaltning, er sen trale elementer. Norge samarbeider med multilaterale, regio nale og bilaterale partnere om internasjonal sty ring og forvaltning av havet. En rekke organisa sjoner og andre samarbeidsformer er opprettet for å fremme internasjonalt samarbeid og regulere aktiviteter på ulike områder. God håndtering av ut fordringer på havet krever koordinering og sam virke mellom internasjonale institusjoner. FN er verdenssamfunnets viktigste normgi vende arena og legger i betydelig grad de over ordnende rammene for virksomhet til havs. En rekke FN-organer og multilaterale og regionale organisasjoner har ansvar og mandat knyttet til hav og marine spørsmål. For noen av dem, som FNs sjøfartsorganisasjon, OSPAR og Den nord østatlantiske fiskerikommisjonen, er dette hoved tema. For andre, som FNs organisasjon for ernæ ring og landbruk og FNs miljøprogram, er hav og marine spørsmål et av flere fokusområder. Forholdet mellom Norge og EU når det gjel der havrelaterte spørsmål er preget av tett kon takt og samarbeid på mange nivåer. Brorparten av eksporten fra norske havnæringer går til land i EU. EU anser havet som en drivkraft i den euro peiske økonomien, med stort potensiale for vekst og innovasjon. Unionen la i 2016 frem et bredt ini tiativ knyttet til styring og forvaltning av hav. EU vil i 2017 være vertskap for den store internasjo nale havkonferansen Our Ocean og er en viktig aktør for Norge i mange havsammenhenger, på globalt og regionalt nivå. Trygge hav er en sentral forutsetning for nor ske havinteresser. For regjeringen er det vesent lig å føre en sikkerhetspolitikk som også ivaretar våre interesser på havet. Avklarte maritime av grensningslinjer og etterlevelse av havretten er nøkkel til fremtidig fredelig samarbeid. Forsvaret er vår primære myndighetsutøver på havet og gjennom hele året er Kystvakten tilstede for å iva reta norske interesser. Tett samarbeid mellom Nato og EU om maritim sikkerhet er positivt for Norge. Som sjøfartsnasjon er det viktig for Norge at det er god sikkerhet for all ferdsel til havs. Menneskesmugling over havet er en stor utfor dring. De maritime operasjonene i Middelhavet er viktige verktøy i arbeidet med å kontrollere Schengens yttergrenser, bekjempe menneskes mugling og håndtere flyktning- og migrasjons strømmer. Havet er åsted for ulike former for mil jøkriminalitet. Regjeringen jobber for en helhetlig tilnærming hvor man ser miljøkriminalitet i sam menheng med annen organisert kriminalitet, som fiskerikriminalitet. Effektene av klimaendringer på havet kan bi dra til å forsterke globale og regionale sikkerhets utfordringer. Havnivåstigning og endringer i ut bredelsen av viktige fiskebestander er forhold som kan forverre sikkerhetssituasjonen i sårbare land og regioner. Områder for norsk innsats Utenriks- og utviklingspolitikken må innrettes slik at den støtter opp under de norske havnæringe nes videre utvikling og bidrar med gode svar og tiltak rettet mot de omfattende miljøtruslene som verdens hav står overfor. Det er også i norsk in teresse å støtte opp under bærekraftig vekst i den blå økonomien i utviklingsland. For å sikre at havet bevares og ressursene brukes bærekraftig, har verden behov for pådri vere. Regjeringen vil at Norge skal ta en førende internasjonal rolle for bærekraftig bruk og verdi skaping, rene og sunne hav, og støtte til blå øko nomi i utviklingsland. Bærekraftig bruk og verdiskaping Norge har store og rike havområder som gir et godt utgangspunkt for å ta del i forventet global vekst i den blå økonomien. Regjeringen har høye ambisjoner for verdiskaping i havnæringene, slik det fremkommer i Havstrategien, Ny vekst, stolt historie, fremlagt i februar 2017. Bærekraftig bruk av havets ressurser og verdiskaping i havet kan også gi viktige bidrag til flere av FNs bærekrafts mål. De tradisjonelle norske havnæringene, olje- og gassektoren, maritim næring og sjømatnæringen, er i høy grad internasjonalisert. I en særstilling, målt i verdiskaping, eksportverdi og sysselsetting, står petroleumssektoren. I lys av forventet økt et terspørsel etter energi vil sektoren spille en viktig rolle i mange år fremover. Det internasjonale energibyrået er en viktig arena for å gjøre norske energipolitiske syn og interesser gjeldende. Maritim transport er fundamentalt for ver denshandelen og tilgang til globale markeder, og en nøkkelkomponent for å oppnå bærekraftig ut vikling. Norge er verdens tiende største skips fartsnasjon målt i tonnasje og verdens sjette stør ste målt i verdi. Regjeringen arbeider for imple mentering av og oppslutning om det globale regel verket for skipsfarten, utvikling av mer miljøvenn lig skipsfart, tiltak mot piratvirksomhet, maritim 10 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken sikkerhet, og globale kjøreregler for skipsfart i polare farvann. Norsk sjømatnæring har de siste årene vokst betydelig. De største verdiene i norsk sjømatsek tor er i dag i oppdrettsnæringen. Regjeringen ar beider for bærekraftig forvaltning av de levende marine ressurser, basert på best tilgjengelige vi tenskap og en økosystembasert tilnærming. I for valtning og høsting av mange av våre viktigste fiskebestander, er det tett samarbeid med nærlig gende land. Om lag 31 prosent av verdens kom mersielt interessante bestander er overfisket. Norge har i flere tiår engasjert seg tungt i interna sjonalt samarbeid for bærekraftig fiskeriforvalt ning. Regjeringen arbeider for at fiskeri og akva kultur skal tillegges større vekt i arbeidet med global matsikkerhet, og for at FNs organisasjon for ernæring og landbruk skal være den sentrale politiske plattformen for global matsikkerhet, er næring og retten til mat. Et bredt spekter av havnæringer har potensial for å gi viktige bidrag til verdiskaping i Norge og andre land. Dette omfatter blant annet fornybar energi til havs og utnyttelse av mineraler og me taller på havbunnen, som kan bli viktig på sikt. Innenfor norsk oppdrett foregår det omfattende forskning på arter som over tid kan gi økt produk sjon. Det er trolig et betydelig økonomisk poten sial i dyrking av tare, i tillegg til at det store biolo giske mangfoldet i havet kan danne grunnlag for nye produkter innenfor en rekke områder. Regje ringen vil legge til rette for bærekraftig vekst i nye og fremvoksende havnæringer. Arbeid for markedsadgang og nedbygging av handelshindre er viktige oppgaver i utenriks- og handelspolitikken og noe regjeringen legger stor vekt på. Havnæringene er blant norske hovedprio riteringer i WTO, handelssamarbeidet med EU/ EØS og de bilaterale frihandelsavtalene fremfor handlet innenfor rammen av EFTA. Regjeringen arbeider for en offensiv handelspolitikk som ivare tar norske interesser. Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og andre rele vante departementer ivaretar norske handelspoli tiske prioriteringer på de internasjonale arenaene. Støtte til næringslivet er en prioritert oppgave for Utenriksdepartementet. Utenriksstasjonene er døråpnere og nettverksbyggere. De har kunnskap om lokale forhold, markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter. Regjeringen vil bidra til at Team Norway styrker samarbeidet på tvers, for å fremme havnæringene samlet der det kan gi økt effekt. Rene og sunne hav Verdiskaping basert på bruk av marine ressurser er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturm angfold i havet. Noen av de marine økosystemene i verden er så belastet av negativ påvirkning at de ikke lenger leverer de godene eller opprettholder de naturlige prosessene som mennesker er avhen gige av. For naturmangfoldet i Arktis vil klima endringene kunne gi store utfordringer. Regjerin gen vil fortsette å ta initiativ til å skape global opp merksomhet om betydningen av naturmangfold og være en pådriver for å finne gode løsninger. Marin forsøpling er et økende internasjonalt problem. Plast og annet avfall har negativ påvirk ning på naturmangfoldet og bærekraftig utvikling. Fiskerier, marint dyreliv og turistindustrien kan bli skadelidende. Regjeringen vil legge inn en be tydelig innsats internasjonalt for å redusere marin forsøpling og mikroplast, herunder lansere et eget bistandsprogram. Havet påvirkes også nega tivt som følge av utslipp av blant annet kjemikalier, olje, kloakk og tungmetaller. Regjeringen vil fort sette å arbeide bredt for å hindre forurensing både fra landbasert virksomhet og aktivitet på havet. Klimaendringene har negative konsekvenser for havmiljøet og gjør at havet blir surere og var mere. Det kan også true matsikkerheten. Global oppvarming fører til at havnivået stiger, noe som er en trussel mot små øystater, lavtliggende land og kystsamfunn. Det viktigste vi kan gjøre for å begrense klimaendringenes negative konsekven ser for havet er å redusere de globale utslippene av CO2. Enighet om Parisavtalen var derfor også viktig for havet. Regjeringen vil videreføre det om fattende klimaengasjementet på den internasjo nale arenaen. I 2017 vil regjeringen bruke over fem milliarder kroner på klimatiltak over bistands budsjettet. Den blå skogen, som mangrove, er vik tig fordi den tar opp og lagrer CO2. Regjeringen vil fortsette å synliggjøre betydningen av den blå skogen internasjonalt og støtte blå skog-tiltak i ut valgte partnerland i sør. Områdebaserte forvaltningstiltak som marine verneområder, er viktige redskaper i arbeidet for bærekraftig bruk og bevaring av naturmangofol det i havet. For regjeringen er det viktig å arbeide for at utstrekningen av slike områder og de tilhø rende tiltak er basert på best mulig vitenskapelig grunnlag, står i et rimelig forhold til verneformå let og kan kombineres med bærekraftig bruk. Re gjeringen vil arbeide for å fremme forståelse for dette internasjonalt, slik at verdenssamfunnet bru ker ressursene på en mest mulig effektiv måte og 2016–2017 Meld. St. 22 11 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken sikrer at det iverksettes målrettede tiltak. Dette er også viktig for utviklingsland og deres bestrebel ser for bærekraftig utvikling av den blå økono mien. Blå økonomi i utviklingsland Mange av Norges partnerland har betydelige ma rine ressurser og et stort potensiale for å utvikle de blå næringene ytterligere. Det er i Norges in teresse at utviklingsland forvalter havet på en bæ rekraftig måte. Regjeringen vil rette en større del av bistanden mot kompetansebygging om helhet lig bærekraftig forvaltning av marine ressurser, matsikkerhet og næringsutvikling. De to største bistandsprogrammene er Olje for utvikling og Fisk for utvikling. Norge har gjennom flere år gitt faglig bistand til en rekke afrikanske land for at de skal bli bedre rustet til å ivareta sine interesser knyttet til konti nentalsokkelen. Regjeringen vil bidra til et oppføl gingsprosjekt i de aktuelle landene. Norges modell for helhetlige forvaltningspla ner for våre havområder er attraktiv for mange utviklingsland. Det er et stort behov for å etablere og styrke forvaltningsregimer som bidrar til å ut vikle potensialet for næringsutvikling og bære kraftig ressursutnyttelse i havet. Regjeringen vil bidra til å styrke arbeidet med tverrsektorielle regionale havprogram i utvi klingsland i samarbeid med FNs miljøprogram og FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Produksjon av olje og gass er en viktig inntekt skilde for mange utviklingsland og kan om de for valtes godt, bidra betydelig til økonomisk og so sial utvikling. Olje for utvikling-programmet over fører norsk kompetanse slik at utviklingsland kan forvalte petroleumsressursene på en måte som bi drar til varig reduksjon av fattigdom og sikrer for svarlig hensyntagen til miljøet. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å styrke partnerlandenes ressursforvaltning, miljøforvaltning, oljevern beredskap og operasjonell sikkerhet, samt finans forvaltning innen Olje for utvikling-programmet. Programmet Fisk for utvikling ble lansert i 2015 for å øke effekten av bistandstiltak knyttet til bærekraftig bruk av levende marine ressurser. Programmet bistår partnerland med kapasi tetsoppbygging på myndighetssiden, utvikling av god lovgiving, overvåking og kontroll, samt ved å gi støtte til utdanning og næringsutvikling. Regje ringen vil øke tildelingen til Fisk for utvikling-pro grammet for å møte den store etterspørselen etter kunnskap og forvaltningserfaring knyttet til ma rine ressurser og hav. I mer enn 40 år har Norge drevet Nansenpro grammet i samarbeid med FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Det tredje Dr. Fridtjof Nan sen-fartøyet, som er blant de mest avanserte forskningsfartøyene i verden, ble døpt i mars 2017. Da startet også en ny fase i programmet. Den nye båten skal legge til rette for mer omfat tende havforskning og økosystembasert fiskeri forvaltning i utviklingslandene. Småskalafiske er den vanligste form for fis keri, og en viktig kilde til sysselsetting, matsikker het og inntekt i utviklingslandene. På global basis anslås det at om lag 90 prosent av fisket er små skala. Regjeringen vil videreføre støtten til bære kraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fat tigdomsreduksjon. Regjeringen vil konsentrere en større del av bistanden til kompetansebygging om marin og maritim næringsutvikling. En vellykket fiskerifor valtning krever både teknisk kunnskap om marine økosystemer, et godt rettslig rammeverk og for valtningsregime i tillegg til sikkerhet for private investeringer. Blant de største truslene mot utvikling av bæ rekraftig fiske finner vi ulovlig, uregulert og urap portert fiske (UUU-fiske) og fiskerikriminalitet. I mange land er det et stort behov for å etablere og styrke forvaltningsregimer som kan begrense omfanget av disse problemene. Regjeringen vil intensivere kampen mot UUU-fiske og videreføre den omfattende norske støtten for å bekjempe fis kerikriminalitet. 12 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Del I Havinteresser 14 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2017 Meld. St. 22 15 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 3 Norske havinteresser i internasjonalt perspektiv Norske havinteresser handler om verdiskaping, miljø, klima og bærekraftig bruk av ressurser, na sjonalt så vel som globalt. Brundtlandkommisjo nens rapport fra 1987 bidro med viktig tankegods for hvordan vi kan sikre disse interessene. Rap portens hovedbudskap er at bærekraftig utvikling sikrer behovene til de som lever i dag uten å øde legge for at fremtidige generasjoner kan få oppfylt sine behov. Bærekraftig utvikling hviler på tre pi larer: økonomi, sosiale forhold og miljø. For å sikre en bærekraftig utvikling må alle pilarer iva retas. Bærekraft har blitt et førende prinsipp på en rekke områder knyttet til bruk av naturressurser. Forventet økt press mot havets ressurser i tiå rene fremover kan stille oss overfor vanskelige av veininger og valg. En helhetlig og langsiktig for valtning av miljøet og ressursene er en forutset ning for verdiskaping og menneskelig aktivitet. 3.1 Potensialet i havet Mulighetene for økonomisk utnytting av ressur sene i havet er store. Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har mange av de havbaserte næringene mulighet til å vokse raskere enn den globale økonomien som et hele frem mot 2030, og verdiskapingsbidraget fra disse næringene kan potensielt dobles1. I disse beregningene har organisasjonen lagt til grunn at dagens utviklingstrekk og forutsetninger videre føres. Det ventes særlig sterk vekst i næringer som offshore vindkraft, oppdrett, fiskeri og fiske foredling, samt skipsbygging, havneaktiviteter og reparasjon av skip. OECD presenterer også to al ternative utviklingsforløp, som kalles «bære kraftscenariet» og «ikke-bærekraftscenariet». Det er viktig å merke seg at verdiskapningen i bære kraftscenariet overgår verdiskapningen hvor dagens forutsetninger videreføres. I det andre al ternative scenariet vil verdiskapningen derimot bli mindre, i første rekke grunnet økende miljøøde leggelser og svekket ressursgrunnlag. Det er både i Norges og verdenssamfunnets interesse å arbeide for en utvikling i tråd med et bærekraftscenario som rommer muligheter for økonomisk vekst og samtidig ivaretar en god mil jøtilstand i havet. En slik utvikling kan bidra til at verden når så vel bærekraftsmål nummer 14 som andre bærekraftsmål. De tre tradisjonelle havnæringene olje- og gass, maritim næring og sjømatnæringen, står for en betydelig andel av norsk verdiskaping. Den to tale verdiskapingen i disse næringene estimeres til 760 milliarder kroner i 2014. Som andel av næ ringslivets totale verdiskaping samme år utgjorde dette 37 prosent.2 Havnæringene står videre for om lag to tredjedeler av verdien av norsk eksport. Felles for næringene er at de er utviklet i nært samspill med forskning og kunnskapsbasert for valtning, og at de er til stede mange steder i ver den. Dette gir Norge et godt utgangspunkt for å fremme våre interesser, dele kunnskap og bidra til global utvikling i tråd med FNs bærekraftsmål. Norges bruk av havet og dets ressurser spen ner vidt. Havet gir oss verdifulle naturressurser, er livsviktig ferdselsåre, leverandør av mat og øko systemtjenester, og et viktig omdømme- og identi tetsskapende element. Det spiller en nøkkelrolle i verdens klimasystem. De fleste former for menneskelig bruk av ressursene i havet har miljø messige konsekvenser. For noen aktiviteter kan påvirkningene på økosystemer og naturverdier potensielt være store. Globalt har det samlede presset på havet svekket ressursgrunnlaget og mulighetene for verdiskaping betydelig. En bedre miljø- og ressursforvaltning internasjonalt er der for en forutsetning for å utnytte det fulle potensia let i havet. I tiårene etter Den andre verdenskrig gjorde også Norge seg dyrekjøpte erfaringer, for eksempel knyttet overfiske og til industriforurens ning i fjorder. Selv om vår evne og kapasitet til å 1 The Ocean Economy in 2030, rapport publisert av OECD 27. april 2016. Med utgangspunkt i året 2010 tyder organi sasjonens beregninger på at verdiskapingsbidraget fra hav næringene kan dobles fram mot 2030, til mer enn tre tusen milliarder amerikanske dollar. 2 Menon Business Economics (2016). Menons regnskaps- og aktivitetsdatabase inneholder fullstendige regnskapstall for alle foretak som er rapporteringspliktige til foretaksregiste ret. Offentlig sektor inngår ikke. 16 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken forvalte havet på en bærekraftig måte har blitt bedre, er det fortsatt miljøutfordringer som må løses. Med vår omfattende bruk av havet og dets res surser, følger et ansvar for å forvalte havet på en langsiktig og ansvarlig måte. I Norge har vi i flere tiår basert vår bruk av havet på bærekraftprinsip pet. De helhetlige forvaltningsplanene for de nor ske havområdene, hvor økosystembetraktninger er et gjennomgående hensyn, er et viktig verktøy i denne sammenheng. De er et konkret uttrykk for at Norge har evne og vilje til å forvalte sine hav områder på en bærekraftig måte og har medvirket til at Norge er et foregangsland for helhetlig og økosystembasert forvaltning. Erfaring og kunn skap fra forvaltningsplansystemet er et viktig bi drag fra Norge til internasjonal havforvaltning. Et særlig viktig aspekt ved systemet er den tverrsek torielle tilnærmingen. Arbeidet med forvaltnings planene samler alle relevante deler av forvaltnin gen, og tiltakene som fremmes dekker alle sekto rene som opererer i norske farvann. Krav om bærekraftig forvaltning og regulerin ger som tar hensyn til klima og miljø er også ned felt i relevant norsk sektorlovgivning. Dagens for valtning og regulering av havnæringene er i stor grad sektordrevet. Det er viktig med god samek sistens mellom de ulike hav- og kystnæringer, som i visse tilfeller kan ha overlappende og kon kurrerende interesser knyttet til utnyttelse og bruk av arealer og ressurser. Norge har god og forsvarlig ressursforvalt ning og miljøtilstanden i norske havområder er i all hovedsak god. At Norge tar ansvar for god for valtning på den hjemlige arena, er en forutsetning for å sikre at vi kan fortsette å bruke og høste av havet langs kysten og i våre nærområder i årene fremover. Samtidig gir det oss verdifull kompe tanse til å arbeide internasjonalt for en utvikling som fremmer vekst, fordi havmiljøet ivaretas. 3.2 Drivkrefter i internasjonal havpolitikk Havets ressurser gir løfte om muligheter for frem tidig økonomisk og sosial utvikling for mange land. De mange interessentene, behovene og prio riteringene gjør at havet er en arena for et mange fasettert internasjonalt samarbeid med et vell av aktører. Havet binder stater og folk over hele ver den sammen og synliggjør på den måten verdens samfunnets felles ansvar og interesse for å sikre bærekraftig bruk, og rene og sunne hav for frem tidige generasjoner. De senere års utvikling i internasjonal politikk demonstrerer at verden er mer uforutsigbar og ustabil enn for bare få år tilbake. Verdensordenen som ble bygget etter andre verdenskrig er under press. Vi lever i en tid med flere fremvoksende og delvis konkurrerende politiske sentra, forskyv ning av økonomisk makt fra vest til øst, og delvis mot sør, og økt innflytelse fra fremvoksende mak ter. Brorparten av befolkningsveksten de kom mende tiårene vil finne sted i utviklingsland, ikke minst i Afrika og Asia, mens Europa og Nord Amerika står befolkningsmessig stille. Den glo bale utviklingen vil med sikkerhet påvirke det in ternasjonale samarbeidet om havspørsmål, og det norske handlingsrommet. Et komplekst og til dels uoversiktlig fremtids bilde omfatter også de mange ikke-statlige aktører som utøver innflytelse i havspørsmål, som multi nasjonale selskaper og internasjonale miljøorgani sasjoner. Når norske havinteresser skal fremmes på den internasjonale arena, må innretningen av de utenrikspolitiske virkemidlene ta høyde for dette mangefasetterte bildet. God havforvaltning og ivaretakelse av miljø hensyn er viktigere enn noen gang. Utfordringene på havet omfatter trusler forårsaket av menneske lig påvirkning, som overfiske, forurensing, global Boks 3.1 Regjeringens havstrategi Havnæringene er en betydelig kilde til verdi skaping og sysselsetting i Norge. De vil fort sette å stå bak en vesentlig del av norsk vel ferd og er sentrale for Norges fremtid. I lys av dette ble regjeringens havstrategi lagt fram av statsminister Solberg 21. februar 2017. Strate giens hovedmål er å bidra til størst mulig sam let bærekraftig verdiskaping og sysselsetting i havnæringene. For å nå dette målet vil regje ringen arbeide langs tre spor: bidra til gode rammebetingelser gjennom å videreføre og vi dereutvikle en effektiv, forutsigbar og kunn skapsbasert regulering av havnæringene, legge til rette for kunnskaps- og teknologiut vikling i havnæringene gjennom forskning, innovasjon, utdanning og kompetanse, og styrke de norske havnæringenes internasjo nale konkurransekraft gjennom å bistå i arbei det med markedsadgang, internasjonalisering og profilering av havnæringene. Strategien varsler til sammen 95 tiltak og oppfølgings punkter fordelt på de tre innsatsområdene. 2016–2017 Meld. St. 22 17 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken oppvarming og tap av biologisk mangfold. Det in ternasjonale bildet når det gjelder balansen mel lom vern og økonomisk utnytting av ressurser, er ikke entydig. Noen land, inkludert globalt toneangivende land, retter i første rekke oppmerksomheten mot havets økonomiske potensiale. I lys av globale utviklingstrekk, som befolkningsvekst og behov for ressurser, er dette forståelig. I noen tilfeller kan det likevel dannes et innrykk av at miljøhen syn, enten bevisst eller ubevisst, tillegges relativt sett mindre vekt. I et langsiktig perspektiv med forventet økt press mot havet, og høyst reelle be kymringer rundt miljø og klima, kan dette repre sentere en utfordring for Norge. For regjeringen er det avgjørende å fremme bærekraftig bruk av havets ressurser, og at bære kraftig bruk og bevaring ikke behøver å stå i mot setning til hverandre. Bærekraftig bruk krever at vi har kunnskap om truslene og miljøtilstanden i de ulike havområdene, og at vi bruker dette til å utvikle god politikk og treffe effektive forvalt ningstiltak. Disse prinsippene ligger bak norske posisjoner i arbeidet med relevante miljø konvensjoner og i internasjonale drøftelser om an svarlig bruk og vern av havområder. 3.3 Behov for kunnskap Teknologisk utvikling og forskning medfører at havets hemmeligheter gradvis avdekkes. Over tid vil dette medføre at eksisterende havressurser kan utnyttes i større grad eller på nye måter, og at nye ressurser vil bli tilgjengelige for menneskelig bruk. Det er et stort globalt behov for mer kunn skap om havet og deling av erfaring og kompe tanse. Enorme havbunnområder er ennå ikke ut forsket eller skikkelig kartlagt, men det er også kunnskapshull om økosystemene i kystnære strøk. Videre er det behov for bedre kunnskap om hvordan livet i havet blir påvirket av ulike typer menneskelig aktivitet, og hva de fremtidige kon sekvensene av klimaendringer kan bli for miljø og samfunn. Å skaffe til veie kunnskap krever bety delige ressurser og kapasitet, det er derfor natur lig å samarbeide om dette. Havet er arena for et rikt internasjonalt forskningssamarbeid hvor Norge er en aktiv bidragsyter. Norge har lang tradisjon for forskning relatert til hav, og har gjennom flere tiår bygget opp kom petanse som har bidratt til bærekraftig forvaltning og verdiskaping. Hav er ett av seks prioriterte sat singsområder i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 (Meld. St. 7 (2014–2015). Norge er verdensledende på flere områder innenfor forskning relatert til hav og har utstrakt internasjonalt samarbeid på feltet. Videre satsing på kunnskaps- og kompetansebygging på hav, ba sert på sterke norske fagmiljøer og godt interna sjonal samarbeid, er høyt prioritert. Gjennom Forskningsrådet finansieres havforskning både gjennom egne programmer for petroleumsnærin gen, maritim næring og sjømatnæringen og gjen nom de generelle ordningene. Økt grad av kunnskaps- og kompetansesam arbeid mellom havnæringene, og økt grad av fler faglighet er viktig i fremtidig forskning på hav. Gjennom Forskningsrådet finansieres havrelatert forskning både gjennom egne programmer for pe troleumsnæringen, maritim næring og sjømat næringen, og gjennom de generelle ordningene. Havbasert forskning og innovasjon skal gi kunn skap og kompetanse for å håndtere store utfor dringer knyttet til mat- og energiforsyningen, mil jøet og bioøkonomien. Forskningsrådets hav portefølje var i 2015 på nær 1,5 milliarder kroner. Porteføljen for målrettede programmer var på vel 800 millioner kroner, en økning på nær 120 millioner kroner fra året før (Forsknings rådets Årsrapport 2015 (2016)).» 3.4 Arenaer for internasjonal havpolitikk Havet representerer et komplekst bilde av utfor dringer innenfor et bredt spekter av menneske lige aktiviteter og behov, i dag og i fremtiden. Sta tenes interesser brynes mot hverandre på den in ternasjonale arena. Det overordnede bildet i hav spørsmål er likevel preget av utstrakt samarbeid. Regjeringen arbeider aktivt på multilaterale, regionale og bilaterale arenaer når våre havin teresser skal fremmes. Det er nødvending å sikre et godt samspill mellom disse arenaene. Et godt multilateralt samarbeid gjennom velfungerende institusjoner, er av stor betydning for å håndtere eksisterende og fremtidige utfordringer, og for å ta ut det potensialet som havbaserte ressurser re presenterer på en bærekraftig måte. Systemet av internasjonale institusjoner som er vokst fram leg ger i seg selv avgjørende premisser for verdens samfunnets styring og forvaltning av verdens hav. Det utgjør en del av det prismet som norske havin teresser ses gjennom og institusjonene er viktige arenaer for å fremme norske interesser og posi sjoner. De kan også være viktige partnere i enkelt 18 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken spørsmål. Som en betydelig aktør i mange hav sammenhenger er Norge godt posisjonert til å på virke utformingen av dem og deres prioriteringer. Ofte vil slik påvirkning være mest effektiv i samar beid med andre land som Norge har felles interes ser med. Enkelte av problemene en står overfor er av global natur og krever globale svar. Mange miljø og havforvaltningsspørsmål løses likevel best gjennom samarbeid mellom de landene som har nærhet til problemstillingene. Det er i våre nær områder vi finner noen av de meste sentrale insti tusjonene for Norge når det gjelder samarbeid om forvaltning av havmiljø og verdiskaping. En regio nal tilnærming er et viktig prinsipp for Norge i det internasjonale havsamarbeidet. Bilateralt samarbeid er av stor betydning. Alle stater har egne særtrekk, som er førende for hvilke interesser de velger å fremme. De påvirkes blant annet av graden av avhengighet av havba serte ressurser, hvilke nasjonale institusjoner som har føringen når prioriteringer fastsettes, kvalite ten på samordning av havpolitikken, og andre innenrikspolitiske hensyn. Det finnes i underkant av 150 kyststater, som i større eller mindre grad er avhengig av havet. Kunnskap om andre lands po sisjoner og aktiv norsk interessepolitikk er viktig for å få størst mulig gjennomslag for våre syns punkter. Det er viktig å innrette virkemidler og egen ka pasitet på en måte som gir best samlet effekt. I mange tilfeller vil det være naturlig å vektlegge samarbeid med likesinnede land – land som har felles eller liknende tilnærming til sentrale hav spørsmål som Norge. I arbeidet for et godt hav miljø og bærekraftig bruk er det likevel av vesent lig betydning å arbeide opp mot et bredt spekter av nasjoner, inkludert de som er, eller potensielt kan bli, betydelige brukere av havressurser, og nasjoner som har andre prioriteringer enn Norge. For mange utviklingsland representerer man gel på kapasitet og svake eller lite utviklede insti tusjoner en alvorlig hemsko i arbeidet med å reali sere nasjonale prioriteringer. Ofte har disse lan dene store utfordringer knyttet til forvaltning av de marine ressursene, og de er særlig sårbare for effektene av klimaendringer. Samtidig har mange av disse landene et betydelig potensial for vekst i den blå økonomien og etterspør derfor kunnskap, kompetanse og erfaringer fra land som Norge. Havpolitiske spørsmål veier tungt for toneangi vende land i alle verdensdeler og representerer langsiktige og viktige kontaktflater for Norge. Bi lateralt havsamarbeid knyttet til næringsliv og handel, kunnskap og miljø, er derfor av stor be tydning. Regjeringen vil – igangsette havdialoger med aktuelle land for å dele erfaringer og kompetanse, og samarbeide om mulige tiltak for rene og sunne hav, bære kraftig bruk av havets ressurser og vekst i den blå økonomien. I tillegg til representanter for Boks 3.2 Internasjonalt samarbeid om havforskning i ICES Det internasjonale råd for havforsking (ICES) er en uavhengig, vitenskapelig organisasjon som gir råd om forvaltningen av de marine res sursene og det marine miljøet i Nordøst-Atlan teren. ICES ble dannet i 1902 og har i dag 20 medlemsland på begge sider av Nord-Atlante ren. Rådets sekretariat ligger i København. Norge har vært med siden starten. ICES arbei der for å fremme den vitenskapelige forståel sen av de marine økosystemene. Målet er å gi styresmaktene råd basert på den beste tilgjen gelige kunnskapen, slik at de kan ta kunn skapsbaserte valg om bærekraftig bruk av de marine miljøene og økosystemene. ICES har et nettverk av mer enn 4 000 forskere fra over 350 marine forskingsinstitutter. Det vitenskapelige arbeidet blir styrt av vitenskapskomiteen til organisasjonen. Den rådgivende komiteen ACOM gir hvert år råd om fangstmengder for de viktigste fiskeslagene i Nordøst-Atlanteren. Rådene er baserte på data og vitenskapelige analyser fra en rekke ekspertgrupper. Boks 3.3 Our Ocean-konferansene Our Ocean-konferansene understreker havets økende aktualitet internasjonalt de senere år. Den første konferansen fant sted i juni 2014 et ter et initiativ av USAs tidligere utenriksminis ter John Kerry. Hovedtemaene er bærekraftig fiske, havforsuring og andre klimarelaterte på virkninger, vern av havområder, og bekjem pelse av havforurensing. EU er vertskap for konferansen i 2017, Indonesia i 2018. I 2019 vil Norge være vertsland for denne viktige årlige havkonferansen. 2016–2017 Meld. St. 22 19 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken relevante myndigheter kan dialogene omfatte deltakere fra akademia, næringsliv og sivilt samfunn. 3.5 Norge som ansvarlig polar havnasjon Norges havinteresser i nord og i sør er knyttet til utnyttelser av ressursene, og til at dette skjer på en måte som sikrer en god miljøtilstand og ivare tar de store naturverdiene og grunnlaget for frem tidig bruk. Erfaring og kunnskap fra både Arktis og Antarktis gir Norge et godt utgangspunkt for å bidra på mange arenaer og for å se globale hav spørsmål i sammenheng. 3.5.1 Norske havinteresser i nordområdene og Arktis Nordområdene er Norges viktigste utenrikspoli tiske interesseområde. Regjeringen legger våren 2017 frem en oppdatert nordområdestrategi. I strategien vil nordområdepolitikken ses i sam menheng med havpolitikken. Store deler av de norske havområdene be finner seg nord for polarsirkelen. Mange av disse områdene har høy biologisk produksjon, som i sin tur gir grunnlag for viktige fiskerier. Torsken i Ba rentshavet og i havområdene utenfor Lofoten, re presenterer et av verdens viktigste kommersielle fiskerier. Arter som tidligere ikke fantes i Barents havet, som kongekrabbe og snøkrabbe, gir nye næringsmuligheter. Oppdrettsnæringen er for lengst etablert i nord, og dersom man løser nærin gens miljøutfordringer anses mulighetene for vi dere vekst langs kysten av Nord-Norge som gode. De nordlige havområdene er også viktige leveom råder for marine pattedyr som sel og hval, og har noen av verdens største forekomster av sjøfugl. I tillegg til tradisjonelle havnæringer som fiske og sjøtransport, har det vært drevet petrole umsvirksomhet i Barentshavet siden 1979. Fra og med 2016 produseres det både olje og gass. I 23. konsesjonsrunde ble det tildelt 10 nye utvinnings tillatelser, hvorav tre er i det nyåpnede området i Barentshavet sørøst utenfor Øst-Finnmark. Det anslås at om lag halvparten av de uoppdagede pe troleumsressursene på norsk sokkel befinner seg i Barentshavet. Nordområdene forventes å spille en viktig rolle fremover for utviklingen av norske olje- og gassressurser. Norske havområder i Arktis gjennomgår nå store endringer som følge av den globale oppvar mingen. Globalt sett var 2016 det varmeste året som noensinne er registrert, og klimaendringene skjer raskere i Arktis enn andre steder. Ifølge noen estimater kan Nordpolen være isfri om som meren mot slutten av dette århundret. FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at risikoen for store endringer i arktiske øko systemer på lengre sikt er svært høy. Klima endringene vil redusere leveområdene for mange av de artene vi finner i Arktis i dag. Flere av disse, som isbjørn og ringsel, er avhengig av havisen og kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis. Svalbard er blant de områdene hvor dette forventes å skje raskest, jf. Meld. St. 32 (2015– 2016) Svalbard. Samtidig kan varmere havvann øke fiskerienes produktivitet i nordområdene, og forskyve fiske bestandenes utbredelse mot nord. Hvordan de samlede endringene vil slå ut for fiskeriene er usikkert. Denne usikkerheten forsterkes av at havforsuringen skjer raskest i polare farvann. Kunnskap om fremtidige endringer er av stor betydning for planlegging av aktivitet og forvalt ningstiltak i Arktis, men også for å forstå den glo bale risikoen knyttet til disse endringene. Det er i Norges interesse å samarbeide med andre ark tiske land om slik kunnskap. Større tilgjengelige havområder vil gi lettere adgang til havbaserte ressurser og nye mulighe ter for skipstrafikk. Nye seilbare havområder vil samtidig medføre et større operasjonsområde for norske myndigheter, herunder Kystvakten. Det unike arktiske marine miljøet er sårbart for negative konsekvenser av menneskelig aktivi tet. Vanskelige klima- og værforhold samt lange avstander, representerer ytterlige utfordringer. Norge har råderett over store havområder i nord og har et særskilt ansvar som flagg-, kyst- og hav nestat for å tilrettelegge for en sikker og miljø vennlig skipstrafikk i sårbare arktiske områder. Å tilrettelegge for økende aktivitet, herunder res sursutnyttelse, fordrer et godt utbygd system for overvåking, informasjonsinnhenting og -deling, beredskapsplanlegging og søk- og redningstje nester. En rekke ulike etater og virkemidler bidrar til dette. Et eksempel er BarentsWatch, som er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for norske havområder. Norge har en betydelig satsing på kunn skapsoppbygging om havbunnen. Kartleggingen gjennom MAREANO-programmet gir ny kunn skap om utbredelsen av naturtyper og arter i våre havområder, og påvirkningen på disse fra menneskelig aktivitet. Denne kunnskapen gir grunnlag for en bedre forvaltning. Programmet vil 20 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken omtales i kommende stortingsmelding om oppda teringen av forvaltningsplanen for Norskehavet. Norsk havforvaltning er kunnskapsbasert, og når økonomisk og annen menneskelig aktivitet på havet flyttes nordover må det også innhentes mer kunnskap. For å møte dette behovet bruker Norge hvert år betydelige ressurser på havrela tert forskning i Arktis. Midlene kanaliseres via universiteter, forskningsinstitutter og andre aktø rer. Utenriksdepartementet koordinerer regjerin gens nordområdesatsing og administrerer til skuddsordningen Arktis 2030, som gir støtte til en rekke prosjekter relatert til havforskning, klima, søk og redning, sjøruter og logistikk, og sikkerhet og oljevern. Regjeringen ønsker å gi økt oppmerk somhet til havspørsmål i nord. For 2017 er det en egen utlysning under ordningen knyttet til hav. I 2017 støtter regjeringen også samarbeidspro sjektet «Arven etter Nansen», som omfatter flere norske universiteter og forskningsinstitutter. Pro sjektet skal bidra til økt vitenskapelig forståelse av de sentrale og nordlige deler av Barentshavet. An dre viktige satsinger er FRAM-senteret i Tromsø, som nå utvides; utviklingen av Svalbard som platt form for arktisk klima- og miljøforskning; og byg gingen av det nye isgående forskningsfartøyet Kronprins Haakon, som settes i virksomhet tidlig i 2018. Det finnes sterke og veletablerte miljøer i Norge med høy ekspertise på hav- og nordområ despørsmål. Regjeringen mener det er potensial for bedre samordning og profilering av disse kom petansemiljøene i nord og vil i samarbeid med akademia, forvaltning og næringsliv vurdere hvor dan dette potensialet kan utløses på best mulig måte, herunder en eventuell opprettelse av et kompetansesenter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø. Denne samordningen og profileringen må bygge videre på eksisterende pilarer og struk turer for nordområdespørsmål, der temaet hav har fått økende betydning. I tillegg til økt samord ning og profilering kan et kompetansesenter bidra til å skape debatt og belyse nasjonale og globale utviklingstrekk som påvirker norske interesser og handlingsrom som hav- og kystnasjon. Regjeringen vil – vurdere å opprette et kompetansesenter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø 3.5.2 Norske havinteresser i Antarktis og det sørlige Atlanterhavet Norske havinteresser i Antarktis går tilbake til 1890-tallet og tiårene som fulgte, og hadde grunn lag i forskningsvirksomhet og hvalfangst. Hval fangsten i Sørishavet utgjorde en betydelig andel av norsk hvalfangst i tiårene før og etter den an dre verdenskrig. Havområdene rundt Antarktis er klima- og værmessig blant de mest ugjestmilde på jorden, men naturmangfoldet i havet er både vari ert og rikt. I dag er norske interesser i disse områ dene særlig knyttet til vern av de unike økosys temene i havet, forskning, og bærekraftig høsting av levende marine ressurser, som rekearten krill og tannfisk. I over 50 år har Antarktistraktatens parter for valtet et enormt kontinent omgitt av et rikt havom råde gjennom fredelig samarbeid på tvers av ulike geopolitiske skillelinjer. Overordnede mål for norsk antarktispolitikk, prioriteringer og havin teresser fremkommer i Meld. St. 32 (2014–2015) Norske interesser og politikk i Antarktis. Det følger av meldingen at Norge skal være et foregangsland innenfor helhetlig økosystembasert forvaltning, som trygger naturmangfoldet og gir grunnlag for en bærekraftig utnytting av ressursene. Figur 3.1 «Hjerteattakk». Norge arbeider for en kunnskapsbasert tilnærming til vern og bærekraftig bruk i havområdene rundt Antarktis. Den røde hjerteformen er en krillstim som blir angrepet av en sel eller pingvin (den blå streken ned mot toppen av «hjertet»). Bildet er registrert med ekkolodd ombord i forskningsskipet RV Ja mes Clark Ross under et samarbeidstokt mellom Norge og Storbritannia. Bildet tilhører Havforskningsinstituttet og Bri tish Antarctic Survey. 2016–2017 Meld. St. 22 21 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Norge har to områder i Antarktis, Peter I Øy og Dronning Maud Land. Som kravshaver har Norge en særskilt interesse i å bidra til at havom rådene rundt Antarktis forvaltes på et godt viten skapelig grunnlag. Norge deltar aktivt i det inter nasjonale samarbeidet relatert til havspørsmål. Norske prioriteringer fremmes gjennom arbeidet relatert til Antarktistraktaten, herunder miljøpro tokollen til traktaten, og i Konvensjonen for beva ring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Bouvetøya ligger i Sør-Atlanteren, men nord for Antarktistraktatens virkeområde. Øya regnes som den mest fjerntliggende i verden. Bouvetøya med territorialfarvannet rundt er vernet som na turreservat. I Meld. St. 33 (2014–2015) Norske in teresser og politikk for Bouvetøya legges rammer for politikken for øya og havområdene rundt. Re gjeringen vil ivareta Norges rettigheter og plikter som kyststat og ansvarlig ressursforvalter ved Bouvetøya ved å ta vare på de unike miljøverdiene i naturreservatet, og legge til rette for kunnskap sinnhenting og videre utforsking og kartlegging av ressursene i havet, herunder kontinentalsokke len. Det er ikke etablert økonomisk sone rundt øya. Norge la i 2009 frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon om utstrekningen av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil. 22 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Del II Rammer og forutsetninger 24 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2017 Meld. St. 22 25 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 4 Rammer og forutsetninger for norske havinteresser Viktige forutsetninger ligger til grunn for å fremme norske havinteresser. FNs havrettskon vensjon er av fundamental betydning. Gjennom den har verden en forutsigbar rettsorden som re gulerer staters rettigheter og plikter for bruk av havet og bevaring av marine ressurser. Konven sjonen forebygger konflikt og fremmer forutsig barhet fordi den gir klarhet i hvilke rettigheter som gjelder. Samtidig har verdssamfunnet et behov for å ut vikle praktiske samarbeidsformer og hensikts messige arenaer for å jobbe sammen og løse de utfordringene en står overfor, om det er normgiv ning, forvaltningsspørsmål, bekjempelse av miljø trusler eller andre. En rekke internasjonale insti tusjoner er opprettet for å håndtere de ulike pro blemstillingene. Norske havinteresser er også knyttet til sik kerhetspolitikk og suverenitetshevdelse. Sikker hetsutfordringene på havet er komplekse, med store variasjoner mellom regioner. Etter hvert som verdens befolkning vokser, vil behovet for ressurser fra havet øke. Vi kan vente økt transport og ferdsel til havs. Konsekvent myndighetshåndhevelse sammen med folkeretten er nøkkel til fredelig samarbeid. Samtidig finnes det alvorlige internasjonale sik kerhetsutfordringer på havet, som piratvirksom het, miljøkriminalitet, smugling av våpen, narko tika og menneskesmugling. Selv om disse proble mene i liten grad rammer norske havområder, be rører de likevel norske havinteresser, enten indi rekte eller direkte. I mange sårbare kystområder er det også slik at ødeleggelse av livsgrunnlaget i havet kan forsterke truslene mot stabilitet og fred, med mulige ringvirkninger også for Norge. 4.1 FNs havrettskonvensjon – havets grunnlov FNs havrettskonvensjon er den folkerettslige overbygningen for all utøvelse av aktivitet i havet. Den gjør at vi har et felles sett med regler som gir forutsigbarhet og stabilitet. Det er derfor en kjerneinteresse for Norge å bidra til å styrke og vi dereutvikle havretten. Avklarte regler og stabile rammevilkår er helt sentralt for fredelig samar beid mellom land, for økonomisk utvikling og næ ringsvirksomhet, samt bærekraftig miljøforvalt ning. Havretten har vært utviklet gjennom år hundrer i en brytning mellom statenes interesser i egne nærområder og i områder fjernt fra egne kyster. Sikkerhet og ressursutnyttelse er særlig viktig i nærområdene, mens skipsfart og fangst er viktig også i fjerne havområder. I områdene lengst inn mot kysten utøvde staten suverenitet omtrent som på landjorda, mens i områdene utenfor gjaldt reglene om det åpne havs friheter hvor alle sta tene hadde like rett til fangst og skipsfart. Etter andre verdenskrig ønsket en rekke stater større kontroll med egne ressurser, noe som blant annet ledet frem til FNs første havrettskonferanse i 1958. Denne resulterte i fire konvensjoner om henholdsvis territorialfarvannet, kontinentalsok kelen, det åpne hav og fiskerier. Dette ble videre ført i en ny havrettskonferanse som resulterte i FNs havrettskonvensjon av 1982. Konvensjonen etablerer et historisk kompromiss mellom kyst statsinteresser og havets friheter ved at kyststa tene gis rettigheter til ressursene på egen konti nentalsokkel og soner ut til 200 nautiske mil, sam tidig som andre stater har rett til blant annet fri ferdsel i de samme områdene. Havretten gir rammene for statenes rettighe ter, handlefrihet og plikter på havet. Havrettskon vensjonen har 168 parter, men har nærmest uni versell oppslutning, noe som forklares med at den balanserer ulike hensyn, interesser, rettigheter og plikter. Ingen stater har gjennom konvensjonen fått fullt gjennomslag for sine interesser, men langt de fleste stater ser sine samlede interesser best tjent med konvensjonen og de interesseavvei ningene den gir uttrykk for. Konvensjonen reflekterer i stor grad folke rettslig sedvane slik den har utviklet seg fra ho vedvekt på havets friheter, til større vekt på kyst statsforvaltning. Dens brede oppslutning har også gjort sitt til at nye havrettslige konsepter som ble knesatt gjennom vedtakelsen av konvensjonen, for eksempel kyststatenes rett til å opprette øko 26 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken nomiske soner, raskt har vunnet status som folke rettslig sedvanerett. 4.1.1 Kyststatene og havet Havrettskonvensjonen klargjør hvilke stater som eier hvilke ressurser og hvilke bruksrettigheter de har i ulike geografiske områder. Den gir kyst statene særlige rettigheter og plikter. Havretts konvensjonen deler havet opp i maritime soner. Innerst mot kysten finner vi territorialfarvannet. 4.1.1.1 Territorialfarvannet: indre farvann og sjøterritoriet I territorialfarvannet har kyststaten full suvereni tet og i utgangspunktet samme myndighet som på land. Territorialfarvannet består av indre farvann og sjøterritoriet. Fjorder, bukter og mindre hav områder innenfor grunnlinjen utgjør indre far vann1. Grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og er samtidig utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsom rådene utenfor. I indre farvann har kyststaten full suverenitet, og andre stater kan utøve aktivitet her bare i den utstrekning kyststaten aksepterer eller tillater det. Et eksempel på slik aktivitet er anløp av fremmede skip til norske havner. Også i sjøterritoriet, som strekker seg 12 nautiske mil2 fra grunnlinjen, har kyststaten full suverenitet med det unntak at frem mede skip her har rett til uskyldig gjennomfart. I en tilstøtende sone som strekker seg 12 nautiske mil fra yttergrensen for territorialfarvannet har kyststatene ikke lenger full suverenitet, men har lov til å kontrollere utenlandske skip ved mistanke om brudd på kyststatens toll- helse- eller innvand ringsreglement. 4.1.1.2 Økonomisk sone I den økonomiske sone ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte alle ressurser og til å sikre at ressursene ikke overbeskattes. På denne måten er kyststate nes fiskeriinteresser godt ivaretatt gjennom hav retten. Rettighetene i den økonomiske sonen om fatter også myndighet til å iverksette tiltak for vern og bevaring av havmiljøet. Disse rettighe tene kombineres og balanseres med havets frihet som gir andre stater rett til fri ferdsel. Eksempel vis kan Norge nekte andre stater å fiske i Norges økonomiske sone, men kan som hovedregel ikke legge begrensinger på skipsfart ut over det som er vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon. 4.1.1.3 Kontinentalsokkelen Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landmas sene ut i havet. Alle kyststater har uten videre en kontinentalsokkel på 200 nautiske mil fra grunn linjen, dersom den ikke må avgrenses mot andre lands sokkel. Mange kyststater har en forlengelse av landmassene under havet som strekker seg lenger en 200 nautiske mil. I slike tilfeller må kyst staten dokumentere sokkelens utstrekning for Kontinentalsokkelkommisjonen (CLCS)3 i New York. Kommisjonen gir anbefalinger som i sin tur gir kyststaten rett til å fastlegge sokkelens ut strekning i tråd med dens anbefaling. Etter havretten har alle kyststater suverene rettigheter til naturforekomster på kontinental sokkelen. Dette innebærer rett til å utforske og ut vinne mineraler og andre forekomster på og un der havbunnen, herunder såkalte sedentære ar ter, for eksempel snøkrabbe. Kyststatens suve rene rettigheter betyr i denne sammenhengen at ingen kan utforske eller utvinne disse naturfore komstene uten uttrykkelig samtykke fra kyststa ten. Havbunnsområdet utenfor nasjonale sokler kalles Området. Her har alle stater lik rett til akti vitet og utnyttelse. Området og mineralressursene her er definert som menneskehetens fellesarv og forvaltes av Den internasjonale havbunnsmyndig heten lokalisert på Jamaica.4 4.1.1.4 Det åpne hav, internasjonalt farvann På det åpne hav, det vil si områdene utenfor nasjo nal jurisdiksjon, har alle stater frihet for eksempel til skipsfart, forskning og fiske. Ingen stat kan legge noen del av det åpne hav under sin jurisdik sjon, men alle stater kan la sine borgere og skip utøve aktivitet her i henhold til nasjonale lover og regler. Dette innebærer for eksempel at det er opp til norske myndigheter å tillate norske fiskebåter å 1 Norges indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene slik disse er trukket i tråd med Havrettskon vensjonens Del II. Grunnlinjene er utgangspunktet for opp måling av soner og sokler. Se også Lov 27. juni 2003 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone. 2 1 nm = 1,852 km. 3 CLCS – Commission on the Limits of the Continental Shelf. 4 Avtale av 28. juli 1994 om gjennomføring av del XI i De for ente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 gir særlige regler for implementering av reglene for Områ det. Avtalen ble bindende for Norge 24. juli 1996, jfr. St.prp. nr. 37 (1995–96). 2016–2017 Meld. St. 22 27 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken fiske på det åpne hav og eventuelt straffeforfølge dersom det er grunnlag for det. På det åpne hav er statene forpliktet til å sam arbeide om for eksempel forvaltning av fiskerires sursene og vern av det marine miljø. Norge ivare tar sin samarbeidsplikt gjennom blant annet arbei det i FNs sjøfartsorganisasjon og regionale orga nisasjoner. I de områder hvor kontinentalsokkelen strek ker seg lenger ut enn 200 nautiske mil får man områder med nasjonal kontinentalsokkel som lig ger under internasjonale farvann. Dette gjelder ikke minst i Polhavet hvor så godt som all hav bunn kan vise seg å være nasjonal kontinentalsok kel. Her har kyststaten på vanlig måte suverene rettigheter til å utnytte naturressursene på sokke len, mens vannsøylen over omfattes av reglene om det åpne havs friheter. Dette skaper en rekke pro blemstillinger som krever en balansering av kyst statens rettigheter til bærekraftig utnyttelse av sine ressurser på sokkelen opp mot andre staters rett til å utnytte havets friheter. 4.1.2 Plikt til å verne, rett til å bruke Etter Havrettskonvensjonen kombineres retten til å bruke havet og utnytte dets ressurser med en plikt til å verne det marine miljø. Bruken skal være bærekraftig. Det vil si at bruken av havets ressurser skal ivareta behovene til dagens genera sjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. Dette må gjelde for hver enkelt bruk isolert sett, noe som gjenspeiles i lovverket, men må logisk sett også gjelde for summen av all bruk. Derfor må havfor valtning ta hensyn til helheten. Ulik bruk, ulik på virkning, ulike naturverdier og ulike økosystemer må sees i sammenheng. De helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder er etablert for å se ulike aktiviteter i sammenheng. Norge arbeider internasjonalt for en slik helhetlig tilnærming blant annet gjennom FN og i Arktisk råd, og i vårt bilaterale samarbeid med Russland. 4.1.3 Havrettens regionale tilnærming Mens forvaltning av nasjonale soner og sokler et ter havretten er kyststatenes ansvar, kombineres statenes like rett til å bruke og utnytte ressursene utenfor nasjonal jurisdiksjon med en plikt til å samarbeide om forvaltningen. Slikt samarbeid kan gjennomføres i ulike konstellasjoner og på ulike nivåer. Skipsfart er en utpreget global næ ring og forvaltes hensiktsmessig i FNs sjøfartsor ganisasjon. Det samme kan sies om mineralvirk somhet utenfor nasjonal jurisdiksjon, som forval tes av Den internasjonale havbunnsmyndigheten. I fiskeriene er regionale forhold og særegen heter mer fremtredende. Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav5 vektleg ger bilaterale og regionale ordninger for forvalt ningen av fiskeriene i internasjonale havområder. Figur 4.1 Illustrasjon over kyststatenes ulike maritime jurisdiksjonsområder. 28 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken FN-avtalen om fiske på det åpne hav trådte i kraft i 2001. Den gir utdypende, globale regler for fiskeriforvaltningen utenfor de økonomiske so nene. Den inneholder også prinsipper for ressurs forvaltning, som føre-var-tilnærmingen. Avtalen har bidratt til opprettelsen av nye regionale fiske riorganisasjoner, blant annet utenfor det sørlige Afrika. Den har også medført revitalisering og modernisering av eksisterende organisasjoner. Eksempler på to viktige samarbeidsformer i vår region er Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) og Den blandete norsk-russiske fiskeri kommisjon6. Hensiktsmessig havmiljøforvaltning forutset ter lokal erfaring og kunnskap. Samarbeid gjen nom regionale samarbeidsmekanismer, som i de regionale havprogrammene knyttet til FNs miljø program (UNEP), Konvensjonen for bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) og Arktisk råd, er viktig. For fiskeri og miljøforvalt ning i havområdene rundt Antarktis er samarbei det i Kommisjonen for bevaring av de levende ma rine ressursene i Antarktis (CCAMLR) den vik tigste mekanismen. Etter norsk syn vil de kyststatene som ligger i regionen, gjennom sine kunnskaper og mangeå rig bruk av havet i sine nærområder, ha særlig gode forutsetninger for å samarbeide om og treffe tiltak for god forvaltning av naturressurser og be skyttelse av økosystemene. Norge vil derfor, i tråd med havretten, fortsette å arbeide for at regionale organisasjoner og mekanismer bør være førstelin jealternativet i forvaltning og beskyttelse av hav ets ressurser. 4.1.4 Havretten og Norges nærområder En grunnleggende forutsetning for forutsigbarhet og stabilitet er at folkeretten og de folkerettslige spillereglene respekteres av alle stater. Norges nærområder er et godt eksempel på hvordan sta ter samarbeider om å etterleve havretten. 4.1.4.1 Ilulissaterklæringen I 2008 undertegnet de fem kyststatene rundt Pol havet – Norge, Russland, USA, Canada og Dan mark/Grønland – Ilulissaterklæringen. Her fast slo de at havretten er det rettslige rammeverket for fremtidig samarbeid i Arktis og bekreftet at landene hadde et særlig ansvar for bærekraftig forvaltning av havområdene. Videre forpliktet de seg til å utvikle forvaltningsordninger for Arktis i samsvar med havretten, og til å løse enhver uenig het om overlappende krav på en ordnet måte, i tråd med havretten. 4.1.4.2 Polhavserklæringen I 2015 undertegnet de samme kyststatene en er klæring om tiltak mot uregulert fiske i internasjo nale områder i Polhavet. Utgangspunktet var den kraftige reduksjonen i isdekket de senere årene. Dette har bragt spørsmål om fiskebestander i randhavene rundt Polhavet, som Barentshavet og Beringhavet, ville kunne vandre inn i det sentrale polhavsbassenget og gi grunnlag for fiskerier der. Polhavserklæringen var et viktig steg fremover for en føre-var-tilnærming til forskning og forvalt ning i Arktis, og samtidig også et bidrag til det glo bale arbeidet for å begrense uregulert fiske. I tråd med erklæringen vil ikke kyststatene til late egne fartøy å fiske i det internasjonale havom rådet med mindre et forvaltningsregime er eta blert7. Kyststatene sier i erklæringen at kommer sielt fiske i det internasjonale området i Polhavet ikke er sannsynlig i nær fremtid. Men en føre-var tilnærming tilsier at en iverksetter foreløpige til tak for å avskjære et mulig, fremtidig uregulert fiske. Tiltakene i erklæringen søkes nå videreført og forsterket i forhandlinger om en ny avtale der også fjernfiskeaktørene EU, Island, Japan, Kina og Sør-Korea er involvert. 4.1.4.3 Havområder i nord Den økonomiske sonen dekker området mellom 12 og 200 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Der det er mindre enn 400 nautiske mil til annen stats grunnlinje, er sonen avgrenset av avtalte avgrens ningslinjer mellom statene. Norge har opprettet tre soner på 200 nautiske mil. En økonomisk sone rundt det norske fastland ble opprettet med virk ning fra 1. januar 1977. 5 Avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestem melsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av van drende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander. Den trådte i kraft for Norge 11. desember 2001, jfr. St.prp. 43 (1995–96). 6 Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble etablert i henhold til avtale mellom Norge og Sovjetunionen om samarbeid innen fiskerinæringen av 11. april 1975. Avtalen er videreført med Russland. 7 Norge innførte allerede i 2007 et generelt forbud mot at far tøy under norsk flagg fisker i områder der det ikke eksiste rer noe forvaltningsregime. 2016–2017 Meld. St. 22 29 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Rundt Svalbard har Norge opprettet en fiske vernsone som trådte i kraft 15. juni 1977. Sonen begrenses av Norges økonomiske sone og avtalte avgrensningslinjer mot Grønland og Russland. Formålet med opprettelsen av fiskevernsonen var først og fremst å oppnå kontroll med og begrense fisket i området for å bevare ressursene og unngå et uregulert fiske. For dette formålet fant man det tilstrekkelig at fisket ble regulert ved bestemmel ser som ikke innebærer noen forskjellsbehand ling av norske og utenlandske fiskere. Ved Jan Mayen opprettet Norge en fiskerisone med virkning fra 29. mai 1980. Sonen er avgrenset mot avgrensninglinjene mot Grønland og Island. Fiskerisonen gir full forvaltningsmyndighet etter havretten for fiskeriformål. Alle kyststatene rundt Polhavet følger Hav rettskonvensjonens regler for fastsettelse av sok kelens utstrekning utenfor 200 nautiske mil. Norge leverte dokumentasjon for norsk kontinen talsokkels utstrekning i Barentshavet, Norskeha vet og Polhavet i 2006. Kontinentalsokkelkommi sjonens anbefaling fra 2009 gir i det alt vesentlige tilslutning til den norske dokumentasjonen. Også de andre fire kyststatene i Polhavet antas å ha kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil. Dan mark la frem dokumentasjon for grønlandsk sok kel i Polhavet i 2014, mens Russlands opprinne lige dokumentasjon fra 2001 ble supplert med om fattende tilleggsinformasjon i 2015. Canada la i 2013 frem dokumentasjon for noen områder og bebudet at de ville komme tilbake senere med in formasjon om kanadisk sokkel i Polhavet. USA er ikke part i Havrettskonvensjonen, men forbereder dokumentasjon for kontinentsokkelens utstrek ning. Så godt som all havbunn i Polhavet kan vise seg å være nasjonal kontinentalsokkel, noe som kan innebære at det er bare et svært lite interna sjonalt havbunnsområde der. Ved overlappende soner og sokler må statene forhandle seg frem til maritime avgrensingsavta ler. For norsk petroleumsvirksomhet var det vik tig at man allerede i 1965 fikk entydige delelinjeav taler for kontinentalsokkelen med Storbritannia og Danmark. Norge har siden inngått avtaler med Island om områdene rundt Jan Mayen, med Dan mark om områdene mellom Grønland og Jan Mayen (etter en dom i Den internasjonale dom stolen i Haag) og med Storbritannia om avgrens ningspunktet opp mot Færøyene. Etter omfat tende forhandlinger undertegnet Norge og Russ land 15. september 2010 en avtale som avklarte delelinjen mellom de to statenes soner og sokler i Barentshavet og Polhavet. I september 2006 ble det undertegnet en for handlingsprotokoll mellom Norge, Island og Dan mark om fremgangsmåten for avgrensning av kontinentalsokkelen i sørlig del av Smutthavet. I ettertid har Kontinentalsokkelkommisjonen gitt anbefalinger om kontinentalsokkelens utstrek ning i det aktuelle området for alle de tre statene. Endelige forhandlinger om blant annet avgrens ning mellom de tre landene er igangsatt. Dokumentasjon for utstrekningen av norsk sokkel ved Bouvetøya i Sør-Atlanterhavet ble inn levert til Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009. Kommisjonen har nå fremlegget til behandling. Samtidig med fremlegget for Bouvetøya ble doku mentasjon for norsk kontinentalsokkels utstrek ning utenfor 200 nautiske mil ved Dronning Maud Land overlevert. På grunn av Antarktistraktatens artikkel IV og av hensyn til antarktissamarbeidet ba Norge kommisjonen om å foreløpig ikke be handle denne dokumentasjonen. 4.1.5 Domstol for løsning av havrettslige tvister Den internasjonale domstolen i Haag har hatt en viktig rolle i avklaringen av havrettslige tvister mellom stater, og har gjennom sin omfattende praksis bidratt til å klargjøre rettstilstanden og ut vikle havretten på viktige områder. Domstolen har blant annet behandlet en rekke saker om maritim avgrensning mellom stater. Norge har vært part i to saker for domstolen i Haag, begge med hav rettslige tema. Den første var den såkalte Fiskeri saken mellom Norge og Storbritannia i 1951, den andre saken handlet om maritim avgrensning mellom Grønland og Jan Mayen og ble ført mel lom Norge og Danmark. Dom forelå i 1993. Havrettskonvensjonen etablerte også Den in ternasjonale havrettsdomstol (ITLOS) i Hamburg som en mekanisme for løsning av tvister om tolk ningen eller anvendelsen av konvensjonen. Den inngår i et sett av flere alternative tvisteløsnings mekanismer som statene kan velge mellom. Hav rettskonvensjonen åpner også for å velge voldgift eller en særlig voldgiftsdomstol som tvisteløs ningsmekanisme. 4.1.6 Fremtidens krav til internasjonal havforvaltning Miljøutfordringene, klimaendringene, økt aktivi tet og større press på verdenshavene vil kreve mer av internasjonalt samarbeid i fremtiden for å sikre bærekraftig bruk og vern av havene. Hav rettskonvensjonens regler for miljøforvaltning og 30 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken utnyttelse av marine genetiske ressurser i områ der utenfor nasjonal jurisdiksjon er generelle og lite detaljerte, sammenlignet for eksempel med den detaljerte reguleringen av fiskeriforvaltning i FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Fremveksten av havretten viser at det interna sjonale samfunnet har utviklet relevant regelverk i takt med behovene som har vokst frem. Det pågå ende arbeidet i FN med en ny avtale om naturm angfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, er eksempel på hvordan havretten utvikles for å regulere nye behov. FNs generalforsamling nedsatte i 2015 en komite som skal forberede elementer til en ny av tale om naturmangfold i havområdene utenfor na sjonal jurisdiksjon innen utgangen av 2017.8 Avta len skal så ferdigforhandles i en egen konferanse. Avtalen skal behandle noen av de samme hovedte maene som har betydning i Konvensjonen om bio logisk mangfold, slik som regulering av tilgang til og fordelsdeling fra marine genetiske ressurser, konsekvensutredninger og bruk av områdeba serte forvaltningstiltak, for eksempel marine ver neområder, samt kapasitetsbygging og overføring av teknologi. Med dette har verdenssamfunnet gitt seg selv en mulighet til å utvikle en ny avtale for å fremme helhetlig og vitenskapsbasert hav forvaltning og styrke de folkerettslige rammene for vern og bærekraftig bruk av de internasjonale havområdene. Norge vil bidra aktivt til at dette skal skje. For Norge er det viktig at en ny avtale respek terer Havrettskonvensjonens regler og prinsipper og innpasses i det etablerte havrettsregime slik at den ikke undergraver eksisterende avtaler og or ganer. Dette innebærer at avtalen må fastlegge globale regler som primært skal gjennomføres i de regionale miljøforvaltningsmekanismene i samarbeid med regionale fiskeriforvaltningsorga nisasjoner, FNs sjøfartsorganisasjon, Den interna sjonale havbunnsmyndigheten og andre relevante organer. Denne tilnærmingen er hensiktsmessig og effektiv ettersom den nødvendige kunnskap, erfaring og virkemidler allerede er på plass i de eksisterende regionale og sektorielle strukturer. En ny avtale må videreføre balansen mellom bevaring av det marine miljø og bærekraftig bruk av marine ressurser. Den må sikre at områdeba serte bevaringstiltak utformes slik at de oppfyller sitt formål mest mulig effektivt og legger til rette for bærekraftig bruk når det er forenelig med bevaringsformålet. Det er også viktig at relevante kyststaters rettigheter og særlige posisjon respek teres, spesielt når det gjelder internasjonale hav områder som ligger over nasjonale kontinentalso kler utenfor 200 nautiske mil. 4.2 Institusjoner for internasjonalt havsamarbeid Internasjonale organisasjoner og samarbeidsme kanismer er etablert for å regulere aktiviteter til havs. Viktig arbeid gjøres på globalt nivå, for ek sempel i FN-fora. Over tid har en rekke organisa sjoner og samarbeidsformer vokst fram med spe sifikke mandater innenfor sine ansvarsområder. Norge er aktiv i globale, regionale og bilate rale fora om internasjonal styring og forvaltning av havet. Norge er også part til en rekke interna sjonale avtaler med relevans for hav og havmiljø. 4.2.1 Behovet for samarbeid om havspørsmål Felles for mange av problemene på viktige områ der, som miljø, hvor plastavfall, langtransporterte miljøgifter, klimaendringer og havforsuring ska per stor bekymring, er at en nasjon ikke kan løse problemene alene. Havstrømmer og vind kan frakte forurensing og avfall langt vekk fra opp havsstedet. Uheldige konsekvensene av mennes kelig aktivitet ett sted kan påvirke økosystemer og mennesker helt andre steder. Utslipp av CO2 og andre klimagasser påvirker klimaet på hele klo den, uavhengig av hvor de slippes ut. For å løse problemer trenger vi gode mekanismer for sam arbeid både på globalt og regionalt nivå. Mange levende organismer i havet migrerer over lange avstander. Slik atferd er en del av den naturlige livssyklusen for en rekke fiskearter, sjøfugler og sjøpattedyr. For land som skal samar beide om forvaltning, kan slike forhold imidlertid være en stor utfordring. FNs klimapanel peker på at klimaendringene kan medføre betydelige skif ter i utbredelsen av marine arter. Dette kan ytterli gere komplisere eksisterende forvaltningsutfor dringer. En ytterligere utfordring er overvåking og kontroll av uønsket aktivitet. Ulovlig fiske i inter nasjonale havområder er et eksempel på virksom het som det er vanskelig å få bukt med. Innsats fra enkeltland vil ofte ikke være tilstrekkelig. Selv om eksisterende institusjoner langt på vei fungerer tilfredsstillende, er det viktig å vurdere om dagens system for styring og forvaltning av havet er godt nok tilpasset de aktuelle utfordrin gene. Utfordringene en står overfor vil dessuten 8 Resolusjon 69/292 vedtatt i FNs generalforsamling 19. juni 2015. 2016–2017 Meld. St. 22 31 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken skifte over tid. Til tross for at marine aktiviteter ofte har sammenheng med hverandre og påvirker hverandre, blir de i dag hovedsakelig regulert sektorvis. Koordinering mellom internasjonale or ganer er ofte ad hoc-preget. Styrket koordinering og samarbeid kan føre til at man står bedre rustet til å håndtere felles utfordringer og at det blir en klere å nå bærekraftsmål 14. 4.2.2 Nøkkelinstitusjoner Institusjoner for ulike havspørsmål er opprettet et ter hvert som behovene for internasjonalt samar beid har materialisert seg. Havrettskonvensjonen pålegger statene en generell plikt til å samarbeide om vern og bruk av ressurser og naturmangfold. I det følgende vil de mest sentrale organisasjonene og andre viktige aktører og arenaer som Norge virker gjennom, bli kort presentert. Mange av disse vil også få omtale i senere kapitler. 4.2.2.1 FN og Generalforsamlingen FN er verdenssamfunnets viktigste normgivende arena og legger i betydelig grad de overordnede rammene for virksomhet til havs. Flere viktige konvensjoner med betydning for hav og havspørs mål er vedtatt i tilknytning til FN og FNs institu sjoner, dette gjelder særlig Generalforsamlingen. FN er også arena for vedtak av viktige erklærin ger og fastsetting av overordnede politiske mål, som bærekraftsmålene fra 2015. For å fremme norske havinteresser er det viktig å ha en tydelig tilstedeværelse på relevante havrelaterte arenaer og Norge jobber aktivt opp mot sentrale prosesser i FN. FN spiller en særlig sentral rolle i det interna sjonale havrettsregimet. Innenfor rammen av Ge neralforsamlingen utvikles og fremforhandles bin dende regler i form av nye instrumenter, som kon vensjoner, og ikke-bindende regler, som resolusjo ner. Eksempler på sistnevnte er de årlige havretts Boks 4.1 Håp i havet. Marine genetiske ressurser og arbeid med ny avtale om biodiversitet utenfor nasjonal jurisdiksjon Genetisk materiale fra levende organismer gir oss viktige virkestoffer til medisiner. Leting et ter genetisk materiale har for eksempel gitt oss cyclosporin, som i 1969 ble funnet i en sopp på Hardangervidda av en representant fra et uten landsk legemiddelfirma. Det ble oppdaget at denne soppen hadde en immundempende effekt og det ble utviklet et legemiddel, cyclosporin, som hindrer frastøting av transplanterte orga ner. Manglende regulering på området førte til at inntektene fra salget av dette legemiddelet går til legemiddelfirmaet i stedet for fellesska pet. De fleste virkestoffene i medisiner kommer fra liv på landjorda. Organismene i havet er på langt nær like godt kartlagt som de på landjorda. Forskere fra Universitet i Tromsø har blant an net funnet at «blodet» til kråkebollen har bakte riedrepende stoffer i seg. En omfattende bruk av antibiotika har ført til at det er utviklet en rekke antibiotikaresistente mikroorganismer. Verdenssamfunnet er derfor avhengig av en kontinuerlig utvikling av nye medikamenter. Det kan vise seg at noe av løsningen ligger i havet. I tillegg til å fremstille medisiner kan genetiske ressurser også brukes til blant annet å utvikle kosmetikk og ingredienser til fôr og nærings midler. I Norge regulerer havressursloven til gang til marint genetisk materiale. I tillegg regu lerer naturmangfoldsloven uttak og utnytting av genetisk materiale i Norge og innførsel og bruk av genressurser fra andre land. Norsk lovgiv ning om genetisk materiale er viktig i en global sammenheng siden den også har bestemmelser som støtter opp om lovgivning i landene som le verer genressurser. Har man hentet genetisk materiale i et annet land, skal det, når det innfø res til eller brukes i Norge, kunne dokumente res at materialet er innhentet i samsvar med re glene i det aktuelle landet. Genetiske ressurser fra områder utenfor nasjonal jurisdiksjon kan po tensielt være kilde til viktige produkter som ver den vil trenge i årene som kommer, som nye me disiner. For Norge er det viktig at den nye avta len om naturmangfold utenfor nasjonal jurisdik sjon legger til rette for at marine genetiske res surser kan utforskes og utnyttes til fremme av innovasjon og verdiskapning, samtidig som den sikrer deling av fordeler fra slik utnytting med utviklingslandene, som for eksempel tilgang til prøver og forskningsdata, deltagelse for utvi klingsland i tokt, forskningsprosjekter og kom mersiell produktutvikling. 32 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken og fiskeriresolusjonene, som er av stor betydning for Norge. Norge deltar aktivt i debatten i Gene ralforsamlingen og under de forutgående ufor melle forhandlingene, der den norske delegasjo nen omfatter representanter fra relevante departe menter. 4.2.2.2 Andre FN-organer FN har flere spesialiserte organer som utfører normgivende arbeid og har oppgaver knyttet til overvåking, miljøvern, forvaltning, kunnskapsinn henting og andre temaer. Innenfor fiskeri og havbruk spiller FNs organi sasjon for ernæring og landbruk (FAO) en sentral rolle. FAO har et særlig fokus på global matsik kerhet og er en viktig arena for å utarbeide inter nasjonale konvensjoner, som Den internasjonale avtalen om havnestatskontroll (Havnestatsavta len), og normer og retningslinjer relatert til fiskeri og akvakultur. Arbeidet som gjøres i FAO for å styrke global, bærekraftig forvaltning av fiske riressursene er viktig for norske havinteresser. Norge har et mangeårig og tett partnerskap med organisasjonen. FNs matsikkerhetskomité er den sentrale poli tiske plattformen i FN for matsikkerhet og ernæ ring. Komiteen fungerer som et mellomstatlig forum i FN-systemet for å gjennomgå og følge opp retningslinjer om verdens matsikkerhet. Den har et uavhengig ekspertpanel som utgir rapporter med vitenskapelige analyser og råd. Den mellomstatlige oseanografiske kommi sjon (IOC) under FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), er FNs organ for havforskning, havobservasjoner, utveksling av data og informasjon om havet, og ut vikling av tjenester som tsunamivarslings systemer. Kommisjonen skal styrke internasjonalt samarbeid og koordinere programmer innen forskning, tjenester og kunnskapsutveksling om hav og kystområder og ressurser, og støtte opp under forvaltning, bærekraftig utvikling, beskyt telse av det marine miljø og beslutningsprosesser i medlemsland. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) er FNs særorgan for regulering av skips fart. Hovedformålet er å ivareta sikkerhet og miljø i skipsfarten. Organisasjonen fastsetter globale krav til skip, dets operasjon og mannskap, her under blant annet krav til design og utrustning av skip, navigasjon, kommunikasjon, sjøfolks kompe tanse og krav til utslipp både til sjø og luft. IMO til rettelegger også for handel og jobber for å forhin dre pirat- og terrorvirksomhet til sjøs og i havn. FNs miljøprogram (UNEP) er FNs ledende or gan for miljøspørsmål. I de senere år har havmiljø spørsmål fått økt oppmerksomhet. UNEPs man dat omfatter vurdering og overvåking av verdens miljøtilstand, å løfte frem nye miljøutfordringer som krever global oppmerksomhet, utvikling av miljøavtaler og konvensjoner, og støtte til oppbyg ging av kunnskap og kompetanse innen miljøfor valtning og bærekraftig utvikling i medlemslan dene. FNs miljøforsamling (UNEA) er program mets øverste organ og fatter vedtak som UNEP og medlemslandene skal følge opp. Den tredje for samlingen gjennomføres i desember 2017 og vil ha hovedfokus på forurensning. FNs utviklingsprogram (UNDP) er FNs glo bale nettverk for utvikling, med et bredt tematisk fokus. Gjennom sitt program for global havforvalt ning jobber UNDP i partnerskap med andre inter nasjonale aktører for at utviklingsland skal dra nytte av marine ressurser på en bærekraftig måte som støtter opp under landenes utviklingsmål. Omfanget av FN-organer som jobber med hav spørsmål i en eller annen form har medført behov for en viss samordning av de ulike aktivitetene. Dette er forsøkes ivaretatt gjennom koordine ringsmekanismen UN Oceans. 4.2.2.3 Andre multilaterale og regionale organi sasjoner Det finnes flere andre multilaterale organisasjoner med mandater knyttet til hav, forvaltning og ma rine ressurser som Norge støtter finansielt og del tar aktivt i. Den globale miljøfasiliteten (GEF) støtter til tak som skal medvirke til å forbedre det globale miljøet. Som finansieringsmekanisme for de glo bale miljøkonvensjonene er GEF godt posisjonert for å se ulike miljøproblemer under ett. Når det gjelder hav og marine ressurser har GEF blant annet finansiert opprettelsen av regionale sam arbeidsorganisasjoner for økosystem- og fiskeri forvaltning i utviklingsland. Verdensbanken gir bistand, lån og faglig kom petanse til utviklingsland og mellominntektsland og er en sentral aktør i det internasjonale utviklingsarbeidet. Banken har et bredt tematisk fokus og bistår med støtte også når det gjelder for valtning av marine ressurser og kystområder, bæ rekraftig fiskeri og oppdrett, vern, bekjempelse av marin forurensing, og kunnskapsinnhenting. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) er den sentrale globale arena for hvalspørs mål. IWC har som del av sitt mandat å fastsette re guleringer for å sørge for bevaring, utvikling og 2016–2017 Meld. St. 22 33 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken optimal utnyttelse av hvalressursene basert på vi tenskapelige data. De siste tiårene har kommisjo nen vært dominert av verneinteresser som medfø rer at den i realiteten ikke utøver sitt mandat. Kommisjonens vitenskapskomite, hvor Norge spiller en aktiv rolle, har opprettholdt en viktig funksjon som kunnskapsarena for hvalspørsmål. I hvalfangstspørsmålet har Norge konsekvent ba sert sin argumentasjon på vitenskapelige data og prinsippet om bærekraftig høsting. På regionalt nivå er det opprettet en rekke or ganer med forvaltningsmandat knyttet til hen holdsvis fiskeri og havmiljø. Viktigst for Norge er Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NE AFC), som er den sentrale samarbeidsarenaen for fiskerispørsmål for Norge og andre stater i dette området, og Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR), som er det sentrale forumet i vårt nærområde for sam arbeid om utvikling av marin naturforvaltning og beskyttelse av havmiljøet mot forurensning. Den nordvestatlantiske fiskerikommisjon (NAFO) forvalter fiskeressursene i det vestlige Atlanterhavet. Norge er et av organisasjonens tolv medlemsland og har kvoterettigheter på noen ar ter i avgrensede områder. Norge deltar også i den regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonen SE AFO i det sørøstlige Atlanterhavet. Norge er medlem i Den internasjonale kommi sjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) som forvalter en rekke tunfisk- og tunfiskliknende arter, herunder makrellstørje, en kommersielt vik tig art i internasjonal sammenheng og som Norge har kvote på. Forbedret forvaltning innenfor ram men av ICAAT har gjort at arten igjen er på et nivå hvor den også kan høstes i norske farvann. I Arktis spiller Arktisk råd en toneangivende rolle når det gjelder miljøovervåking, kunnskap sinnhenting og ivaretakelse av hav og marine øko systemer. Rådet er en viktig arena for arktiske mil jøspørsmål. Dette gjelder også de arktiske havom rådene, som blir tillagt økende vekt. Rådet utar beider viktig felles kunnskapsgrunnlag for de ark tiske landene når det gjelder klimaendringer, forurensning, og påvirkning på arktiske arter og økosystemer. Sjøsikkerhet, oljevernberedskap og søk og redning er også viktige tema. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. Boks 4.2 FN-resolusjoner kan få stor praktisk betydning – FNs tiltak mot skadelig bunnredskap Figur 4.2 FNs generalforsamling. Foto: Basil D. Soufi (Creative Commons license). Gjennomføringen av Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav følges nøye opp, blant annet gjennom to årlige resolusjoner som debatteres og vedtas i Generalforsamlin gen. Resolusjonene uttrykker politisk enighet om hva statene vil gjøre for å omsette havretten i konkret havforvaltning når det gjelder miljø spørsmål, maritim sikkerhet, fiskerispørsmål, kontinentalsokkelspørsmål mv. Enighet om til tak til beskyttelse av sårbare bunnhabitater mot skader fra visse typer fiskeredskaper, som bunn trål, er et viktig bidrag til global havforvaltning. Fra 2004 har Generalforsamlingen utviklet detal jerte bestemmelser om stengning av områder og hvordan fiske skal foregå for å unngå at bunnfiske skader koraller og andre sårbare bunnhabitater. Bestemmelsene, som Norge var blant pådriverne til å utforme, er senere gjen nomført i regionale fiskeriforvaltningsorganisa sjoner som Den nordøstatlantiske fiskerikommi sjonen og i norsk regelverk. Gjennomføringen av dem blir evaluert jevnlig i egne sesjoner med deltagelse fra stater, relevante organisasjoner og sivilt samfunn. Dette er gode eksempler på FN resolusjoner med stor praktisk betydning som har gitt effektiv nasjonal og regional gjennom føring av globalt formulerte målsetninger. 34 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken I Antarktis samarbeider Norge med en rekke andre stater i Kommisjonen for bevaring av de ma rine levende ressursene i Antarktis (CCAMLR). En rekke regionale samarbeidsorganisasjoner har også hav blant sine satsningsområder, blant annet Den afrikanske union (AU) og Den sørøsta siatiske samarbeidsorganisasjonen (ASEAN). Norge inngikk avtale om partnerskap med begge organisasjoner i 2015. Regjeringen vil prioritere blå økonomi høyt i disse partnerskapene. Også i den regionale latinamerikanske sammenslutnin gen Stillehavsalliansen, Det karibiske fellesska pet (CARICOM) og Alliansen av små øystater (AOSIS) med flere, har hav, fiskeri og maritime te maer sentralt på dagsorden. 4.2.2.4 Den europeiske union og hav EU er en viktig politisk og økonomisk aktør og partner for Norge på mange havrelaterte områ der. Brorparten av eksporten fra norske havnæ ringer går til EU-land. Forholdet mellom Norge og EU er preget av tett kontakt og samarbeid på mange nivåer, både tematisk, institusjonelt og po litisk. På mange områder er det stor grad av in teressesammenfall, samtidig finnes det også te maer hvor prioriteringene ikke er ens. Unionens betydning for Norge kommer ikke minst til uttrykk gjennom ulike former for lovverk som får anvendelse i Norge gjennom EØS-avtalen. Dette omfatter flere havrelaterte områder, her under både krav knyttet til skipsfarten og miljøre latert regelverk. Regelverket for mattrygghet og de veterinære aspektene av fiskeri- og akvakultur er omfattet av EØS-avtalen. Akvakulturpolitikk og forvaltning av fiskeriressurser er imidlertid ikke en del av den. Handel med fisk og fiskeprodukter er regulert gjennom en egen protokoll i EØS-avta len og bilaterale avtaler. Norge har ikke fri mar kedsadgang for fisk og fiskeprodukter til EU. Markedsadgangsspørsmål behandles nærmere i del III. Annet havrelatert regelverk som faller utenfor EØS-avtalens område er blant annet EUs havstra tegidirektiv og direktivet om sikkerhet i offshore petroleumsvirksomhet, som begge i det alt ve sentlige gjelder havområdene fra grunnlinjene og ut til yttergrensene for nasjonal jurisdiksjon. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning i EUs minst velstående land. Støtten styrker også samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Deler av midlene ka naliseres til prosjekter og institusjonelt samarbeid knyttet til hav og marine ressurser, herunder miljø og kunnskapsbygging, blant annet innenfor rammen av EUs marine strategi og rammedirektiv for vann. I mai 2016 ble det inngått en ny avtale med EU om EØS-midlene for perioden 2014– 2021. Norge deltar i EUs forskningssatsninger og det er et bredt forsknings- og innovasjonssamar beid med EU når det gjelder hav og marine res surser. Mange norske forskningsmiljøer har tett kontakt med partnerinstitusjoner i EU-land, og unionens programmer er en viktig finansierings kilde for norsk havrelatert forskning. Norge er medlem av Copernicus, som er Europas store sa tellittbaserte program for miljøovervåking og samfunnssikkerhet. Norge deltar i rammepro grammet Horisont 2020 og jobber aktivt for å på virke innretningen på det slik at havbaserte te maer får en fremtredende plass. JPI Oceans er et koordinerende og langsiktig samarbeid mellom 21 medlemsland som dekker alle sjø- og havbas senger i Europa, som supplement til innsatsen som gjøres gjennom EU og Horisont 2020. Norge leder det Brussel-baserte sekretariatet, som blant annet jobber for økt felleseuropeisk innsats mot havforurensning, som plast- og mikroplastforu rensing (se tekstboks). 4.2.2.4.1 Sentrale prioriteringer i EU innenfor hav og marine ressurser Hav og sjø anses å ha stort potensiale for økt vekst og innovasjon i europeiske land. I 2012 la EU fram sin første strategi for blå vekst med mål om å støtte opp om bærekraftig vekst i marin og mari tim sektor. I 2014 ble strategien komplementert for å bedre utløse innovasjonspotensialet. Sjømatsektoren er av beskjeden størrelse i unionens økonomi som et hele, men med stor be tydning regionalt. Overfiske har vært et mangeå rig problem. Gjennom en reformpakke vedtatt i 2014 fikk unionen på plass nye virkemidler i sin fiskeripolitikk, som skal bidra til mer bærekraftig forvaltning. EUs felles fiskeripolitikk legger vik tige premisser for unionens prioriteringer i inter nasjonale fiskeriforhandlinger og har slikt sett også påvirkning på Norge. Det er usikkert hvor dan Storbritannias uttreden av EU vil påvirke uni onens prioriteringer i fiskeriforhandlinger hvor Norge er part. EUs oppdrettsproduksjon har hatt beskjeden utvikling siden 2000. Gjennom reformer i den fel les fiskeripolitikken og arbeid med strategiske ret ningslinjer, er ambisjonen å fremme vekst i sekto ren i årene fremover. 2016–2017 Meld. St. 22 35 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Norge og EU har mange felles interesser i hav spørsmål. Kommisjonen la i november 2016 fram et bredt initiativ knyttet til styring og forvaltning av hav9. Initiativet, som både omhandler euro peiske og globale problemstillinger, peker på et forbedringspotensial i det internasjonale institu sjonelle rammeverket, viktigheten av miljø og bæ rekraftig havforvaltning, og behovet for mer kunn skap og data om havet. Det ble lagt fram tiltak blant annet relatert til sikkerhet for maritim virk somhet, bekjempelse av ulovlig, uregulert og urapportert fiske, beskyttelse av marine øko systemer, reduksjon av havforsøpling, herunder plast og mikroplast, og investeringer i marin forskning og innovasjon. EU har lagt fram en handlingsplan om sirku lær økonomi og varslet ny lovgivning om dette i andre halvår 2017. Et viktig formål i ny lovgivning med relevans for havmiljø, vil være å lede avfall vekk fra deponier og dermed redusere mengden avfall som ender opp som marin forsøpling. EU har tatt på seg vertskapet for den årlige in ternasjonale konferansen Our Ocean på Malta i oktober 2017. Det er nok et uttrykk for at unionen har ambisjoner om å spille en aktiv rolle i globale havspørsmål. EU og medlemslandene deltar på en rekke andre internasjonale havrelaterte arenaer med relevans for Norge, herunder FNs general forsamling, FNs miljøprogram, Arktisk råd, Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon og Konvensjo nen om bevaring av det marine miljø i Nordøst Atlanteren. Regjeringen legger stor vekt på et nært og konstruktivt samarbeid med EU om hav spørsmål og ønsker å utvikle dette samarbeidet ytterligere. 4.3 Trygge hav Den maritime dimensjonen har fått økt sikker hetspolitisk betydning de seneste årene. For Norge er det avgjørende å føre en sikkerhetspoli tikk som også ivaretar våre interesser på havet. Det handler om havretten, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, sikkerhets-, forsvars- og alli ansepolitikk, og fri bevegelse. Forsvaret, gjennom Marinen og Kystvakten, er vår primære myndighetsutøver i norske interesse områder gjennom daglig tilstedeværelse i priori terte områder og ved å ha beredskap for sikker hetstruende episoder og konflikt. Marinen deltar på øvelser og i operasjoner hjemme og i utlandet sammen med andre allierte. Dette er med på å sikre trygghet på havet. Gjennom hele året er Kystvakten tilstede for å ivareta norske interesser, utøve myndighet på vegne av flere etater og iva reta viktige oppgaver i samarbeid med andre sta ter. Sikkerhetsutfordringene på havet er kom plekse og varierer betydelig fra region til region. Etter hvert som verdens befolkning vokser, vil be hovet for sjøtransport og ressurser fra havet øke. I dette ligger det muligheter og utfordringer. Av klarte maritime avgrensningslinjer og etterlevelse av havretten er nøkkelen til fredelig samarbeid. 9 Joint Communication on «International ocean governance: an agenda for the future of the oceans», fremlagt 10. november 2016. Boks 4.3 JPI Oceans Norge har en aktiv rolle i det europeiske forskningssamarbeidet Joint Programming Initiative Healthy and Productive Seas and Oceans (JPI Oceans), hvor målet er å bidra til sunne og produktive hav. Dette gjøres ved å ut vikle felles strategier for å legge til rette for bæ rekraftig vekst, og å få til bedre koordinering av de forskningsmidler som går gjennom de ulike landene til marin og maritim forskning. JPI Oceans har definert 10 strategiske inn satsområder samt tre tverrgående temaer knyttet til politikkutvikling, kompetanse og infrastruktur. Gjennom JPI Oceans er det satt i gang flere fellesprosjekter, blant annet for å få omforente målesystemer og for å kartlegge økologiske effekter av mikroplast, mineral utvinning på havbunnen og dumpet ammuni sjon. Det er også prosjekter for mer effektiv utnyttelse av infrastruktur, havobservasjoner og havteknologi, i samarbeid med EUs ram meprogram Horisont 2020. JPI Oceans har etablert et samarbeid med to andre JPIer med fokusområde matsikker het og helse for å få inkludert sjømat i forskningen og politikkutviklingen på området matsikkerhet og ernæring. Sentralt for JPI Oceans er å styrke kunnskaps- og politikk utviklingen for å få en mer integrert og koordi nert forvaltning av havene. JPI Oceans legger derfor vekt på økt samarbeid om kunn skapsoppbygging, utvikling av felles standar der og observasjonssystemer, og samarbeid om infrastruktur. 36 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Uavklarte spørsmål om jurisdiksjon er potensielle kimer til konflikt. Andre sikkerhetsutfordringer på havet omfat ter piratvirksomhet, smugling av våpen og narko tika, menneskesmugling og miljøkriminalitet. Selv om disse problemene i liten grad rammer norske havområder, berører de likevel norske interesser, enten direkte eller indirekte. Klimaendringene kan utgjøre et sikkerhetsrisiko gjennom negative påvirkninger på menneskers livsgrunnlag som følge av blant annet havnivåstigning og endringer i utbredelsen av viktige fiskebestander og andre levende ressurser. 4.3.1 Nordområdene Etter den kalde krigen har de arktiske statene i stor grad hatt sammenfallende interesser i nord. Spenningsnivået har vært lavt og samarbeidet vel lykket. De fem polhavstatene er enige om at FNs havrettskonvensjon angir det bindende ramme verket for aktivitet i Polhavet. Overenskomsten om maritim avgrensning og samarbeid i Barents havet og Polhavet mellom Norge og Russland i 2010, er et godt eksempel på at avklaring av juris diksjonsspørsmål er i partenes felles interesse og kan gi stor gevinst på en rekke områder. Norge og Russland samarbeider bilateralt om viktige spørs mål i nordområdene, som søk og redning, olje vernberedskap, atomsikkerhet, miljøvern, fiskeri forvaltning og folk-til-folk-samarbeid. Regjeringen ønsker å videreføre kontakt og konstruktivt sam arbeid på disse områdene, som er til gjensidig nytte og bidrar til lavspenning og forutsigbarhet. Konflikter andre steder i verden har i liten grad påvirket Arktis, men det kan ikke utelukkes at økt spenning andre steder i verden vil kunne ha en smitteeffekt. Russisk nærvær og øvingsvirk somhet i regionen har over tid økt, særlig på mari tim side. Regionen er militærstrategisk svært vik tig for Russland, og Norge følger utviklingen i re gionen nøye. Norge er en pådriver for at Nato skal ivareta den maritime dimensjon og ha god situasjonsfor ståelse i nordområdene. Norge bidrar betydelig til alliansens stående maritime kapasiteter, særlig i Nord-Europa, og er en pådriver for å modernisere Natos maritime strategi. Det har vært en utfor dring å få medlemslandene til å forplikte tilstrek kelige ressurser, både til de stående flåtestyrkene og til maritime operasjoner, men det er nå enighet om at medlemslandene skal bidra sterkere til alli ansens flåtestyrker. Det er meget viktig at de stå ende flåtestyrkene ikke bindes opp i pågående operasjoner, men er tilgjengelige for kollektivt for svar og krisehåndtering. Under Nato-toppmøtet i Warszawa i juli 2016 var det enighet om å fortsette styrkingen av alliansens maritime strategi og ha en løpende vurdering av sikkerhetssituasjonen i de havområdene som hører inn under alliansens ansvarsområde. Nato har de siste årene vært engasjert i en rekke maritime operasjoner, blant annet terrorbe redskap i Middelhavet, piratbekjempelse rundt Afrikas horn og situasjonsforståelse i det sørlige Middelhavet. 4.3.2 Østersjøregionen Østersjøregionen har den siste tiden fått økt sik kerhetspolitisk betydning som strategisk rand sone overfor Russland. Det er nå en mer spent og uforutsigbar normaltilstand i regionen sammen liknet med de to foregående tiår. Norden står overfor felles utfordringer i våre nærområder, både i nord og i Østersjøen. Selv om Finland og Sverige ikke er Nato-medlemmer, vil de være svært viktige i håndteringen av en even tuell sikkerhetspolitisk krise i regionen. Det er derfor viktig at de nordiske landene viderefører en nær dialog om utviklingen i regionen. Norge er også tjent med at Nato har god informasjonsut veksling og nært samarbeid med Finland og Sve rige om utviklingen i østersjøområdet. 4.3.3 Den europeiske union og maritim sikkerhet EUs maritime sikkerhetsstrategi fra 2014 har som mål å sikre at havområdene er åpne for økono misk utvikling, fri handel, transport, energiutvin ning og turisme, og at de har god miljøtilstand. At sikkerhetsutfordringer relatert til hav og mari time grenser håndteres i samsvar med havretten, fremheves. Maritim sikkerhet, herunder overvåking av havområder av betydning for EUs medlemsstater, er også en sentral målsetning i gjennomføringen av EUs nye globale sikkerhetsstrategi. Tettere samarbeid om maritim sikkerhet er et sentralt element i felleserklæringen om det strate giske partnerskapet mellom EU og Nato fra juli 2016, og i implementeringsplanen som ble god kjent på ministermøtene i EU og Nato i desember 2016. Her forpliktet begge organisasjoner seg til å styrke det operasjonelle samarbeidet på havet, også når det gjelder migrasjon. Et tett samarbeid mellom Nato og EU om maritim sikkerhet er posi tivt for Norge. 2016–2017 Meld. St. 22 37 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 4.3.3.1 Migrasjon over havet Havet er en mye benyttet ferdselsåre for grenseo verskridende migrasjon. I flere år har Europa opp levd en ekstraordinær tilstrømming av flyktninger og migranter. De fleste av disse kommer over Middelhavet. Migrasjon over havet er tett sam menvevd med menneskesmugling og represente rer en alvorlig utfordring. Menneskesmuglingen har sammenheng med det europeiske asylsystemet. Det finnes få kanaler for å fremme en søknad om beskyttelse uten å ha befatning med menneskesmuglere i ett eller annet ledd i prosessen. Ifølge Europol har 90 prosent av de over én million flyktningene og migrantene som tok seg til Europa i 2015 benyttet smuglertje nester under hele eller deler av reisen. De maritime operasjonene i Middelhavet har vært viktige verktøy i arbeidet med å kontrollere Schengens yttergrenser, bekjempe menneskes mugling og håndtere flyktning- og migrasjons strømmene. I oktober 2016 trådte det utvidete mandatet til Den europeiske unions byrå for beskyttelse av EUs yttergrenser (Frontex) i kraft. Med det eta bleres en europeisk grense- og kystvakt med flere og mer omfattende oppgaver enn tidligere. Det ut videte mandatets hovedformål er å styrke kontrol len av EUs og Schengenområdets yttergrenser. Medlemsstatenes nasjonale myndigheter med an svar for grensekontroll, inkludert kystvaktens grensekontrolloppgaver, inngår i det utvidete mandatet. Det er fortsatt nasjonale grensemyndig heter som vil ha hovedansvaret for kontrollen med yttergrensene. En stor del av EUs og Schengens yttergrenser er til havs. Frontex bistår nasjonalstatene med ma ritim grensekontroll. Norge har siden sommeren 2015 bidratt med to skip til Frontex’ grensekon troll og redningsarbeid i Middelhavet: I Operasjon Triton med fartøyet «Siem Pilot», basert i italiensk territorialfarvann, og med Redningsselskapets far tøy «Peter Henry von Koss» i Operasjon Po seidon, basert i gresk territorialfarvann. De nor ske fartøyene bidrar til mer effektiv kontroll av EUs og Schengens maritime grenser. EUs sjømilitære operasjon i Middelhavet, EU NAVFOR MED, har fått utvidet sitt operasjonsom råde. Operasjonen bidrar nå til å håndheve FNs våpenembargo mot Libya, og omfatter trening av libysk kystvakt og marine med sikte på å stoppe smugling av våpen og mennesker i libysk farvann. 4.3.4 Piratvirksomhet Som sjøfartsnasjon er det viktig for Norge at det er god sikkerhet for all ferdsel til havs. Piratvirk somhet er til hinder for internasjonal handel og svekker norsk økonomisk aktivitet. Den utgjør en fare for sjøfolks liv og helse. Piratvirksomhet er også destabiliserende for de landene som er base for denne typen kriminalitet. Figur 4.3 KV Senja på tokt. Foto: Kystvakten. 38 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Områdene som er mest utsatt for piratvirk somhet i dag er Guineabukten utenfor Vest-Afrika, Det vestlige indiske hav og Sørøst-Asia. Veksten i den globale varehandelen og verdens økende av hengighet av internasjonalt varebytte gjør at kon sekvensene av piratvirksomhet er mer omfattende enn tidligere. Kampen mot piratvirksomhet binder opp sjø militære ressurser som i økende grad etterspør res til andre oppdrag. En del utviklingsland har få eller ingen virkemidler til å drive effektiv myndig hetsutøvelse i sine havområder. Mangel på rele vant lovgivning kan være en ytterligere utfor dring. Det vises til tiltakene knyttet til piratvirk somhet i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikker hetsutfordringer i utenrikspolitikken, og regje ringen vil videreføre en bred tilnærming til bekjempelse av dette problemet. 4.3.5 Miljøkriminalitet og hav Miljøkriminalitet finansierer organisert kriminali tet som i enkelte tilfeller kan bidra til terror og væpnet konflikt. Miljøkriminalitet medfører også at stater taper store skatteinntekter, tilgangen til naturressurser, og det kan bidra til fattigdom. Havet er hovedtransportåre for denne type krimi nalitet. Miljøkriminalitet omfatter ulovlig handel med blant annet tømmer, mineraler, kulturminner og fisk, samt handel med og dumping av kjemika lier og farlig avfall. Interpol har fastslått at det opp står ulovlige aktiviteter i kvotehandel, knyttet til blant annet fiskekvoter, jaktkvoter og klimakvoter. En stor utfordring for bekjempelsen av mil jøkriminalitet, er lav kapasitet og kunnskap på tvers av myndighetsgrenser som inkluderer politi, kystvakt og kontrollmyndigheter. Dette reduserer evnen til kontroll- og etterforskning langs hele verdikjeden. Håndheving til havs er en viktig del av verdikjeden, der det meste av omlasting av for eksempel tømmer og ulovlig fisk til transportfar tøy foregår. For at håndhevingen til havs blir så kostnadseffektiv som mulig, er det viktig med tverretatlig samarbeid og informasjonsutveksling. Regjeringen arbeider for en helhetlig tilnær ming der miljøkriminalitet sees i sammenheng med annen organisert kriminalitet, ettersom det ofte er samme aktører og samme transportruter og fartøy som benyttes. Regjeringen prioriterer arbeid for å styrke kapasiteten hos påtalemyndig heter, domstoler, politi og kontrollmyndigheter. Norge gir midler til bekjempelse av miljøkrimina litet gjennom FNs kontor for narkotika og krimi nalitet (UNODC), Interpol og FNs miljøprogram. FNs miljøprogram og FNs Generalforsamling er blant de organer som har fattet vedtak om ulov lig handel av flora og fauna, inkludert ulovlig om setting av tømmer og truede arter. Norge deltar aktivt i arbeidet under Den internasjonale konven sjonen mot handel med truede arter (CITES) og FN-konvensjonen mot grenseoverskridende orga nisert kriminalitet, og regjeringen arbeider for å fremme en bredere tilnærming til miljøkriminali tet som også omfatter fiskerikriminalitet. Tiltakene i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken, er fø rende for Norges arbeid for å bekjempe miljøkri minalitet. Her fastslås det at Norge er åpen for ut vikling av nye folkerettslig bindende og politisk forpliktende instrumenter mot nye former for al vorlig og grenseoverskridende organisert krimi nalitet. 4.3.6 Klimaendringer, hav og sikkerhet Klimaendringene har stått på den sikkerhetspoli tiske dagsorden i flere år. Den globale oppvarmin gen fører til havnivåstigning, ekstremvær, flom, tørke og hetebølger. Dette undergraver matsik kerhet, økonomisk fremgang og sosial stabilitet i sårbare områder, særlig i tropiske og subtropiske strøk. Effektene av klimaendringene på havet kan bi dra til å forsterke regionale og globale sikkerhets utfordringer. Dette kan også få stor betydning for Norge og norske interesser. Det mest åpenbare eksempelet er havnivåstigning, som på lengre sikt, og i kombinasjon med mer ekstremvær og hyppigere stormflo, utgjør en alvorlig trussel mot mange tett befolkede lavtliggende kystområder der mange av verdens største byer og viktigste jordbruksområder befinner seg. Men også endringer i utbredelsen av viktige fiskebestander og redusert fangstpotensial på lave breddegrader, med svekket matsikkerhet som mulig konse kvens, kan forverre sikkerhetssituasjonen i sår bare land og regioner, med mulige ringvirkninger også for Europa og Norge. Ifølge FNs klimapanel er Sørøst-Asia særlig ut satt. Dette omfatter også små øystater. Men også deler av Afrika, Nord-Amerika og Australia kan bli hardt rammet. Risikoen for liv, helse og ødeleg gelse av livsgrunnlag i lavtliggende kystområder og små øystater som følge av havnivåstigning, stormflo og oversvømmelse, fremheves i panelets siste rapport. Det samme gjelder redusert fangst potensial og ødeleggelse av korallrev, blant annet som følge av havforsuring, i tropiske strøk. 2016–2017 Meld. St. 22 39 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Havnivåstigning i de store og tett befolkede megadeltaene i Asia og Afrika vil kunne utløse fol keforflytninger og forsterke konflikter som kan få alvorlige sikkerhetspolitiske følger. Et eksempel er Bangladesh, der 17 prosent av landområdet ifølge landets egne forskere kan bli oversvømmet innen 2050. I tillegg til hyppigere oversvømmelser rammes disse områdene i økende grad av erosjon og inntrenging av saltvann i elvene og grunnvan net. Sårbare stater under press fra ressursmangel, befolkningsvekst, fattigdom og i mange tilfeller dårlig styresett, rammes hardest av klima endringene. Risikoen øker jo større klima endringene blir, men kan begrenses gjennom kli matilpasning og tiltak som demper skadene ved klimaendringene og styrker de aktuelle statenes og samfunnenes kapasitet til å håndtere endringene. 40 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Del III Områder for norsk innsats 42 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2017 Meld. St. 22 43 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 5 Bærekraftig bruk og verdiskaping Den blå økonomien spiller en avgjørende rolle for norsk levestandard, velferd og den tilgangen vi har til produkter og tjenester fra hele verden. De ulike havnæringenes betydning vil likevel variere over tid. Olje- og gassressursene vil fortsette å spille en viktig rolle i tiår fremover, men vil en gang ta slutt. Fornybare ressurser som fisk vil kunne høstes til evig tid dersom vi forvalter disse ressursene på en helhetlig og bærekraftig måte. Nye næringer vil vokse fram, i Norge og interna sjonalt. Norge har store og rike havområder som gir et godt utgangspunkt for å ta del i den forventede glo bale veksten i den blå økonomien som OECD pe ker på i sin rapport fra 2016. Regjeringen har høye ambisjoner for verdiskaping i havnæringene slik det fremkommer i Havstrategien av 21. februar 2017, og i tidligere styringsdokumenter. Størst verdiskaping får vi ved å bruke havene på en bærekraftig måte. Dette innebærer å opp rettholde god økologisk tilstand. Det er viktig i et nasjonalt perspektiv, men også grunnleggende i vårt internasjonale engasjement. Bærekraftig bruk av havets ressurser og verdiskaping i havet bidrar til bærekraftsmål 14, men kan også bidra til flere av de andre bærekraftsmålene, som mål 2 om utrydding av sult, mål 7 om energi, mål 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst, mål 9 om innovasjon og infrastruktur, og mål 12 om bære kraftig forbruk og produksjon. 5.1 Olje- og gassektoren Blant de norske havnæringene står petroleums sektoren i en særstilling. Næringen er landets største både målt i verdiskaping, eksportverdi og sysselsetting. I 2014 utgjorde samlet verdiskaping i næringen 668 milliarder kroner1. Norsk olje er en global handelsvare som selges til land verden over. For naturgass befinner de viktigste eksport markedene seg i EU, og norsk gass dekker over 20 prosent av unionens etterspørsel. I 2015 var Norge verdens åttende største eksportør av råolje og verdens tredje største eksportør av naturgass. Mens næringen tradisjonelt har hatt sitt tyng depunkt i Nordsjøen og Norskehavet, har det de senere år vært økt interesse for leting og produk sjon i Barentshavet. Det første gassfeltet i Ba rentshavet, Snøhvit, ble satt i produksjon i 2007, mens det første oljefeltet, Goliat, startet opp i 2016. Leverandørindustrien knyttet til olje- og gas sektoren er en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig industri. Regjeringens ambisjon er at norsk petrole umsvirksomhet skal være verdensledende på helse, miljø, og sikkerhet (HMS). Det er igangsatt arbeid med en ny melding til Stortinget om HMS, som blant annet omfatter en bred gjennomgang av HMS-tilstanden i næringen og en vurdering av til synsoppfølging og regelverk. Forvaltningen av petroleumsvirksomheten skjer innenfor forsvarlige rammer, og hensynet til det ytre miljø ivaretas. Et omfattende virkemid delapparat bidrar til at de ulike aktørene tar hen syn til miljø og klima i alle faser av virksomheten, fra leting til utbygging, drift og avslutning. Myndigheter og oljeselskap har felles satsning på forskning, teknologiutvikling og kompetansebyg ging. Verden trenger stadig mer energi. Befolk ningsøkning og økt inntekt per innbygger bidrar til dette. Samtidig påvirkes fremtidig etterspørsel etter olje og gass av en rekke faktorer, som økono misk vekst, teknologisk utvikling og klimapoli tikk. Det internasjonale energibyrået (IEA) har ut arbeidet tre scenarioer for fremtidig energietter spørsel (World Energy Outlook 2016). I IEAs scenarier øker etterspørselen etter olje og gass samlet sett frem mot 2030. På grunn av fallende produksjon fra eksisterende olje- og gassfelt glo balt vil det være behov for å utvikle nye ressurser. Klimapolitikken og utvikling av lav- og nullut slippsløsninger innenfor sektorer som energi og transport vil kunne få stor betydning for bruken av og etterspørselen etter fossile brensler på sikt. Olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel forventes å holde seg relativt stabil de nærmeste1 Menon Business Economics (2016). 44 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken årene. Næringen forventes å være en viktig bære bjelke for norsk økonomi i mange år, både direkte og indirekte gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU). Ved årsskiftet 2016/2017 var fondets verdi cirka 7500 milliarder kroner. Både olje- og gassnæringen og leverandørin dustrien er globalisert og henter voksende deler av sine inntekter fra investeringer i andre land og regioner. SPU investerer som prinsipp kun i andre land og ikke Norge. Det er en viktig oppgave for norsk utenrikspolitikk å fremme norske energiin teresser overfor myndigheter og andre aktører i de landene hvor de opererer, på en måte som er i samsvar med norsk petroleumspolitikk og FNs bærekraftsmål. Det er både i energiindustrien og andre havbaserte næringers interesse å ha gode, åpne og forutsigbare investeringsvilkår. Dette er prioriterte temaer i norske utestasjoners løpende arbeid overfor relevante nasjonale myndigheter. Innsatsen på dette området, både for havnæring ene og generelt, ble betydelig trappet opp fra og med høsten 2013. Norske internasjonale energiinteresser ble fastslått i Meld. St. 15 (2008–2009) Interesser, an svar og muligheter – hovedlinjer i norsk utenrikspo litikk, som fikk bred oppslutning i Stortinget. 5.1.1 Internasjonalt samarbeid i olje og gassektoren Regjeringen fremmer norske energinæringsin teresser gjennom internasjonale organisasjoner. Dette gjelder både arbeidet for frihandel og åpne markeder generelt, ikke minst innenfor WTO, og mer spesifikke multilaterale institusjoner som iva retar energispørsmål. Det internasjonale energibyrået er OECD-lan denes samarbeidsorganisasjon innenfor energiom rådet. Byråets målsetting er å bidra til forsynings sikkerhet for medlemslandene og å fremme en mer bærekraftig energibruk. IEA spiller en stadig viktigere rolle når det gjelder analyse av globale energitrender og betydningen av dette for frem tidig etterspørsel og bruk av ulike energikilder. Det er etablert dialoger med flere ikke-medlems land, og det er med norsk støtte startet en asso sieringsprosess for tettere samarbeid med viktige land utenfor OECD-området, som for eksempel Kina. IEA er en sentral organisasjon i internasjonal energi- og klimapolitikk og et viktig organ for å gjøre norske energipolitiske syn og interesser gjeldende. Gjennom analyser og rapporter er or ganisasjonen premissleverandør både internasjo nalt og i Norge i diskusjonen om globale energi og klimautfordringer. IEAs analyser har en sterk stilling og er med på å forme et felles kunnskaps grunnlag når det gjelder synet på utvinning av pe troleumsressurser. Organisasjonen lager blant an net prognoser for verdens fremtidige olje- og gass produksjon. IEA analyserer også utviklingen av fornybare energikilder, herunder offshore vind. En annen organisasjon for internasjonalt ener gisamarbeid hvor Norge deltar og som Norge var en av initiativtakerne til, er International Energy Forum (IEF). IEFs hovedoppgave er å styrke dia logen mellom konsument- og produsentland, samt sørge for transparente data om energimarkedene (olje/gass) ved å arbeide for enhetlig internasjo nal rapportering av statistikk på området. Organi sasjonen har i dag cirka 75 medlemsland, her under alle OPEC-land2 og Russland, samt store konsumentland som India og Kina. IEA og OPEC deltar også i organisasjonen. Organisasjonen er en viktig møteplass for konsumenter- og produ senter hvor alle typer energispørsmål kan tas opp, herunder spørsmål knyttet til petroleumsvirksom het og -transport til havs. Internasjonalt samarbeid omfatter også sikker het. En betydelig del av petroleumsvirksomheten foregår ved eller på tvers av avgrensningslinjene, eller på tvers av grenselinjene mellom ulike lands sokler. Dette skaper behov for tett samarbeid og erfaringsutveksling mellom myndighetene i de ulike land både når det gjelder regelverket, hånd heving av dette og læring etter hendelser. For å legge til rette for en helhetlig oppfølging på tvers av avgrensningslinjene, har Norge inngått avtaler med flere land. Videre er det etablert en rekke samarbeidsfora som North Sea Offshore Authori ties Forum (NSOAF) og International Regulators Forum (IRF). I regi av Arktisk råd ble det våren 2015 etablert et forum for myndighetssamarbeid om arktisk petroleumsvirksomhet (Arctic Off shore Regulators Forum). I Nordøst-Atlanteren er OSPAR et viktig forum når det gjelder utvikling av felles regler og tiltak for å redusere forurensing fra offshore olje- og gassvirksomhet. 5.2 Maritim næring Maritim transport er fundamentalt for verdens handelen og tilgang til globale markeder, og der 2 Irak, Iran, Kuwait, Saudi-Arabia, Venezuela, Qatar, De for ente arabiske emirater, Algerie, Indonesia, Libya, Nigeria og Ecuador. 2016–2017 Meld. St. 22 45 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken med en nøkkelkomponent for å oppnå bærekraftig utvikling. Norsk maritim næring omfatter rederier, verft og maritime utstyrs- og tjenesteleverandører og skapte i 2014 verdier for til sammen 183 milliarder kroner3. Produkter og tjenester til petroleumsnæ ringen, og sjøtransport, utgjør tyngdepunkter. Norsk maritim næring er utpreget internasjonal med skip, borerigger og annet avansert utstyr i virksomhet over hele verden. Etter petroleum snæringen er det denne næringen som gir det største bidraget til eksportinntektene. Norge er verdens tiende største skipsfartsnasjon målt i ton nasje og verdens sjette største målt i verdi. Rederi virksomheten alene representer over halvparten av verdiskapingen i næringen. Den norske skips flåten er moderne og spesialisert innen avanserte og kapitalintensive segmenter. Vår maritime næring leder an på mange områ der i form av høy kvalitet og kompetanse, utvik ling og bruk av miljøteknologi, og leverer avan sert teknologi for komplekse operasjoner. Blant de viktigste eksportmarkedene for norske mari time selskaper finner vi EU-land, USA, Brasil, Russland, Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore. Ifølge OECD er sjøtransport og skipsbygging blant de sektorene som kan forvente betydelig global vekst frem mot 2030, som følge av økt ver denshandel. Regjeringens maritime strategi Maritime mu ligheter – blå vekst for grønn fremtid, fremlagt i mai 2015, omfatter innsats og virkemidler som er sær lig relevante for videre utvikling og verdiskaping i denne næringen. 5.2.1 Internasjonalt samarbeid om skipsfart Norge er en ledende skipsfartsnasjon og som en av våre mest globaliserte næringer tilstreber skipsfarten like konkurransevilkår over hele ver den. Havrettskonvensjonen viser til at globale or ganisasjoner skal utforme bestemmelser for denne næringen. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) er den viktigste, med cirka 55 vedtatte konvensjo ner og et omfattende regelverk. Det er regjerin gens mål at Norge er en pådriver for sikker og miljøvennlig skipstrafikk, og IMO er en viktig arena for å oppnå dette. Noen av de mest sentrale konvensjonene er Den internasjonale konvensjonen om menneske liv og sikkerhet til sjøs (SOLAS), som setter en rekke minimumsstandarder for konstruksjon og utrustning av skip, meteorologitjenester, søk- og redning og håndtering av farlig gods, Den interna sjonale konvensjonen om forhindring av forurens ning fra skip (MARPOL), Den internasjonale kon vensjonen om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk (STCW), og Den interna sjonale konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip. Alle disse konvensjonene er ratifisert av Norge. Det er be kymringsfullt at IMOs konvensjon om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip (Hong kongkonvensjonen) ikke har trådt i kraft nær 20 år etter at Norge introduserte saken på IMOs dagsorden. En sikker skipsfart er vesentlig for å sikre liv og helse til mannskap og passasjerer, samt for å forebygge forurensing. Regjeringen har ambisi øse miljømål for den maritime næringen. I Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, har regjeringen pekt på miljøvennlig skipsfart som et prioritert innsats område. Selv om sjøtransport i utgangspunktet er en energieffektiv og klimavennlig transportform er det en økende erkjennelse av at energieffektive og miljøvennlige skip vil klare seg bedre i fremtidens konkurranse. Skipsfarten har i de senere år blitt underlagt et strengere internasjonalt regime med regler som begrenser utslipp til luft og vann. Re gjeringen er pådriver internasjonalt for en mer miljøvennlig skipsfart. Som andre næringer må skipsfarten gjen nomgå en stor og grunnleggende omveltning for å møte klimautfordringene. Dette blir krevende, men gir samtidig store muligheter for norsk mari tim næring på den globale arena. Utvikling og inn ovasjon av nye miljøvennlige teknologier kan gi kostnadseffektive utslippsreduksjoner, og kan samtidig gi store ringvirkninger i form av økte eksportmuligheter, verdiskaping og arbeidsplas ser. Mer effektive skip og ytterligere bruk av ny teknologi, flytende naturgass og batteridrift, vil kunne gjøre det mulig å redusere utslipp og sam tidig møte verdenshandelens behov for transport. Utviklingen av grønn skipsfart kan bli et viktig bidrag til et grønt skifte, både nasjonalt og interna sjonalt. Piratvirksomhet, organisert kriminalitet, mi grasjon og korrupsjon utgjør risikofaktorer for internasjonal skipsfart. Det er viktig å begrense konsekvensene av de sikkerhetsmessige utfor dringene gjennom god skipsplanlegging, sikring av skipet, samarbeid med marinestyrker og god informasjonstilgang om trusselbildet Norge har en lang tradisjon for tverrsektorielt samarbeid mellom myndigheter og næring for å3 Menon Business Economics (2016). 46 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken sikre norskkontrollerte skip i utenlandstrafikk. Rederiforbundet får et årlig tilskudd for å ivareta samarbeid mellom relevante myndighetsaktører som Forsvaret, utenrikstjenesten, relevante depar tementer, og næringen. Dette gir et oversiktsbilde over hvilke ressurser som kan trekkes på ved en hendelse, samt god informasjonsdeling for å be drive seilingsplanlegging. En viktig oppgave for utenrikstjenesten er å yte bistand til skipsfarten ved for eksempel ordi nære skipsulykker, problemer i havn, sjørøveri og mistanke om transport av last som kan relateres til terrorisme. Dette gjelder først og fremst norsk registrerte skip og norske borgere. Regjeringen vil – fortsette å arbeide for global implementering av og oppslutning om det internasjonale regel verket som regulerer skipsfarten – styrke dialogen med toneangivende land om hvordan skipsfarten kan ytterligere bidra til miljøvennlige transport på globalt nivå – arbeide med langsiktige tiltak for å bidra til å hindre at pirater fra Somalia kan gjenoppta sine angrep på skipsfarten i Adenbukta og Det vest lige indiske hav, og støtte land i Vest-Afrika slik at regionen selv skal evne å hindre piratvirk somhet – etablere et samarbeid med berørte sjøfartsna sjoner i den sørøstasiatiske samarbeidsorgani sasjonen ASEAN om maritim sikkerhet for å fremme sikker og fri sjøtrafikk gjennom far vann av strategisk økonomisk betydning i Malakkastredet og tilliggende havområder i Sørøst-Asia – videreføre miljørettet bistand innenfor ram men av FNs sjøfartsorganisasjon sin støtte til utviklingsland, særlig for skipsopphugging Figur 5.1 Norsk flåte er moderne og spesialisert innen avanserte og kapitalintensive segmenter. På bildet ser vi en gasstanker, som er tankskip spesielt konstruert for transport av flytende gass. Foto: Solvang ASA. 2016–2017 Meld. St. 22 47 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 5.2.2 Skipsfart i nord Norge har lange tradisjoner for skipsfart i nord områdene, og regjeringen ønsker å videreutvikle vår posisjon som en ledende og ansvarlig maritim aktør i nord. Over 80 prosent av skipsfarten i Ark tis foregår i norske havområder. Vi har derfor et særskilt ansvar for å tilrettelegge for en sikker og miljøvennlig skipstrafikk og sikre god situasjons forståelse og tilstedeværelse. I de senere årene har vi sett de første kommer sielle gjennomfartene med gods- og varetransport mellom Europa og Asia gjennom Den nordlige sjørute langs den arktiske kysten av Russland (Nordøstpassasjen). Antall seilinger er fortsatt be grenset, men hvis klimaendringene fortsetter i samme tempo og Russland legger til rette for økt trafikk, kan ruten få kommersiell betydning noe lenger frem i tid. Økt skipsfart i nordlige havområder forventes i første rekke tilknyttet transport til og fra destina sjoner i regionen og tjenesteleveranser ved petro leumsutvinning. Etter som nye maritime mulighe ter åpner seg er det viktig med solid kunnskap sinnhenting. Center for High North Logistics (CHNL) ble opprettet i Kirkenes i 2008, og har si den utgjort et viktig kunnskapsmiljø for bruk av nye transportmuligheter i nord. Norge har vært en pådriver for å få på plass globale kjøreregler for skipsfart i polare farvann. Sjøfartsdirektoratet ledet arbeidet med polarko den i FNs sjøfartsorganisasjon. Polarkoden er sen tral i arbeidet som gjøres for å sikre bærekraftig skipsfart i polare farvann, og inneholder skjer pede krav til sikkerhet og miljø. Koden trådte i kraft 1. januar 2017. Videre bidrar Avtalen om søk og redning mellom de arktiske statene til sikker skipsfart i nord (se tekstboks). Også prosjekter som SARiNOR (Search And Rescue in the High North) og MARPART (Maritime Preparedness and International Partnership in the High North) er viktige. Eksisterende systemer som tilbyr satellittkom munikasjon i havområdene nord for 75 grader har begrenset ytelse og kapasitet. Dette kan være en utfordring i blant annet søk- og redningsoperasjo ner. Regjeringen gjennomfører en konseptvalgsu tredning for å vurdere behov og mulighet for et satellittbasert kommunikasjonssystem i nordom rådene. Regjeringen vil – arbeide nasjonalt og internasjonalt for å sikre effektiv gjennomføring av Polarkoden – arbeide for å ivareta miljø, sjøsikkerhet og be redskap i havområdene i nord ved å styrke samarbeidet innenfor FNs sjøfartsorganisa sjon, Arktisk råd og med andre land, herunder vurdere videre oppfølging av prosjektene SARi NOR 1 og 2 samt MARPART – vurdere behov og mulighet for et satellittbasert kommunikasjonssystem som vil gi bedre ytelse og kapasitet for kommunikasjon i hav områdene i nord 5.3 Sjømatnæringen Norge har en betydelig sjømatnæring og har de siste tiårene engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for bærekraftig fiskeriforvaltning. Det Boks 5.1 Internasjonalt samarbeid om søk og redning i Arktis Avtale av 2011 mellom medlemslandene i Ark tisk råd om samarbeid om søk og redning i forbindelse med luft- og sjøfart i Arktis trådte i kraft 19. januar 2013. Bakgrunnen for avtalen er at økt aktivitet og trafikk i Arktis krever styrket redningssamarbeid mellom landene som har ansvar for søk og redning i arktiske farvann. Avtalen deler Arktis inn i hensikts messige søk- og redningsansvarsregioner, har etablert nasjonale kontaktpunkt og samar beidsmekanismer, og legger til rette for infor masjonsdeling og gjensidig bistand og assi stanse. Hovedredningssentralen Nord-Norge er norsk operativt kontaktpunkt. Det har vært gjennomført øvelser basert på avtalen, sist utenfor kysten av Alaska i 2016, der scenariet var masseredning fra et cruiseskip. Arktisk råds arbeidsgruppe Emergency Prevention, Preparedness and Response (EPPR) har ansvar for forebygging av og inn sats og beredskap mot ulykker i Arktis. EPPR legger til rette for implementering av den ark tiske søk og redningsavtalen ved blant annet å fokusere på økt samarbeid, utveksling av in formasjon og erfaringsdeling fra øvelser og hendelser. I 2015 ble det etablert en ekspert gruppe om søk og redning under EPPR. Hovedredningssentralen Nord-Norge leder denne. EPPR har også et ansvar for å imple mentere den arktiske oljevernavtalen. 48 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken handler både om å ivareta egne interesser og å ta et globalt ansvar for det internasjonale samfun nets bruk av havet. Norge er avhengig av godt in ternasjonalt samarbeid for å høste av ressursene, skape verdier og for å gi et viktig bidrag til global matsikkerhet, om det er i våre nærområder eller i andre havområder hvor det drives norsk virksom het. Internasjonalt samarbeid om bærekraftig bruk av levende marine ressurser berører sen trale norske utenrikspolitiske interesser. I Norge er havressursloven et viktig verktøy for god fiskeriforvaltning og for å imøtekomme våre internasjonale forpliktelser om blant annet å sikre biologisk mangfold. Loven omfatter prinsip per som pålegger forvaltningen å jevnlig vurdere om et fiske er forsvarlig eller om det er nødvendig å iverksette tiltak. I vurderingene skal det legges vekt på en økosystembasert tilnærming, og tiltak må være i tråd med føre-var-prinsippet. Norsk sjømatnæring har de siste årene hatt kraftig vekst, både målt i verdiskaping og ek sportinntekter. I 2014 utgjorde verdiskapingen i næringen 41 milliarder kroner4. Norsk sjømat ek sporteres anslagsvis til 140 land. I 2016 ekspor terte vi sjømat for 91,6 milliarder kroner, som er ny rekord og 23 prosent mer enn 20155. Fiske riene representerer en viktig del av verdiene som hentes opp av havet, og torsken i Barentshavet re presenterer enkeltbestanden med størst verdi. De største verdiene finnes i oppdrettsnærin gen. Næringen, som hadde sin spede begynnelse på 1970-tallet, har vokst betydelig og gikk i 2006 forbi fiskeriene målt i eksportverdi. Norsk opp drett domineres av atlantisk laks, og i 2016 ble det eksportert cirka 1 million tonn til markeder over hele verden, hvor EU-land og USA utgjør de vik tigste. Norge produserer mer enn halvparten av verdens oppdrettslaks og er nå verdens største innen havbasert fiskeoppdrett. Regjeringen har ambisjoner om fortsatt vekst i oppdrettsnæringen. Dagens produksjon av laks ville ikke vært mu lig uten at nøkkelfaktorer som miljø og fiskehelse var hensyntatt. Men som for de fleste former for økonomisk aktivitet i havet har også oppdrett mil jømessige konsekvenser. Aktuelle problemstillin ger omfatter blant annet arealkonflikt i kystsoner, vannkvalitet i områder med intensiv oppdrettsakti vitet, smittsomme sykdommer inkludert parasit ter som lakselus, rømming, og medisin- og kjemi kaliebruk. Ivaretakelse av miljøhensyn er en for utsetning for ytterligere vekst. Kunnskapsbasert forvaltning utgjør fundamen tet i norsk politikk for sjømatnæringen, om det er villfisk eller oppdrett. Et sunt og rent hav med god miljøtilstand gir frisk og næringsrik fisk, som både er attraktiv for norske og internasjonale forbru kere, og gir god økonomi for sjømatnæringen. 5.3.1 Fiskerier og oppdrett internasjonalt Bærekraftsmål nummer 2 slår fast at verden innen 2030 skal utrydde sult og sikre alle mennesker trygg og ernæringsrik mat. Dette vil bli en omfat tende og sentral oppgave for verdenssamfunnet de nærmeste årene. Bærekraftsmål 14 spiller en viktig rolle i dette. FNs matsikkerhetskomite har slått fast at sjø mat, med sitt høye innhold av proteiner av høy kvalitet, omega 3-fettsyrer og andre viktige næ ringsstoffer, spiller en viktig rolle for matsikker het og ernæring, men at denne rollen ikke er til strekkelig vektlagt. Regjeringen jobber for økt oppmerksomhet om sjømatens rolle for matsik kerhet og ernæring. Det er satt av midler i 2017 for at Norge skal kunne dele kunnskap på dette området med andre land. Figur 5.2 Fangstene som hvert år landes av den norske fiskeflåten representerer store verdier. Foto: Havforskningsinstituttet. 4 Menon Business Economics (2016). 5 Norges sjømatråd. 2016–2017 Meld. St. 22 49 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Matproduksjon påvirker miljøet. En tredjedel av all mat som produseres blir aldri spist. Redu sert matsvinn vil gjøre mer mat tilgjengelig for verdens voksende befolkning og redusere presset på miljøet. På norsk initiativ er FNs organisasjon for ernæring og landbruk nå i gang med å utvikle retningslinjer for å redusere matsvinn i hele verdi kjeden for fisk. Regjeringen bidrar til finansierin gen av dette arbeidet. Per kapita-konsumet av fiskeprotein har økt de siste årene, grunnet veksten i akvakultur og la vere priser på fisk. Verdens befolkning spiser nå mer oppdrettsfisk enn villfisk. Ifølge FAO ut gjorde det globale forbruket av animalske protei ner fra sjømat 17 prosent av det totale animalske proteinforbruket i 2013. Potensialet for at sjømat kan spille en større rolle i matproduksjonen er føl gelig stort. Og ettersom villfanget fisk ikke krever ferskvann, gjødsel, sprøytemidler eller medika mentbruk, er miljøeffektene fra villfanget fisk lavt sammenlignet med annen animalsk matproduk sjon. Forutsetningen er at ressurser og hav- og kystområder forvaltes på en bærekraftig måte. Selv om situasjonen for fiskebestandene som høstes i norske farvann er god, er situasjonen for verdens fiskerier som sådan en annen. Utviklin gen er bekymringsfull da andelen av bestandene som høstes på biologisk bærekraftig nivå ifølge FAO har gått ned fra 90 prosent i 1974 til 68,6 pro sent i 2013. Den negative utviklingen innebærer at cirka 31 prosent av verdens kommersielt interes sante fiskebestander i dag er overfisket. De be standene som ikke er fullt utnyttet utgjør 10,5 pro sent. I en rapport fra Verdensbanken fra februar 2017 slås det fast at fiskerisektoren globalt kan tjene rundt 83 milliarder dollar mer årlig dersom man fisker mindre og bedre6. Ved å redusere det globale fisket vil man oppnå at overfiskede bestan der igjen blir bærekraftige. Det vil igjen øke vek ten av fangsten, og verdien og prisen på fisken som selges. Ifølge rapporten vil dette bidra til bedre matsikkerhet og økte inntekter for utvik lingsland. I en FAO-studie fra 2014 estimeres det at den globale produksjonen fra akvakultur vil vokse med hele 58 prosent innen 2022. Dette vil kunne gi et betydelig bidrag til global matsikkerhet. Det er essensielt at fremtidig vekst i akvakultur skjer innenfor miljømessige bærekraftige rammer. Sam tidig har fiskeoppdrett i havet også miljøfordeler. Forskning tyder på at fisk fra oppdrett relativt sett har et lavt klimaavtrykk sammenliknet med andre proteinkilder7. Økt produksjon av oppdrettsfisk vil kunne lette presset på kommersielt viktige bestan der i havet. 5.3.2 Norske nærområder Vår lange kystlinje og omfattende havområder, som grenser opp mot en rekke andre kyststater i tillegg til internasjonale havområder, tilsier at ef fektivt regionalt samarbeid om bærekraftig for valtning av de levende marine ressursene er av gjørende. Norge har spilt en sentral rolle i å ut vikle de organisasjonene og arenaene som har vokst frem, og som er viktige for å fremme norsk politikk og havinteresser. Aktiv norsk deltakelse har stor utenriksøkonomisk betydning og utgjør en betydningsfull pilar i vårt bilaterale forhold til en rekke nærstående land. Norge har aktivt bidratt til å utvikle og forme regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner ikke bare i våre nærområder, men også i andre deler av verden. 5.3.2.1 Fiskeriforvaltningssamarbeid i Nordøst Atlanteren Norge deltar aktivt i Den nordøstatlantiske fiskeri kommisjonen (NEAFC), som er en av de eldste regionale fiskeriorganisasjonene og av stor betyd ning for Norge. Det overordnede målet er å kom binere langsiktig bevaring og best mulig utnytting av fiskeressursene i Nordøst-Atlanteren. Medlem mene er Danmark (på vegne av Færøyene og Grønland), EU, Island, Norge og Russland. Vik tige oppgaver omfatter utvikling av gode kontrol lordninger og økosystembasert forvaltning av fiskebestander. NEAFC setter også kvoter for en kelte dyphavsbestander i sitt regulatoriske om råde og samordner reguleringer av fiske på be stander som vandrer mellom kyststatens økono miske soner og internasjonale havområder. Beskyttelse av sårbare marine habitater er et viktig tema, og det er innført vernetiltak mot ska delig bunnfiske i flere internasjonale havområder i organisasjonens reguleringsområde. NEAFC har inngått samarbeid med OSPAR-kommisjonen, som har til oppgave å beskytte og bevare det ma rine miljøet i Nordøst-Atlanteren. NEAFC var den første regionale fiskeriforvaltningsorganisasjon som fikk på plass regler for havnestatskontroll, noe som er et effektivt virkemiddel i kampen mot ulovlig fiske. 6 The Sunken Billions Revisited. World Bank. 2017. 7 Carbon footprint and energy use of Norwegian seafood products, rapport fra SINTEF Fisheries and Aquaculture. Desember 2009. 50 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 5.3.2.2 Fiskeriforhandlinger og -avtaler Opp mot 90 prosent av fiskeressursene Norge høster av deles med andre land. Forvaltningen og fordelingen av disse ressursene er tema for årlige internasjonale fiskeriforhandlinger. Fiskeriavta lene som inngås skal sikre at høstingen av bestan der skjer innenfor bærekraftige rammer. De er derfor basert på uavhengige vitenskapelige råd om kvoter, og inneholder forpliktende bestemmel ser om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kon trollsamarbeid. De årlige fangstene som landes av norske fiskere som direkte resultat av de interna sjonale fiskeriforhandlingene representerer bety delige økonomiske verdier. I tillegg kommer ver dier skapt gjennom videreforedling. Det er tre overordnede mål for Norges delta kelse i de ulike forhandlingsprosessene: – å fremme bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser, basert på den best tilgjenge lige vitenskapen og en økosystembasert tilnær ming – å sikre Norge en rettferdig andel ved kvotefor deling av felles regulerte bestander – å sikre tilfredsstillende kontroll og håndheving innen de forvaltningsregimene som Norge del tar i 5.3.2.3 Bilaterale fiskeriavtaler og kystsatsavtaler Norge inngår årlige bilaterale avtaler med Russ land, EU, Færøyene, Island og Grønland. Avtalene med Russland og EU er de mest omfattende, og gjelder samarbeid om forvaltning knyttet til vik tige delte bestander. I en særstilling, både målt i volum og verdi, er torsken utenfor Lofoten og i Barentshavet. Total kvoten for 2017, fastsatt av Den blandete norsk russiske fiskerikommisjon, basert på vitenskape lige råd, er 890 000 tonn. Dette er omtrent på samme nivå som de foregående to år og et høyt nivå i historisk sammenheng. Situasjonen for tor sken i Barentshavet står i sterk kontrast til enkelte andre torskestammer i det nordlige Atlanterhavet. Det norsk-russiske fiskeriforvaltningssamarbei det går mange tiår tilbake i tid og er et internasjo nalt anerkjent eksempel på bærekraftig forvalt ning og godt internasjonalt samarbeid. Den årlige bilaterale avtalen med EU omfatter fiskebestandene i Nordsjøen. Storbritannias uttre den av EU vil få konsekvenser for denne avtalen, det samme vil gjelde de kyststatsavtalene der EU og Norge er part. Regjeringen legger vekt på god dialog med Storbritannia og EU om disse spørs målene. Figur 5.3 Norsk oppdrettsnæring har vokst betydelig siden 1970-tallet. Innen havbasert fiskeoppdrett er norsk produksjon i dag størst i verden. Bildet viser merder for lakseproduksjon. Foto: Norges sjømatråd. 2016–2017 Meld. St. 22 51 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Foruten totalfangst og fordeling av kvoter for de aktuelle bestandene, omfatter de bilaterale av talene som Norge inngår også forvaltnings- og kontrolltiltak, og bestemmelser om kvotebytte og gjensidig adgang til hverandres økonomiske so ner. Avtalen med Russland omfatter i tillegg be stemmelser om forskningssamarbeid om levende marine ressurser og økosystemet i Barentshavet. Norge inngår også kyststatsavtaler om total kvote og kvotefordeling av pelagiske bestander som kan migrere mellom økonomiske soner, og mellom økonomiske soner og internasjonale hav områder. De kommersielt viktigste pelagiske be standene som høstes av norske fiskere er makrell, norsk vårgytende sild og kolmule. 5.3.3 Antarktis og andre regioner Deler av havområdene rundt Antarktis har rik bio logisk produksjon. Det er her den viktige rekear ten krill holder til og norske fiskeriinteresser er i dag i første rekke knyttet til høsting av krill og tannfisk. I den relativt enkle antarktiske marine næringskjeden er krillen en nøkkelart og den vik tigste føden for mange andre dyr som fisk, blekk sprut, pingvin, sel og hval. Forvaltningen av levende marine ressurser i disse havområdene er lagt til Kommisjonen for be varing av de marine levende ressursene i Antark tis (CCAMLR). Kommisjonen har i dag 24 med lemsland og forvalter krill og andre arter gjennom en økosystembasert tilnærming, hvor bevaring også innebærer bærekraftig bruk av ressursene, samtidig som man ivaretar økosystemets integri tet. Det blir lagt vekt på å sikre at fangstuttaket ikke går utover mattilgangen for artene som er av hengige av de artene som det drives fangst på. CCAMLR er en viktig bidragsyter til utvikling av internasjonal havmiljøpolitikk og arbeider aktivt for å bekjempe ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Norske fartøy har de senere år stått for over halvparten av fangsten av krill i CCAMLRs virke område. Norske myndigheter stiller de samme kravene til bærekraftig forvaltning i disse havom rådene som i andre havområder hvor norske aktø rer høster av ressursene. Forskningsinnsats er viktig som grunnlag for ressursutnyttelse. Havforskningsinstituttet og Norsk polarinstitutt deltar i arbeidet med det vi tenskapelige grunnlaget for fiskeriregulering og spørsmål om marine verneområder. Regjeringen vil i 2017 legge fram planer for Stortinget om et forskningstokt til Antarktis. 5.3.4 Fiskeriforvaltning i FAO Arbeidet som gjøres i FAO for å styrke global, bæ rekraftig forvaltning av fiskeriressursene, er vik tig. Norge yter et fast bidrag til FAOs budsjett og arbeidsprogram, i tillegg særskilte midler til en keltsatsninger. Regjeringen arbeider for at fiskeri og akvakultur skal tillegges større vekt i arbeidet med global matsikkerhet og for at organisasjonen skal være den sentrale politiske plattformen for global matsikkerhet, ernæring og retten til mat. I dette arbeidet er også FNs matsikkerhetskomité en viktig arena. FAO har utarbeidet flere ulike retningslinjer knyttet til fiske og marine ressurser. Norge har gitt støtte til utviklingen av flere av disse både i form av faglig kompetanse og finansielle ressur ser. Eksempler på handlingsplaner og retningslin jer er Internasjonal handlingsplan mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, Internasjonale ret ningslinjer om bifangst og reduksjon av utkast, Internasjonale retningslinjer for sertifisering av bærekraftig akvakultur, og Frivillige retningslinjer for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdomsreduksjon. Norge støtter FAOs arbeid med å utvikle inter nasjonale retningslinjer for fangstsertifikater som vil gi økt sporbarhet av fiskeprodukter. Arbeidet forventes å sluttføres i 2017. Dersom innkjøpere, distributører og konsumenter stiller krav om at fiskeprodukter har bærekraftig opprinnelse, vil bærekraftig fiske utvikle seg til et konkurransefor trinn. Markedspress fra bevisste forbrukere kan potensielt gi viktige bidrag til bærekraftig fiske og oppdrett. Norge støtter også samarbeidet mellom FAO og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), og FAO har bidratt med fagekspertise til ulike arbeidsgrupper i CBD på marine saker. Et av de mest omfattende samarbeidsområ dene Norge har med FAO er Nansenprogrammet, som omtales nærmere under Fisk for utvikling. Regjeringen vil – støtte opp under regionalt samarbeid om for valtningen av felles fiskeressurser i samsvar med FNs Havrettskonvensjon, FN-avtalen om fiske på det åpne hav og relevante retningslin jer utarbeidet av FNs organisasjon for ernæ ring og landbruk – videreføre og styrke samarbeidet med FNs or ganisasjon for ernæring og landbruk om bære kraftig forvaltning av marine ressurser 52 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 5.3.5 Gode arbeidsvilkår i fiskeriene internasjonalt Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, opprettet for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. ILO er ansvarlig for å sette opp og ha tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder. Internasjo nalt er fiskerisektoren blant sektorene med flest yrkesrelaterte dødsfall. Et annet alvorlig og bety delig problem, er tvangsarbeid og menneskehan del hvor fattige blir ofre for organiserte kriminelle som er involvert i ulovlig, uregulert og urappor Boks 5.2 Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon Figur 5.4 Norsk-russisk avtale om 2017-kvoter for torsk og andre viktige bestander i Barents havet ble inngått 20. oktober 2016. Avtalen markerte 40 år med godt fiskerisamarbeid med Russland. Foto: Nærings- og fiskeridepartementet Havforskningssamarbeidet mellom Norge og Russland går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og ble institusjonalisert på 1950-tallet. Siden 1976 har Norge og Russland (frem til 1991 Sovjenunionen) gjennom Den blandete norsk russiske fiskerikommisjonen samarbeidet om forvaltningen av de viktigste fiskebestandene i Barentshavet. Per i dag gjelder dette nord østarktisk torsk, nordøstarktisk hyse, lodde, blåkveite og snabeluer. En sentral oppgave er å legge forholdene til rette for en best mulig forvaltning av fellesbe standene. Det krever i første rekke en rasjonell beskatning av torskebestanden. På det årlige kommisjonsmøtet fastsetter partene totalkvoter og fordeler kvoter mellom Norge, Russland og tredjeland. Partene avtaler også gjensidig fiskeadgang i hverandres soner, bytter kvoter innenfor fellesbestander og nasjonale bestander, og de tilstreber harmonisering av teknisk regel verk og avtaler samarbeid om kontroll. Totalkvo tene som Norge og Russland fastsetter er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale råd for havforskning (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert. Kvotefastsettelsen er basert på omforente og langsiktige høstingsregler. Bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) i Barentshavet har vært et viktig tema hvor det har vært betydelig framgang. Fra 2002 til 2005 var det årlige over fisket på cirka 100 000 tonn torsk hvert år, noe som utgjorde en stor belastning for bestanden, fiskerinæringen og fiskeriavhengige samfunn på kysten. Fra 2005 til 2009 ble overfisket sterkt redusert gjennom aktiv innsats fra norske og russiske myndigheter, og de siste årene er det ikke avdekket ulovlig overfiske av betydning i Barentshavet. På 1990-tallet ble kommisjonens arbeid utvi det til nye tematiske områder blant annet ved opprettelsen av Det permanente utvalg for for valtnings- og kontrollspørsmål i fiskerisektoren (1993). Gjennom dette samarbeidet er en rekke konkrete tiltak iverksatt for å bedre kontrollen med ressursene både på sjø- og landsiden. Kontroll og håndhevelse av fiskeriregulerin ger er en sentral forutsetning for god ressursfor valtning. Her spiller Kystvaktens inspeksjoner av fiskefartøy en viktig rolle. Kystvakten har gjennom flere år arbeidet målrettet for å styrke sin etterforskningskompetanse. Som et resultat av dette håndteres et betraktelig antall saker som gjelder utenlandske fartøys overtredelse av fiskerireguleringer nå ved «sakte oppbringelse». Dette innebærer at fartøyet seiler mot havn led saget av Kystvakten, mens man forsøker å løse saken i sjøen. Dersom saken løses i sjøen er det ikke behov for å ta fartøyet til norsk havn. Kampen mot overfiske har sammen med fel les forvaltningsstrategier og samarbeid om res surskontroll hatt stor betydning for at bestands situasjonen i Barentshavet nå er svært god i glo bal sammenheng. Dette gir grunnlag for et rikt fiskeri for norske og russiske fiskere. 2016–2017 Meld. St. 22 53 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tert fiske og fiskerikriminalitet. I november 2015 arrangerte Norge og ILO et internasjonalt ek spertmøte om utnyttelse av arbeidskraft i fiskeri ene. Møtet munnet ut i en anbefaling om en bred og tverretatlig tilnærming til problematikken. Med norsk støtte vedtok ILO på sin 96. ar beidskonferanse i juni 2007 konvensjon nr. 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren. Viktige målsettin ger er å sikre arbeidstakere i fiskerisektoren bedre arbeidsmiljø, sikkerhet og helse til sjøs, og at syke og skadete fiskere får behandling i land. Norge ratifiserte konvensjonen i 2015 og den vil tre i kraft høsten 2017. Regjeringen vil – arbeide for å bekjempe tvangsarbeid og men neskehandel i den globale fiskeindustrien og for at ytterligere land ratifiserer Den interna sjonale arbeidsorganisasjonens konvensjon nr. 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren – videreføre arbeidet med menneskerettighets basert utvikling av fiskeriene og arbeide for like rettigheter for menn og kvinner som arbei der i fiskerinæringene 5.4 Fremvoksende havnæringer Den blå økonomien omfatter et bredt spekter av næringer, som alle gir viktige bidrag til sysselset ting og velferd på regionalt eller nasjonalt nivå i Norge og andre land. Enkelte av disse næringene er små, men har lange tradisjoner og potensial til å bli viktige på sikt. Det er i tillegg forventninger om at helt nye havnæringer kan vokse frem i fremtiden. Regjeringen vil legge til rette for bære kraftig vekst i disse næringene. Fornybar energi til havs er havvind, tidevann skraft, bølgekraft og termisk havenergi (som ut nytter temperaturforskjellene). Andre energikil der er saltgradienter (som utnytter energipotensi alet knyttet til blanding av fersk- og saltvann) og marin biomasse (tang, tare og marint avfall til energiformål). Den norske havbaserte fornybar næringen har hatt aktivitet internasjonalt i mange år. Den internasjonale veksten innen fornybar energi er betydelig. Gitt Norges lange erfaring med utvikling av olje- og gassteknologi til havs er norske leverandører godt posisjonert til å bidra med utviklingen av havbasert vindkraft. Norske bedrifter har etablert seg som betydelige underle verandører i enkelte nisjer. For de øvrige energi kildene nevnt ovenfor har det i flere tiår vært for sket både i Norge og internasjonalt for å kommer sialisere mulighetene, men de er foreløpig ikke blitt tilstrekkelig lønnsomme til å få noen større anvendelse. Reiseliv har lang historie i Norge, og kyst- og havrelatert turisme omfatter blant annet cruise fart og ulike former for natur- og opplevelsestu risme. Sektoren har de siste årene opplevd jevn vekst, og det anslås at potensialet for videre øk ning er betydelig. Utnyttelse av mineraler på havbunnen kan bli en viktig næring. Omfanget av disse ressursene er så langt ikke kartlagt, men det er grunn til å anta at det potensielt er tale om betydelige verdier, også på norsk sokkel. Eventuell kommersiell ut vinning av mineralforekomster ligger et stykke frem i tid og betinger blant annet utvikling av tek nologi, utarbeidelse av regelverk og utreding av miljøeffekter. Internasjonalt er sektoren i sin spede begynnelse. Regjeringen vil foreslå en ny lov om mineralvirksomhet på norsk kontinental sokkel. Ansvaret for mineralvirksomhet på sokke len etter den nye loven vil tilligge Olje- og energi departement. Det foregår omfattende forskning på oppdrett av nye arter, både i Norge og andre land. Over tid er det sannsynlig at også andre fiskeslag enn laks og regnbueørret vil kunne produseres i stor skala langs kysten vår. En annen akvakultursektor det knyttes forhåpninger til er såkalte makroalger, blant annet ulike arter tang og tare. Tare har blitt høstet kommersielt i Norge i over 50 år og brukes i matvareindustrien, i medisin og som proteinrikt dyrefôr. Det er trolig potensial for kommersiell Figur 5.5 Utnyttelse av mineraler på havbunnen kan bli en viktig næring på lengre sikt. Bildet viser hydrotermale skorsteiner på Soria Moria-feltet, som ligger mellom Jan Mayen og Bjørnøya. Foto: K.G. Jebsen-senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen. 54 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken høsting av flere arter, og i tillegg har Norge et uut nyttet potensiale i form av dyrking i egne eller kombinerte akvakulturanlegg. Regjeringens bioøkonomistrategi, Kjente res surser – uante muligheter, fremlagt i november 2016, omfatter tiltak med relevans for oppdrett og dyrking i det marine miljø. Bioøkonomien åpner nye muligheter for utnyttelse av marine fornybare ressurser, og det er forventninger til videre vekst, for eksempel innen utnyttelse av nye arter og re stråstoff. Det er grunn til å tro at det store biolo giske mangfoldet i havet kan danne grunnlag for nye produkter innenfor en rekke områder som le gemidler, prosessindustri, mat, fôr og kosmetikk. 5.5 Gode internasjonale handelsvilkår for havnæringene Som en liten, åpen økonomi har Norge stort ut bytte av den arbeidsdelingen internasjonal handel gir mulighet for. Utenrikshandel utgjør en stor del av den norske økonomien og Norge kunne ikke nådd dagens velstandsnivå uten denne. Åpne mar keder betyr også at havnæringene får adgang til teknologi og innsatsvarer av høy kvalitet, uten at tids- og kostnadskrevende handelshindre står i veien. Næringene i den blå økonomien spiller en nøk kelrolle. Det verdipotensialet som de represente rer kan ikke realiseres uten gode internasjonale handelsvilkår for de varene og tjenestene som næ ringene genererer. Arbeid for markedsadgang og nedbygging av handelshindre, er viktige oppgaver i utenriks- og handelspolitikken og noe regjerin gen legger stor vekt på. Tre arenaer spiller særlig betydningsfulle rol ler. Dette er Verdens handelsorganisasjon (WTO), handelssamarbeidet med EU gjennom Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), og de bilaterale frihandelsavtalene frem forhandlet sammen med øvrige medlemsland i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Mange av utfordringene som havnæringene mø ter knyttet til markedsadgang er felles, men noen er særskilte for den enkelte næring. Utenriksde partementet, Nærings- og fiskeridepartementet og andre relevante departementer ivaretar norske handelspolitiske prioriteringer på de internasjo nale arenaene. Regjeringen arbeider for en offensiv han delspolitikk som ivaretar norske interesser, noe som fastlås i Meld. St. 29 (2014–2015) Globalise ring og handel – Muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken. I meldingen understre kes viktigheten av å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for ek sport av varer, tjenester og investeringer globalt, både gjennom WTO, i forhandlinger med EU og i nye frihandelsavtaler, samtidig som man sikrer muligheten til å gjennomføre nødvendige regule ringer for å oppnå legitime nasjonale målsettinger. Regjeringens prioriteringer og ambisjoner når det gjelder arbeidet for gode internasjonale mar keds- og rammevilkår for norske havnæringer kommer videre til uttrykk i regjeringens havstra tegi, fremlagt 21. februar 2017. 5.5.1 Utfordringer i det internasjonale handelssystemet Norge har sterke interesser i et åpent, inklude rende og regelbasert internasjonalt handelspoli tisk samarbeid. Vår primære handelspolitiske pri oritering er følgelig å bevare og styrke det multila terale handelssystemet. Forhandlinger for å vide reutvikle WTO-regelverket er imidlertid vanske lige, og handelssystemet har fått en ny dimensjon ved at store økonomier forhandler om såkalte mega-regionale avtaler. USA har i flere år forhand let med EU gjennom Det transatlantiske handels og investeringspartnerskap (TTIP), mens en av tale mellom USA og Japan og andre markeder i Stillehavsregionen, Trans-Pacific Partnership (TPP), er ferdigforhandlet. Utviklingen så langt er likevel langt fra entydig. TTIP-forhandlingene har avdekket store interne uenigheter i EU og er satt på vent både på amerikansk og europeisk side. Det er usikkerhet om hvorvidt TPP vil bli iverk satt og i så fall av hvilke land nå som USA har trukket seg. I USA signaliserer den nye adminis trasjonen posisjoner som skaper uvisshet om fremtiden for mega-regionale avtaler som sådan. Samtidig pågår det utvikling av andre regio nale avtaler, for eksempel i Asia. Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen i pågående og nye handelspolitiske prosesser der Norge ikke er in volvert, og vil fortløpende vurdere tiltak for å verne om og fremme norske interesser. 5.5.2 WTO Regjeringen vil benytte WTOs regulære arbeid til å fremme norske havinteresser, i tillegg til for handlinger om markedsadgang og regelverk der det er mulig. Miljøvareforhandlingene i WTO, som omfatter 44 medlemsland inklusiv de store aktørene USA, Kina og EU, dreier seg om å få til full tollfrihet for varer som kan bidra til et bedre miljø og motvirke klimaendringer. 2016–2017 Meld. St. 22 55 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Avtalen vil kunne få både direkte og indirekte positive virkninger for havet. Den vil gi et positivt bidrag til klimautfordringene ved å gjøre viktig miljøteknologi lettere tilgjengelig til en lavere pris. Viktige eksempler på varer som det forhandles om og som vil ha en gunstig virkning på havmil jøet, er rensere av ballastvann og oljevernutstyr. Skipsfartstjenester og energirelaterte tjenes ter, særlig tilknyttet leverandørindustriens offsho revirksomhet, utgjør vesentlige deler av norsk in ternasjonal tjenestenæring. Energirelaterte tjenester inkluderer olje, gass og elektrisitet, og alle opp- og nedstrømaktiviteter. Slike tjenester er tidvis utsatt for betydelig statlig innblanding i rammevilkår som kan påvirke kon kurransemuligheter for norske næringer. For handlinger om å fjerne restriksjoner og opprette forpliktelser på blant annet internasjonal skipsfart, tilhørende tjenester og tilgang til, og bruk av, hav nefasiliteter, har så langt ikke frembragt resulta ter. Dagens situasjon gir en risiko for vilkårlighet og konkurransevridning til ulempe for norske skipsfartsinteresser. Regjeringen vektlegger arbeidet for å avtale feste multilateralt et åpent internasjonalt regime med like vilkår for skipsfartstjenester, og å oppnå en bred liberalisering for energirelaterte tjenester. Dette er en sentral norsk handelspolitisk in teresse som forfølges i alle tilgjengelige fora. Norge har i den forbindelse inntatt en lederrolle i arbeidet med skipsfartstjenester og energirela terte tjenester i forhandlingene med ett femtitalls land om den internasjonale tjenestehandelsavta len TISA for å sikre et mest mulig ambisiøst resul tat for disse næringene. Viktigheten av å bekjempe skadelige fiske risubsidier i WTO har fått ny aktualitet gjennom FNs bærekraftsmål 14, delmål 6. Mange utvi klingsland, herunder minst utviklede land, som også er utsatt for ikke-bærekraftig fiske utført av andre lands fiskefartøyer, er blant forkjemperne for et multilateralt forhandlingsresultat i tråd med bærekraftsmålene. Dette gir håp om at man kan få til et resultat innen WTOs ministerkonferanse i desember 2017. Om det viser seg umulig å få en løsning som omfatter alle WTO-land, arbeides det parallelt med en avtale som i første omgang omfat ter de land, deriblant Norge, med de høyeste am bisjonene på området. 5.5.3 EØS, det indre marked og markeds adgang EU er Norges viktigste handelspartner, og gjen nom EØS-avtalen er Norge integrert i EUs indre marked, inkludert EUs indre energimarked. Et velfungerende indre marked er viktig for norsk verdiskaping. EØS-samarbeidet sikrer avtaleba sert markedsadgang i det indre marked, og gir også adgang til å drøfte og inngå dypere samar beid med EU-land om spørsmål knyttet til marin og maritim sektor. Unionen er vårt viktigste marked for sjømat. Handel med sjømat mellom Norge og EU regule res av flere avtaler: Fiskeribrevet av 1973 (tilknyt tet frihandelsavtalen), EØS-avtalens protokoll 9 (gir preferansetoll på hvitfisk) og en rekke bilate rale avtaler med omtrent 50 tollfrie kvoter («kom pensasjonsavtaler»). Norsk fiskerinæring kan også bruke WTO-kvoter og EUs egne importkvo ter som kan gi tollfrihet for flere fiskeprodukter som eksporteres til EU-landene. I juli 2015 ble Norge og EU enige om en ny avtale om markeds adgang for sjømat, og de nye kvotene ble åpnet 1. september 2016. I denne avtalen ble det oppnådd flere forbedringer i markedsadgangen sammen lignet med tidligere forhandlinger. Målsettingen er frihandel for all sjømat og regjeringen vil fort satt arbeide for å oppnå enda bedre markedsad gang til EU. Storbritannias uttreden fra EU vil også få kon sekvenser for norske handelspolitiske interesser. Regjeringen vil aktivt følge prosessen rundt dette. 5.5.4 EFTA-frihandelsavtaler Norge inngår frihandelsavtaler for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbar het. Et sentralt prinsipp er å sikre at rammebetin gelsene for norsk næringsliv i utenlandske marke der er minst like gode som for konkurrenter i an dre land, og da særlig i EU. Regjeringen priorite rer frihandelsavtaler med land der en avtale kan gi det største bidraget til økt samlet handel og verdi skaping. I tillegg legges det – ved prioritering av land for mulige nye avtaler – vekt på utenriks- og utviklingspolitiske hensyn. Det legges til grunn at avtalene ikke skal begrense nasjonalt handlings rom på viktige politikkområder, og at de skal bidra til det overordnede målet om bærekraftig utvik ling for Norge og verden. Norge er nå i forhand linger om EFTA-frihandelsavtaler med en rekke land, inkludert India, Indonesia, Vietnam, Malay sia og Ecuador. Gjenåpning av de bilaterale for handlingene med Kina prioriteres høyt. Havnæ ringene er blant norske hovedprioriteringer i fri handelsavtaleforhandlinger. 56 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Regjeringen vil – arbeide for at WTO-avtalen om miljøvarer blir avsluttet så fort som mulig og helst i løpet av 2017 og deretter revideres jevnlig for å sikre in kludering av ny miljøteknologi med positiv inn virkning på havmiljø og -forvaltning, samt ar beide for å påvirke at flere land deltar i avtalen – arbeide for likebehandling og forbedret og for utsigbar markedsadgang for maritime- og off shorerelaterte tjenester i WTO, i den interna sjonale tjenestehandelsavtalen TISA og andre avtaler som berører tjenestehandel – arbeide for at det fremforhandles en multilate ral avtale til WTOs ministerkonferanse i de sember 2017 som forbyr subsidier til ulovlig, uregulert og urapportert fiske og de subsidier som er mest skadelige når det gjelder over fiske og overkapasitet i fiskerisektoren. Regje ringen vil også arbeide parallelt for en plurilate ral avtale med en engere gruppe ambisiøse WTO-medlemmer – arbeide for å oppnå endra bedre markedsad gang til EU for sjømat – arbeide for å inngå frihandelsavtaler for å sikre norsk næringsliv, herunder de havbaserte næ ringene, markedsadgang og forutsigbare ram mevilkår i markeder utenfor EØS 5.5.5 Utenriksstasjonene og havnæringene Støtte til næringslivet er en prioritert oppgave for Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten. Det gjelder for alle utenriksstasjonene, selv om beho vene vil variere mellom land og regioner. For en kelte stasjoner, ikke minst i enkelte øst- og sør østasiatiske land, er arbeid knyttet til de norske havnæringer og -klynger spesielt viktig. I disse landene utgjør den blå økonomien en betydelig del av stasjonenes kontakt med lokale myndig heter. Utenriksstasjonene er døråpnere og nettverks byggere. De har kunnskap om lokale forhold, markedsmuligheter og tilgang til fagmiljøer og myndigheter. Denne kunnskapen skal bidra til at norske bedrifter kan fatte beslutninger om virk somhet og samarbeidspartnere på best mulig grunnlag. Stasjonene samarbeider tett med andre aktører i det norske virkemiddelapparatet, her under Innovasjon Norge, Norges sjømatråd og Norwegian Energy Partners. Stasjonene koordinerer arrangement, profi leringstiltak og skaper møteplasser gjennom Team Norway, som er et uformelt nettverk av re levante næringslivsaktører. En viktig oppgave er å bistå i og gjennomføre næringslivsprogram under statsbesøk, offisielle besøk eller andre besøk med næringslivsdelegasjoner. Stasjonene vil også kunne informere om vertslandets bestemmelser, lokalt regelverk og om særskilte vilkår man bør være oppmerksom på, og sørge for at bedriften får kontakt med rette myndighet i saker som er av hengige av offentlige godkjennelser og bistå med oppfølgingen. De kan gi konsulær bistand, for ek sempel om visumspørsmål, og råd om bedrifters samfunnsansvar og de største utfordringene be driftene kan møte i vertslandet innen miljø, kor rupsjon, arbeidstaker- og menneskerettigheter. Regjeringen vil – i samarbeid med næringsaktørene og havklyn gene bidra til at Team Norway styrker samar beidet på tvers, for å fremme havnæringene samlet der det kan gi økt effekt 2016–2017 Meld. St. 22 57 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 6 Rene og sunne hav Klimagassutslippene og forurensning endrer havet på en måte vi ikke fullt ut kjenner konse kvensene av. Verdenshavene forsures, vannet blir varmere, havnivået stiger, havene forurenses og mengden av avfall i havet, som plast, tiltar. Disse belastningene har konsekvenser for marint liv. Økosystemer endres eller skades og det biolo giske mangfoldet trues. Hvor alvorlig dette kom mer til å bli avhenger av hvordan det internasjo nale samfunnet håndterer problemene. OECD fremhever miljøproblemene som en hovedtrussel for å realisere vekstmulighetene i den blå økono mien. Vi deler økosystemer og viktige marine res surser med andre land, og det bilaterale og regio nale samarbeidet for å sikre god miljøforvaltning er derfor svært viktig. På flere områder er det mest effektivt å samarbeide globalt, og arbeidet for å redusere utslipp av CO2 er et godt eksempel på dette. 6.1 Bevaring av naturmangfoldet i havet Naturmangfoldet gir grunnlaget for menneskenes liv på jorda. Mangfoldet av arter og naturtyper gir oss tilgang på alt fra mat og medisiner til råvarer og gode opplevelser. Mange næringer er avhen gige av naturens ressurser, inkludert havbaserte næringer. Å bevare og sikre bærekraftig bruk av økosystemer i havområdene slik at de er velfunge rende, er nødvendig for å legge til rette for verdi skaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene. Videre er det viktig for å forebygge fattigdom og alvorlige effekter av klimaendringer. Økt forbruk av naturressurser har gitt rom for større matproduksjon og høyere levestandard for mange. Samtidig medfører den økte bruken av arealer og naturressurser et betydelig press på na turen. Noen av økosystemene i verden er så belas tet av negativ påvirkning at de ikke lenger leverer de godene eller opprettholder de naturlige proses sene som mennesker er avhengig av. Belastnin gen på naturmangfoldet i verdenshavene skyldes klimaendringer, fremmede arter, overutnyttelse av ressurser, dårlig forvaltning, forurensning og andre påvirkningsfaktorer. For naturmangfoldet i Arktis vil klima endringene kunne gi store utfordringer. FNs klimapanel konkluderer med at det er svært høy risiko for store endringer i arktiske marine øko systemer på lengre sikt. Klimaendringene vil en dre utbredelsen av arter og økosystemer knyttet til havisen, og redusere leveområdene til mange isavhengige arter. Barentshavet er blant de områ dene der dette forventes å skje raskest. Klima endringene kan også gjøre isavhengige arter og økosystemer mer sårbare for menneskelig virk somhet og andre typer påvirkning. Norge jobber tett samme med de andre arktiske statene om å kartlegge status for naturmangfoldet og følge opp med tiltak gjennom samarbeidet i Arktisk råd. Sentralt i dette arbeidet er rådets arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME) og arbeidsgruppen for naturmangfold (CAFF). Norge har ledet arbeidet med en egen statusrapport og overvåkningsplan for marint bio logisk mangfold som legges frem for Arktisk råds ministermøte våren 2017. Konvensjonen om biologisk mangfold er et viktig virkemiddel og rettslig rammeverk for beva ring og bærekraftig bruk av naturressurser. Den bidrar til å beskytte livet i havet, blant annet gjen nom å identifisere økologisk og biologisk betyd ningsfulle områder, og miljøutfordringer som støy, forurensing og forsøpling, slik som blant an net plast og mikroplast. Norge deltar aktivt i arbei det med oppfølging og implementering av konven sjonen. Flere av delmålene fra bærekraftsmål 14 er basert på Aichimålene fra 2010 under konven sjonen om biologisk mangfold. Nasjonal oppføl ging av konvensjonen innebærer blant annet å ut vikle mer konkrete mål for god økologisk tilstand og virkemiddelbruk i arbeidet med å opprettholde og oppnå god tilstand for marine økosystemer. Også andre konvensjoner er viktige for det in ternasjonale arbeidet med å bevare marint na turmangfold. Konvensjonen om internasjonal han del ned truede dyre- og plantearter (CITES) har som formål å verne truede dyr og planter mot ut 58 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken ryddelse som følge av internasjonal handel. Bonn konvensjonen har som overordnet mål å fremme vern av besteander av trekkende ville dyr som regelmessig krysser nasjonale grenser. Konven sjonen om våtmarksområder av internasjonal be tydning har som formål å fremme vern og bære kraftig bruk av våtmarker, både ferskvannsområ der og marine områder. Det globale naturpanelet (IBPES) er en sentral kunnskapsleverandør for biologisk mangfold og politikkutvikling på globalt nivå og kan sees på som en parallell til Klimapanelet. Det er vedtatt å starte en global utredning om naturmangfold og økosystemtjenester under Na turpanelet, for ferdigstilling i 2019. Denne utred ningen vil også omfatte marint biologisk mangfold og økosystemtjenester i havet. Arbeidsprogrammet for Naturpanelets andre periode (2019–2022) er ikke endelig bestemt, men programmet vil med stor sannsynlighet in kludere en rapport om fremmede arter både på land og i havet og vil identifisere konkrete tiltak for hvordan man kan håndtere disse. Fremmede arter er også et av delmålene under bærekrafts målene, som er identifisert som spesielt utfor drende for Norge. Gjennom å støtte Den globale miljøfasiliteten (GEF) med 432 millioner kroner i perioden 2014– 18, gir Norge et betydelig bidrag til den eneste fi nansieringsmekanismen med mandat til innsats på alle globale miljøområder. Ettersom GEF støt ter tiltak som både tar hensyn til klima, biologisk mangfold, ozonlaget, miljøgifter, forørkning, av skoging og hav- og vannspørsmål, kan ressurser ses i sammenheng og brukes mer effektivt. Om lag 11 prosent av GEFs totale budsjett går til inn sats knyttet til hav- og vannspørsmål. Regjeringen vil – fortsatt delta aktivt i FNs arbeid med å styrke de havrettslige rammene for bevaring og bære kraftig bruk av havets ressurser – bidra aktivt i videreutvikling av det marine ar beidet under Konvensjonen om biologisk mangfold, samt til styrket gjennomføring av konvensjonen – fortsatt bidra med støtte til økt kunnskap om naturmangfoldet i havet og bedre samordning og kostnadseffektivitet i havkartleggingspro sesser. Naturpanelet (IBPES) som tverrgående kunnskapspanel vil bli prioritert Figur 6.1 Kamuflasje Korallrev, korallskoger og svamper er fastsittende dyr som danner leveområder og skjulesteder for mange virvelløse dyr og fisk. De er derfor viktige for det biologiske mangfoldet i havet. Korallrev rundt i verden er truet av blant annet havforsuring og varmere vann forårsaket av de globale klimaendringene. Foto: Havforskningsinstituttet 2016–2017 Meld. St. 22 59 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken – fortsette å bidra til økt kunnskap om tilstanden for naturmangfoldet regionalt og bidra i arbeid med tiltak for å bevare marint naturmangfold både i nordlige og sørlige havområder gjen nom Arktisk råd, OSPAR, NEAFC og CCAMLR 6.2 Havforurensning Gjennom FNs bærekraftsmål 14, delmål 1, har verdenssamfunnet forpliktet seg til å forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforu rensning innen 2025, særlig fra landbasert virk somhet. Påvirkning på de marine økosystemene skyl des menneskelig aktivitet som pågår ute i havet, langs kysten eller på land. Fiskeri, fiskeoppdrett, skipsfart, olje- og gassvirksomhet, industri, avløp og landbruk, samt marin forsøpling og mikroplast er betydelige påvirkningsfaktorer. Påvirkningen er størst i kystsonen ved industristeder og store byer. Økosystemene påvirkes også av forurens ning som fraktes med luft- og havstrømmer lang veisfra. Kombinasjonen av tilførsler av forurens ninger og overbeskatning av marine ressurser ut gjør mange steder i verden et betydelig press på naturmangfoldet, og kan også være en trussel for matsikkerheten. Utslipp fra landbasert industri har ført til stor skade på det marine miljøet i mange områder. Skadene er i stor grad forårsaket av miljøfarlige stoffer som tungmetaller, men også utslipp av ulike organiske forbindelser, som tjærestoffer og tungt nedbrytbare miljøgifter. De senere år et det gjort mye for å redusere og eliminere utslipp av de mest miljøfarlige stoffene gjennom nasjonale og regionale reguleringer, og globale konvensjo ner. Skipsfarten har et bredt spekter av miljøpå virkning både når det gjelder vann og luft, og det trengs et kontinuerlig arbeid for å minimere denne påvirkningen. Resultater fra miljøovervå king som viser spredning av miljøgifter og effek ter på miljø og helse er viktig for å få gjennomslag for internasjonale reguleringer. I noen havområder, som for eksempel Nord øst-Atlanteren, har tiltak ført til at utslipp fra land basert industri er sterkt redusert og at konsentra sjonene av enkelte miljøgifter i havet går ned. Nor ske åpne havområder er lite forurenset, men det er problemer i enkelte kystområder, spesielt i se dimenter i havner og utenfor industristeder, som er resultat av tidligere utslipp. Norge overvåker nivåene av uønskede stoffer i sjømat, for å sikre at sjømat som skal omsettes er trygg. Dataene som generes gjennom overvåkingsprogrammet er åpent tilgjengelig gjennom Sjømatdatabasen (NI FES). Også i Arktis er miljøtilstanden i hovedsak god, men noen steder er det høye nivåer av en kelte miljøgifter på grunn av langtransportert for urensning. Miljøspørsmål er sentralt i samarbei det i Arktisk råd og det er opprettet en egen ar beidsgruppe for beskyttelse av det arktiske ma rine miljø (PAME). Det er også arbeidsgrupper som arbeider med forurensning (ACAP), natur mangfold (CAFF), miljøovervåking (AMAP) og forebygging av og beredskap mot akutt forurens ning (EPPR). Arktisk råd forventer at fremtiden vil kreve mer av arktisk havmiljøforvaltning og har satt i gang en prosess for å videreutvikle og styrke havsamarbeidet sitt. Havmiljøsamarbeidet med Russland er en høyt prioritert del av det norsk-russiske miljøvernsam arbeidet. Formålet er å bevare Barentshavet som et rent og rikt hav gjennom å bidra til en forvalt ningsplan på russisk side av Barentshavet etter de samme prinsipper som de norske forvaltningspla nene. En samordnet miljøovervåkning og felles miljøkunnskap er en viktig del av samarbeidet. I enkelte andre deler av verden er forurens ningssituasjonen krevende. Industriproduksjon, med tilhørende utslipp av avfall og forurensing, har særlig økt i kyststater i det østlige Asia og i land med kystlinje mot Sør-Atlanteren og Det in diske hav. Det er risiko for at problemene forbun det med dette kan bli enda mer omfattende som følge av forventet befolkningsvekst de kommende tiårene. Det finnes metoder og teknologi for å unngå eller redusere utslipp, men disse er ikke tatt i bruk alle steder. Det er behov for kapasitets utvikling, mer miljøvennlig produksjons- og rense teknologi, bedre avfallsforebygging, -innsamling og -håndtering, samt mer miljøvennlig forbruk. Under UNEPs globale handlingsplan om be skyttelse av det marine miljø mot landbaserte akti viteter1 er det etablert globale partnerskap for fri villig samarbeid om marin forsøpling, avløpsvann og næringssalter. 6.2.1 Sentrale miljøkonvensjoner med relevans for havforurensing Et viktig verktøy for å bekjempe havforurensing nasjonalt og internasjonalt, er de mange konven sjonene som har blitt inngått de senere tiårene. Regjeringen arbeider for at konvensjonene gjen nomføres fullt ut. 1 Global Programme of Action for the protection of marine resources from land-based activities 60 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken London-konvensjonen er en global avtale som ble inngått i 1972 med formål om å beskytte hav miljøet og gjennomføre praktiske tiltak for å be kjempe havforurensning som følge av menneske lig aktivitet. Dette gjelder blant annet utslipp av miljøfarlig industriavfall og dumping av avfall og annet materiale fra skip og fly. På sikt skal konven sjonen erstattes av Londonprotokollen fra 1996, som trådte i kraft i 2007. Protokollen legger stor vekt på føre-var-prinsippet og har strengere mil jøkrav enn konvensjonen. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har vedtatt flere konvensjoner som bidrar til å beskytte hav miljøet mot utslipp av olje og kjemikalier, avfall fra skip og spredning av fremmede arter. Viktige kon vensjoner omfatter Konvensjonen om hindring av forurensning fra skip, Konvensjonen om bered skap, aksjon og samarbeid ved oljeforurensning, Konvensjonen om regulering av skadelige bunn stoffsystemer på skip, Hongkongkonvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip, og Konvensjon om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip. Alle disse konvensjonene er ratifisert av Norge og sist nevnte konvensjon vil tre i kraft i september i år, blant annet som et resultat av norsk støtte gjen nom IMO. Norge har siden 2012 samarbeidet med IMO for å bistå Indonesia, Malaysia, Kambodsja, Viet nam, Thailand og Filippinene med implemente ring og ratifisering av sentrale miljøkonvensjoner. Stockholmkonvensjonen fra 2001 om persis tente organiske forbindelser (POP) er en viktig konvensjon som regulerer eller forbyr en rekke miljøgifter og dermed hindrer spredning av disse tungt nedbrytbare stoffene som kan oppkon sentreres via næringskjeden og transporteres over store geografiske avstander med luft- og hav strømmer. Norge ratifiserte konvensjonen i 2002. Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, OSPAR-konvensjonen, regulerer internasjonalt samarbeid om beskyt telse av det marine miljøet i det nordøstlige atlan terhavsområdet. Gjennom OSPAR foretas vurde ringer av miljøtilstanden i et felles overvåkings- og miljøvurderingsprogram hvor det utarbeides mil jøvurderinger for hvert tema og hver påvirkning som grunnlag for utvikling av tiltak. Baselkonvensjonen vedrørende kontroll med transport av farlig avfall regulerer grensekrys sende transport av slikt avfall. Landene som har sluttet seg til konvensjonen forplikter seg også til å sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en mil jømessig forsvarlig måte. Norge ratifiserte kon vensjonen i 1990. Regjeringen vil – fortsette det internasjonale arbeidet med å re dusere havforurensing. Dette omfatter blant annet å arbeide for at flere stoffer blir regulert under Stockholmkonvensjonen. Flere av miljø giftene som er omfattet av konvensjonen er re levante i en marin sammenheng. Norge vil i samarbeid med FNs miljøprogram arbeide for gjennomføring av konvensjonen – øke bruken av satellittbasert overvåkning som virkemiddel for kunnskapsinnhenting om hav forurensing, og arbeide for effektiv håndhe ving av tiltak for å hindre miljøkriminalitet – bidra til at havforurensing også fremover vil være en sentral oppgave for arbeidsgruppene i Arktisk råd og at OSPAR iverksetter tiltak ba sert på trusler som er identifisert i OSPARs miljøstatusrapporter – videreføre samarbeidet med FNs sjøfartsorga nisasjon om støtte til utviklingsland for å få rati fisert og implementert viktige internasjonale miljøkonvensjoner for å forhindre havforurens ning. Dette gjelder også konvensjonen om sik ker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip 6.3 Marin forsøpling og mikroplast Tilførselen av avfall og mikroplast til havmiljøet er raskt økende, og plast er særlig et problem fordi det brytes svært langsomt ned. Marin forsøpling og mikroplast har negativ påvirkning på marine økosystemer, naturmangfold og bærekraftig ut vikling. Fiskerier, turistindustri, båttrafikk og an nen bruk av hav og kyst blir også rammet. En rap port utarbeidet for World Economic Forum anslo at hvis det ikke iverksettes omfattende tiltak for å bekjempe problemet, vil det målt i vekt være mer plast enn fisk i havet i 20502. Dette er usikre an slag, men det er bred global enighet om alvorlig heten av problemet. Under FNs bærekraftsmål 14 om hav har FN-landene blitt enige om å forhindre og i betydelig grad redusere marin forsøpling innen 2025. Marin forsøpling har sin opprinnelse fra mange ulike aktiviteter, og består av mange ulike typer. Plast utgjør den største andelen av alt ma rint søppel. Plast har også et større skadepotensial enn papp, papir, tre, metall og andre materialer. Mer enn halvparten av plastavfallet som havner i 2 World Economic Forum (2016) The New Plastics Economy: Rethinking the future of plastics. 2016–2017 Meld. St. 22 61 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken havet er estimert å komme fra et fåtall land i det sørøstlige Asia. Plastavfallet spres med havstrømmene. Noe av plasten virvles sammen av havstrømmene til om råder med forhøyet konsentrasjon av plast og mikroplast. I disse områdene forekommer sam menhengende belter av plast. De høyeste konsen trasjonene finnes likevel i strandsonen. Den plas ten vi kan se utgjør bare deler av problemet. Det er anslått at 15 prosent av det marine avfallet flyter på havet, 15 prosent ligger i strandsonen og at hele 70 prosent synker og blir liggende på hav bunnen. Deler av avfallet i havet føres med strøm mene ned til dype kløfter på havbunnen hvor det samles opp og blir liggende, kanskje for alltid. Norske forskere fant i 2017 for første gang ar ten gåsenebbhval utenfor norskekysten. Hvalen var døende, men magen full av plast – blant annet 30 plastposer, et to meter langt plastflak og mange små plastbiter. Dette er ett av mange tydelig eksempler på at plasten er en trussel mot livet i havet. Plasten kan også true matsikkerhet til men neskene både i et «nok mat»-perspektiv ved at det utgjør en fare for marine arter som brukes til mat, men også i et mattrygghetsperspektiv dersom stoffene tas opp i menneskene som spiser sjø maten. Det er behov for mer kunnskap om dette. 6.3.1 Mikroplast Når plast brytes ned dannes mikroplast og nano plast. Mikroplast havner også i havet fordi det brukes som ingrediens i produkter. I Norge er sli tasje fra bildekk den største kilden til mikroplast fra landbasert virksomhet. Andre kilder er blant annet kunstgressbaner, maling, vedlikehold av skip og fritidsbåter og syntetiske tekstiler. I dag blir mikroplast funnet i alle havområder, fra havoverflater til bunnsedimenter, og i Arktis er det funnet mikroplast frosset inn i havisen. De små plastpartiklene blir tatt opp i marine organis mer. Partiklene kan både skade organismene i seg selv, og bidra til spredning av miljøgifter som er tilsatt eller binder seg til plasten. Den kan også spre fremmede organismer som for eksempel syk domsfremkallende bakterier. Forskere har påvist mikroplast i en lang rekke dyr fra det minste plankton til fisk og hval. Dette gjelder også arter vi spiser hele slik som østers, ansjos og blåskjell. Det forskes på effektene av mikroplast på fisk, dyr og mennesker. Det er særlig bekymring knyttet til de minste partiklene – nanoplasten. Det er i dag ingen avtale eller instrument som generelt omhandler tiltak for å redusere marin forsøpling og spredning av mikroplast. Regjerin gen vil følge opp arbeidet i FNs miljøforsamling på dette feltet og bidra til å styrke de internasjonale rammebetingelsene for å bekjempe problemet. Figur 6.2 Kart som indikerer hvor det er størst problemer med håndtering av plastavfall med risiko for at det tilføres havet. Land som er markert med hvitt inngår ikke i datagrunnlaget. Data fra 2010. Kilde: «Plastic waste inputs from land into the ocean», Jenna R. Jambeck, Roland Geyer, Chris Wilcox, Theodore R. Siegler, Miriam Perryman, Anthony Andrady, Ramani Narayan, Kara Lavender Law, Science, 13. februar 2015. 62 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 6.3.2 Bred internasjonal innsats for redusere marin forsøpling og mikroplast Omfanget av problemet viser at arbeidet for redu sere marin forsøpling og mikroplast må priorite res. Regjeringen vil trappe opp innsatsen og ha en bred tilnærming til problemet. I denne meldingen fremmer regjeringen tiltak til hvordan Norge bør arbeide internasjonalt for å bekjempe marin for søpling og mikroplast i havet. Nasjonale tiltak med fokus på havmiljø og maritime kilder blir nærmere gjennomgått i stortingsmelding om opp datering av forvaltningsplanen for Norskehavet som overleveres Stortinget våren 2017. Nasjonale tiltak for å redusere tilførsler og nivå av plast og mikroplast i havmiljøet, og Norges prioriteringer overfor EU i denne sammenheng, gjennomgås i den igangsatte stortingsmeldingen om avfallspoli tikken og sirkulær økonomi. Regjeringen vil arbeide for at internasjonalt samarbeid og tiltak styrkes, og at det skal være målrettet og ressurseffektivt. Det mest effektive tiltaket for å redusere tilførsel av plast og mikro plast i havet er å sikre god avfallshåndtering og re dusere avfallsmengdene. Utvikling av en sirkulær økonomi vil også være viktig for å redusere for søplingen på sikt. I tillegg må det ryddes opp i den marine forsøplingen med vekt på områder hvor plasten særlig truer dyreliv, sårbar natur og men neskers helse, livskvalitet, fiskerier og annen mu lighet for bærekraftig bruk som for eksempel tu risme. Dette må gjøres mest mulig kostnadseffek tivt og miljøvennlig. For å bekjempe marin forsøpling og mikro plast vil Norge arbeide nasjonalt, regionalt og glo balt – i en rekke internasjonale hav- og miljøfora. Dette må gjøres i samarbeid med andre nasjoner, sentrale multilaterale aktører, privat sektor, forskningsmiljøer og sivilt samfunn. Det er viktig at det internasjonale samfunnet prioriterer de delene av verden der problemene er størst. Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen. Norge har blant annet fremmet forslag til vedtak i FNs miljø forsamling, støttet av Indonesia, Chile, Australia og Monaco, som har fått bred tilslutning og bi dratt til økt internasjonalt engasjement. Vedta kene retter seg mot alle aktører, inkludert FN-or ganisasjoner, regionale havmiljøkonvensjoner, na sjonale myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn og gir anbefalinger om samarbeidsformer og til tak for forebygging og opprydding. Vedtakene vektlegger blant annet samarbeid om regionale handlingsplaner, og støtte til land og regioner som har behov for bistand i utvikling og gjennomføring av slike planer. Basert på et forslag fra Norge vedtok over 170 land i FNs miljøforsamling i mai 2016 å gjennom føre en global utredning av internasjonale og regi onale forvaltningsstrategier og regelverk. Utred ningen skal identifisere behovet for grep som styr ket samordning og en global juridisk bindene av tale for å bekjempe marin forsøpling og mikro plast. Regjeringen vil følge opp utredningen med forslag til vedtak om veien videre på FNs miljøfor samling i desember 2017. En annen sentral samarbeidsarena som Norge vil prioritere framover, er det globale partnerska pet mot marin forsøpling (GPML). GPML ble lan sert under FN-toppmøtet om bærekraftig utvik ling i Rio i 2012, etter initiativ fra 64 land, samt EU. GPML er et åpent frivillig partnerskap som samler internasjonale organisasjoner, myndigheter, næ ringsliv, akademia, ikke-statlige organisasjoner og andre. Samarbeidet omfatter konkrete prosjekter og tiltak for å bekjempe marin forsøpling. Reduk sjon av tilførsler fra landbaserte og havbaserte kil der, og opprydding av avfall som har samlet seg opp langs kysten og i havet er prioritert. Flere FN aktører deltar i partnerskapet, og FNs miljøpro gram er sekretariat. Norge har i flere år bidratt med finansiering av tiltak under partnerskapet gjennom vår støtte til FNs miljøprogram. Eksem pler på aktiviteter under GPML er deling av infor masjon, støtte til regionale handlingsplaner mot Boks 6.1 Sirkulær økonomi I en sirkulær økonomi er avfall først og fremst råstoff for ny produksjon. Dette medfører en betydelig reduksjon i mengden nye ressurser som brukes, mer effektiv utnyttelse, økt gjen bruk og reparasjon, og gjenvinning av det som fortsatt blir avfall. Viktig er også at det kan ut vikles en lønnsom industri basert på mer mil jøvennlige produkter og gjenbruk og resirku lering av avfall. Norge deltar i prosjektet Cir cular Ocean sammen med partnere fra Dan mark, England, Irland og Skottland for å eta blere en arena for sirkulær økonomi knyttet til marint avfall. Målet er å gjøre en av de største utfordringene i våre havområder til en ressurs for bedrifter og lokalsamfunn langs kysten. Prosjektet er finansiert av EUs program Inter reg, som skal fremme sosial og økonomisk in tegrasjon over landegrensene. 2016–2017 Meld. St. 22 63 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken marin forsøpling, teknologiske demonstrasjons prosjekter, og partnerskap mellom offentlig og privat sektor for å igangsette kampanjer og fremme tiltak. Regjeringen vil nå bruke dette part nerskapet mer aktivt, blant annet med mål om at næringsliv og sivilsamfunn engasjeres i enda større grad gjennom internasjonale samarbeids prosjekter. I våre nærområder samarbeider Norge blant annet gjennom OSPAR og Nordisk ministerråd om styrket kunnskap og løsninger på hvordan ma rin forsøpling og mikroplast kan reduseres. Norge vil, blant annet gjennom norsk formannskap i Nor disk ministerråd i 2017, styrke dette arbeidet yt terligere. Norge arbeider også med temaet i Ark tisk råd, og vil vurdere muligheter for bredere samarbeid om problematikken med observatører, og med næringslivet gjennom Arctic Economic Council. Som et ledd i oppfølging av OSPAR-konvensjo nens handlingsplan mot marin forsøpling i Nord øst-Atlanteren, gjennomfører Norge prosjektet Fishing for Litter. Prosjektet er et prøveprosjekt og bidrar til opprydning. Fiskebåter som deltar samler opp avfall som kommer opp med fiskered skapene under fisket. Avfallet leveres i havn hvor det blir sortert, registrert og håndtert. Avfall som er egnet til gjenvinning leveres til Norsk Fiskeri retur. Prosjektet styrker kunnskapen om typer marint søppel i havet og om materialgjenvinning. Erfaringene skal også brukes i utvikling av forslag til en varig ordning som sikrer at fiskere og andre som får opp søppel fra havet kan levere dette i hav ner uten merkostnad og at plastsøppelet så langt mulig gjenvinnes. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er også en sentral samarbeidsarena for Norge, og Norge har bidratt til at reduksjon av tap av fiskeutstyr er på agendaen til FAO og i det på Figur 6.3 Havet og kysten tilføres store mengder avfall. Gjenstander av plast, gummi og andre lite ned brytbare materialer kan bli værende i miljøet i hundrevis av år og skade dyr og mennesker. Bildet er tatt på en strand på Svalbard. Foto: Peter Prokosch/www.grida.no 64 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken gående arbeidet under FNs fiskeriresolusjon. Red skap som blir tapt kan bli stående i sjøen og fiske og dette omtales ofte som spøkelsesfiske. Tapte redskap bidrar også til plastforsøpling. Norge har lang erfaring med å redusere marin forsøpling fra fiskerier, og norsk kompetanse om dette er et terspurt. FAOs fiskerikomité har gjennomført en ekspertkonsultasjon om merking av fiskeredskap for å muliggjøre gjenfinning og unngå spøkelses fiske. Norske fiskere er etter havressursloven på lagt å sokne etter tapte redskaper og rapportere tapet til Kystvaktsentralen dersom redskapene ikke blir gjenfunnet. Tilsvarende regler finnes også i flere av de regionale fiskeriforvaltningsor ganisasjonene som Norge er medlem av. Fiskeri direktoratet gjennomfører årlige tokt med oppryd ding av tapte fiskeredskaper i prioriterte områder langs norskekysten. Siden opprenskingen startet på begynnelsen av 1980-tallet er det tatt opp circa 20000 garn (nær 600 km), samt store mengder med andre fiskeredskaper. 6.3.3 Bistandsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast Et grovt estimat tilsier er at 80 prosent av avfallet i havet på verdensbasis er landbasert og at de vik tigste kildene er land i rask økonomisk vekst og med mangelfull avfallshåndtering. Det er i Norges interesse å bidra til å redusere forsøpling fra disse landene. Mange utviklingsland mangler kapasitet og gode incentivmekanismer for å få bukt med av fallsproblemet. Tiltak for å håndtere avfall kan vurderes å støttes gjennom resultatbasert finansi ering. På denne måten vil man kunne bidra til å styrke landenes eierskap til avfallshåndteringspro sessene og til at lokale krefter trekkes inn. Norge vil kunne bidra til å utvikle hensiktsmessig infra struktur gjennom å dele kunnskap og teknologi. Det vil blant annet kunne være nyttig å utvikle in centivordninger som motiverer aktørene til å nå konkrete resultater. Norske erfaringer tilsier at dette kan bidra til å endre forbrukeratferd, som fø rer til at reduserte mengder avfall havner i havet, samt bidra til å ansvarliggjøre bedrifter og myndigheter. Regjeringen vil lansere et nytt bi standsprogram for å redusere marin forsøpling og mikroplast i havet. Regjeringen vil – ta relevante initiativ i FNs miljøforsamling og være pådriver i arbeidet for gjennomføring, samordning og videre utvikling av internasjo nalt regelverk som skal forhindre marin forsøp ling og mikroplast, inkludert fra landbaserte kilder – benytte FN-systemet og andre relevante are naer, som Our Ocean-konferansene, for å bidra til at det internasjonale samfunn fremmer ef fektive tiltak mot marin forsøpling og mikro plast og retter særlig oppmerksomhet dit hvor utslippene og problemene er størst – lansere et eget bistandsprogram i kampen mot marin forsøpling og mikroplast, som blant an net vil omfatte reduksjon av avfallsmengder, bedre avfallshåndtering og andre tiltak for å re dusere marin forsøpling – støtte Interpols arbeidsgruppe mot forurens ningskriminalitet i arbeidet mot ulovlig dum ping av plast og annet avfall i havet – inngå strategiske partnerskap med sentrale eu ropeiske land og andre stater som prioriterer arbeidet mot marin forsøpling og mikroplast høyt, samt søke å engasjere næringsliv, sivil samfunn, og andre viktige aktører i internasjo nalt prosjektsamarbeid gjennom Global Part nership on Marine Litter – arbeide internasjonalt for å redusere tap av fis keredskap og unngå spøkelsesfiske, blant an net gjennom å oppfordre land til å innføre rele vant regelverk og gjennomføre oppryd ningstokt – sikre at Norge gjennom internasjonalt forskningssamarbeid bidrar aktivt til styrket kunnskap om kilder, effekter og kostnadseffek tive tiltak mot marin forsøpling og mikroplast i havet, og bidra til kunnskap om hva plastforu rensning i havene betyr for økosystemene, matsikkerhet og mattrygghet – aktivt følge opp arbeidet mot marin forsøpling og mikroplast i havet overfor EU og ved styrket innsats gjennom regionale fora som OSPAR, NEAFC, Nordisk ministerråd og Arktisk råd – vurdere hvordan tiltak mot marin forsøpling, blant annet gjennom grønnere produksjons prosesser og produkter, kan styrkes i miljø samarbeidet med landene som mottar EØS midler 6.4 Klimaendringer Det viktigste som kan gjøres for å begrense klima endringenes negative konsekvenser for havet, er å redusere de globale CO2-utslippene. Bred tilslut ning til og gjennomføring av Parisavtalen, som inneholder bestemmelser om utslippsreduksjo ner, klimatilpasning og støtte til utviklingsland for omstilling til lavutslippsutvikling, er avgjørende. 2016–2017 Meld. St. 22 65 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Siden den industrielle revolusjon har utslip pene av drivhusgasser økt stadig raskere som en følge av økende befolkning og økonomisk vekst basert på energi fra fossile brensler. Økt konsen trasjon av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæ ren fører til at jorda tar opp mer varme fra sola. Mer enn 90 prosent av den ekstra varmen jordklo den har absorbert, er lagret i havet. Dette har ført til oppvarming av havvannet, særlig nær overfla ten. Utbredelsen av havis i Arktis har blitt stadig mindre, særlig om sommeren. Siden år 1900 har havnivået på verdensbasis i gjennomsnitt økt med 0,19 meter. Dette skyldes at havvannet utvider seg når det varmes opp og at isbreer på land smelter og renner ut i havet. Ifølge FNs klimapanel øker faren for alvorlige skadevirkninger raskt når den globale tempera turøkningen overstiger 1–2 grader. Ved en global oppvarming på mer enn 3 grader blir risikoen høy, særlig på grunn av den økte faren for rask og irre versibel havnivåstigning som følger av smelting av isbreene på Grønland og i Antarktis. Risiko knyt tet til klimaendringer er ujevnt fordelt og generelt størst for fattige mennesker og samfunn i utvi klingsland. Lavtliggende kyst- og øystater forven tes å bli hardt rammet. Selv om tilpasning i en del tilfeller kan redusere risikoen, vil høye utslipp i mange tilfeller gjøre tilpasning vanskelig, ikke minst på lave breddegrader der konsekvensene blir størst og kapasiteten til å gjøre nødvendige til pasninger mange steder er begrenset. En annen risiko er ødeleggelse av korallrev som en følge av at tropiske havområder blir var mere enn det korallene og organismene de lever i fellesskap med tåler. Dette fører til episoder med høy dødelighet og bleking av revene, og redusert naturmangfold og fangstpotensial. 6.4.1 Havforsuring Gjennom bærekraftsmål 14, delmål 3, har det in ternasjonale samfunnet blitt enig om å mest mulig begrense og håndtere konsekvensene av havfor suring, blant annet gjennom økt vitenskapelig samarbeid på alle nivåer. Havet har så langt absorbert omtrent 30 pro sent av CO2-utslippene fra menneskelig aktivitet. Den forsuringen av havvannet vi har sett siden den industrielle revolusjon, er trolig den raskeste en har hatt gjennom jordas historie. Figur 6.4 Det er knyttet bekymring til hvordan global oppvarming øker faren for rask og irreversibel hav nivåstigning som følge av smelting av isbreene på Grønland og i Antarktis. Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt. 66 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Hvis ikke klimagassutslippene reduseres bety delig, vil havforsuring utgjøre en betydelig risiko for marine økosystemer, og da i særdeleshet for korallrev og polare økosystemer. Simuleringer utført av Bjerknessenteret i Ber gen viser at omkring 2080 vil Røstrevet, som er verdens største kjente kaldtvannskorallrev, bli ut satt for vann som er tilført så mye CO2 at kalk kan gå i oppløsning. Konsekvensene av havforsuring kan bli store i Arktis, hvor kalkdannende plankto narter, som representerer et viktig fødegrunnlag i næringskjedene, vil bli skadelidende. Hvor omfat tende konsekvensene av havforsuring blir, avhen ger blant annet av omfanget av klimagassutslip pene. Regjeringen vil – videreføre bidragene til forskning på omfang og effekter av havforsuring, inkludert i Arktis. Dette vil gi mer informasjon til Klimapanelets og Naturpanelets arbeid for å øke den globale kunnskapen om havforsuring og gi bedre grunnlag for beslutning under internasjonale konvensjoner 6.4.2 Parisavtalen Helt siden klimaforhandlingene startet i 1990, har vi visst at verden må håndtere og begrense klima gassutslippene fra alle land med utslipp av betyd ning. Norge har hele tiden, gjennom skiftende re gjeringer, vært en pådriver for ambisiøse interna sjonale avtaler på klimaområdet. Parisavtalen re presenterer et vendepunkt for internasjonalt kli masamarbeid. Alle parter er enige om at alle skal bidra. En nøkkel for å sikre mer universell delta kelse er at avtalen er bygget opp «nedenfra og opp», med de nasjonalt fastsatte klimabidragene som fundamentet i avtalen. Dette gir rom for mer fleksibel tilnærming enn tidligere avtaler. Norge var tidlig ute med å ratifisere avtalen, som har som overordnet formål å holde den gjen nomsnittlige globale temperaturstigningen under 2 grader og tilstrebe maksimal stigning på 1,5 gra der. Avtalepartene har sendt inn nasjonalt be stemte bidrag til avtalen. Samlet er de bidragene som er meldt inn til nå ikke nok til å nå avtalens langsiktige mål, og det er anslått at en står foran en temperaturøkning på mellom 2,7 og 3,5 grader innen 2100. Disse anslagene er svært usikre, men er likevel viktig informasjon for å beregne den po tensielle virkningen på havet. Partene skal vurdere gjennomføringen av avta len og den kollektive fremgangen hvert femte år, første gang i 2023. Den globale gjennomgangen skal være retningsgivende for partene når de skal oppdatere og forbedre sine tiltak etter avtalen. 6.4.3 Klima og matsikkerhet Når globale temperaturer stiger, øker også trusse len mot matsikkerhet i sårbare områder. Ifølge FN vil alle aspekter ved matsikkerhet kunne påvir kes av klimaendringene. Matsikkerhet handler både om hvor mye mat som er tilgjengelig i et samfunn, og i hvilken grad menneskene har til gang til den. Nok mat, og trygg og næringsrik mat, står sentralt. Global oppvarming vil utgjøre en stor risiko for den globale og regionale matsik kerheten og risikoen øker ved høyere temperatur stigning. Avbøtende tiltak for klimatilpasning blir også vanskeligere jo sterkere klimaendringene er. Risikoen er størst på lave breddegrader. Ifølge Klimapanelet vil fordelingen av primær produksjon og fangstpotensial kunne endres bety delig. Klimaendringene og havforsuring kommer på toppen av og forsterker de eksisterende trus lene mot matsikkerhet fra overfiske, forurens ning, dårlig kystsoneforvaltning og andre påvirk ningsfaktorer. Utsiktene til redusert fangstpoten sial på lave breddegrader utgjør den største risi koen for matsikkerheten, men det er grunn til å tro at oppdrett kan oppveie for en del av dette. Sjø mat fra nordlige breddegrader, både villfisk og oppdrett, kan bli viktig i global matsikkerhetssam menheng. Usikkerhetene omkring fremtidige ef fekter på fangstpotensialet regionalt og globalt er store, særlig når det gjelder de kombinerte effek tene av varmere hav, havforsuring og andre på virkninger. Havnivåstigning kan true matproduksjonen i kystsonen både fra jordbruk, fiske og akvakultur. Land med hav- og kystområder og mange øysta ter, hvor matproduksjonen kan påvirkes negativt av stigende havtemperaturer og havforsuring, er ofte også sårbare for havnivåstigning og andre ef fekter av klimaendringene som truer landbruket. Tiltak som kan bidra til å styrke matsikkerheten i sårbare land og regioner bør derfor ha et langsik tig perspektiv og se hav, kyst og land i sammen heng. Regjeringen vil – arbeide for å integrere hensyn til klima endringer, havnivåstigning og havforsuring i relevante internasjonale institusjoner, her under FNs organisasjon for landbruk og ernæ 2016–2017 Meld. St. 22 67 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken ring sin innsats for en bærekraftig forvaltning av marine ressurser globalt 6.4.4 Omfattende norsk klimaengasjement Regjeringen vil i 2017 bruke over fem milliarder kroner på klimatiltak over bistandsbudsjettet. Det internasjonale klima- og skoginitiativet, REDD+ (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation in developing countries), er Norges største globale klimasatsing. I 2015 til svarte satsingen i Brasil og Guyana mer enn 40 millioner tonn reduserte CO2-utslipp. Satsingen bidrar til styrket innsats mot avskoging i en rekke tropiske skogland, og det forventes at et voksende antall land vil kunne rapportere om, og få betalt for, verifiserte utslippsreduksjoner i årene fram over. I tillegg bidrar Norge til klimatiltak gjennom finansiell støtte til en rekke utviklingsbanker3 og internasjonal fond, herunder Det grønne klima fondet. Norge har videreført støtten til fornybar energi i utviklingsland og økt kapitaltilførselen til Norfund for å dreie innsatsen i retning av private investeringer i ren energi. Norge støtter også FNs klimakonvensjon sitt sekretariat, klimateknolo giprosjekter, prosjekt for rene kokeovner, utfasing av fossile subsidier, forskning og utvikling innen innovativ klimafinansering, forebygging og tilpas ning knyttet til klimarelaterte katastrofer, klima og værtjenester i utviklingsland, og klimatilpasset landbruk. I tillegg bidrar Norge med støtte til klima- og miljøtiltak i europeiske land som omfat tes av EØS-finansieringsordningene. Regjeringen vil – styrke samarbeidet om klimaspørsmål med små øystater som er særlig sårbare for klima endringer – ta initiativ til å styrke den multilaterale dialogen med asiatiske land om effektiv, grønn skipsfart innenfor ASEM (Asia-Europe Meeting) og overfor den sørøstasiatiske samarbeidsorgani sasjonen ASEAN, hvor formålet er å dreie glo bal og lokal skipsfart i en klimavennlig retning – arbeide for en tettere kobling mellom klimavi tenskapelig miljøer og de miljøene som vurde rer sikkerhetstrusler, for å få en bredere tilnær ming til vurdering av truslene som en står over for på lengre sikt 6.5 Den blå skogen Skog og planter i havet er, i likhet med skog og planter på land, spesielt verdifulle i klimasammen heng fordi de tar opp og lagrer CO2. Over halvpar ten av alt opptak av CO2 skjer i havet. Den blå sko gen som mangrove, sjøgress og saltmarsker spil ler her en viktig rolle. Norge bidrar til å synlig gjøre betydningen av den blå skogen internasjo nalt, og støtter samarbeidspartnere i det nasjonale og internasjonale nettverket for blå skog. Viktigheten av den blå skogen for opptak av at mosfærisk karbon er påpekt av FNs klimapanel. En studie av alle nasjonale tiltak publisert i forbin delse med COP21-møtet i Paris 2016, viste at mange land inkluderer blå skog i sine tiltak under Parisavtalen. Dette gjelder blant annet Haiti, So 3 De viktigste kanalene er Det grønne klimafondet, Verdens banken, Asiabanken, Afrikabanken, Den interamerikanske utviklingsbanken, Den globale miljøfasiliteten og FNs mil jøprogram. Boks 6.2 AOSIS AOSIS omfatter 39 FN-medlemsland.1 Små øy stater – i FN-sammenheng ofte omtalt som Small Island Developing States (SIDS) – gjør seg i økende grad gjeldende både i FN og i an dre internasjonale fora som behandler spørs mål knyttet til bærekraftig utvikling, klima, hav og maritime ressurser. SIDS-landene har betydelige havområder og maritime interes ser, og er blant de utviklingsland som er mest berørt av klimaendringer og havforurensning. Regjeringen arbeider for tettere samarbeid med AOSIS/SIDS-land, med sikte på å bygge partnerskap der vi har felles interesser, her under på hav, klima og andre områder knyttet til bærekraftig utvikling. En avtale som ble inngått mellom de nordiske land og Det kari biske fellesskap (CARICOM) i 2016, og som nå følges opp blant annet på fiskeriforvaltning, er viktig i dette arbeidet. 1Medlemsland i AOSIS: Antigua og Barbuda, Bahamas, Barbados, Belize, Cook øyene, Cuba, Den dominikanske republikk, Domi nica, Fiji, Grenada, Guinea-Bissau, Guyana, Grenada, Haiti, Jamaica, Kapp Verde, Kiribati, Komorene, Kypros, Maldivene, Malta, Mars halløyene, Mauritius, Mikronesiaføderasjo nen, Nauru, Niue, Palau, Papua Ny-Guinea, Seychellene, Salomonøyene, Sao Tome og Principe, Singapore, Saint Kitts og Nevis, Saint 68 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken malia, Myanmar og Tanzania, som er norske part nerland i utviklingspolitikken. Det er beregnet at blå skog i tropiske områder står for mer enn 50 prosent av all karbonlagring i marine bunnsedimenter, selv om de arealmessig kun dekker 0,5 prosent av havbunnen. Dette er opptil fem ganger mer enn det som lagres i tro piske regnskoger per arealenhet. I klimatilpas ningsøyemed er tropisk blå skog også viktig som beskyttelse mot kysterosjon, stormer, oversvøm melser og tsunamier. I tillegg representerer den en inntektskilde for deler av kystbefolkningen, ved at den er kilde til mat, medisiner og byggema terialer. Eksempelvis er mangrover viktige for re produksjon av lokale fiskearter, og dermed også viktig for lokal matsikkerhet i kystnasjoner i sør. Norge støtter prosjekter rettet mot blå skog økosystemer for å forbedre forvaltning og invol vere lokale kystsamfunn for fattigdomsbekjem pelse ved å fremme bærekraftig bruk. Norsk nett verk for blå skog4 mottar støtte for å styrke kom petansen på blå skog hos nasjonale aktører. Dette omfatter blant annet forskning for å bedre kunne utnytte dens fulle potensial for fangst og lagring av CO2 og en rekke andre økosystemtjenester både nasjonalt og globalt. 6.5.1 Tare – den «nye» klimaaktøren? Tareskog vokser langs alle kontinenter unntatt Antarktis og dekker cirka 35 prosent av verdens kyststrekninger. Dyrking av tare i stor skala er en etablert industri i Asia, og det er økende interesse for dyrking av tare i Europa. Regjeringen har si den 2014 tildelt tillatelser til dyrking av tare til cirka 25 ulike selskaper på om lag 35 steder. Vi kjenner ikke karbonbindingsraten for tare like godt som vi gjør for mangrove, sjøgress og saltmarsk, spesielt fordi den vokser på fjellbunn uten direkte sedimentlagring. Tareskog er forelø pig ikke inkludert i verken klimaforhandlingene eller Klimapanelets arbeid, men karbonbindings raten er antatt å være betydelig. Biomassen anslås av Havforskningsinstituttet til 50–80 millioner tonn, pluss et stort potensiale for tilvekst i nedbei tede områder. I norske havområder kan bærekraf 4 Norwegian Blue Forest Network omfatter Havfors kningsinstituttet, Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og GRID-Arendal. Figur 6.5 Stortare er en av de vanligste tareartene i Norge. Foto: Janne K. Gitmark/NIVA og Norwegian Blue Forests Network. 2016–2017 Meld. St. 22 69 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tig utnyttelse, restaurering og dyrking av tare både gi omfattende karbonbinding og utvikling av ny næringsaktivitet. Tareskogen påvirkes av beiting fra kråkebol ler, overgjødsling og stigende havtemperaturer (i sør, men ikke i nord). I hvilken grad havforsuring vil kunne påvirke tare, er mer usikkert. Kartleg ging og forskning har vist at selv om globale dri vere kan ha påvirkning, så er det lokale og regio nale forhold som i hovedsak påvirker utbredelse og vekst. Dette viser at en god nasjonal forvalt ning som bygger på prinsippet om samlet belast ning og tar hensyn til lokale og regionale forhold er spesielt viktig, for Norge og for andre nasjoner. Regjeringen vil – forsterke norsk deltagelse i internasjonale kunnskapsprosesser rettet mot blå skog som ledd i å nå bærekraftsmål 13 om bekjempelse av klimaendringer, og bærekraftsmål 14 om be varing og bærekraftig bruk av hav – forsterke kunnskaps- og kapasitetsstøtte til tro pisk blå skog-tiltak i partnerland med blå skog, det vil si Haiti, Somalia, Myanmar og Tanzania – styrke innsatsen for å inkludere mangrovesko ger i arbeidet med reduserte klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse – bidra til å prioritere forskning om tarens rolle i det globale karbonkretsløpet, blant annet gjen nom inkludering i Klimapanelets rapporter 6.6 Marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak Havrettskonvensjonen kombinerer retten til å bruke havet og utnytte dets ressurser med en plikt til å verne det marine miljø. Bruken skal være bærekraftig – det vil si at den skal innrettes slik at den imøtekommer behovene til dagens ge nerasjon uten å redusere mulighetene for kom mende generasjoner til å dekke sine behov. Hav forvaltning må tilstrebe et helhetsperspektiv som ser bruk, påvirkning, naturverdier og øko systemer i sammenheng. Norge har gitt sin tilslut ning til målsetningen om en slik økosystembasert tilnærming til havforvaltning i viktige fora som FNs generalforsamling, regionale fiskeriforvalt ningsorganisasjoner, OSPAR og i Arktisk råd. Na sjonalt har vi etablert de helhetlige forvaltnings planene for norske havområder for å ivareta et slikt helhetsperspektiv. På Johannesburgkonferansen om bærekraftig utvikling i 2002 ble man enige om å opprette et re presentativt nettverk av marine verneområder innen 20125 og redusere bruken av destruktive fiskemetoder. Dette ble fulgt opp av FNs General forsamling i 2002 som oppfordret alle stater til å opprette marine verneområder. Dette ble videre fulgt opp i Konvensjonen om biologisk mangfold ved vedtakelsen av de globale «Aichi-målene», hvor en av målsetningene er å bevare minst 10 prosent av verdens kyst- og havområder innen 2020 og hvor partene ble oppfordret til å vedta hensiktsmessige tiltak for bærekraftig bruk og vern i sårbare områder, blant annet gjennom eta blering av marine verneområder og andre områ debaserte forvaltningstiltak. Denne målsetningen er også reflektert i vedtak gjort av Generalforsam lingen og stadfestet i bærekraftsmål 14. De målsettingene som vedtas i FN og i Kon vensjonen om biologisk mangfold oppnås gjen nom vedtak i stater eller organisasjoner med ope rativ forvaltningskompetanse. Regionale miljøkon vensjoner som OSPAR kan etter havretten eta blere marine verneområder, mens restriksjoner på aktiviteter som faller inn under andre organisa sjoners kompetanse innføres i et samspill med de relevante organisasjonene. FNs sjøfartsorganisa sjon kan for eksempel etablere områder med be grensninger på skipsfarten. Regionale fiskerifor valtningsorganisasjoner, som NEAFC, kan stenge områder for fiske eller bruk av skadelige redska per, mens Den internasjonale havbunnsmyndig heten kan stenge områder for mineralutvinning. For Norge er det vesentlig at det legges til rette for en helhetlig forvaltning som sikrer en bærekraftig bruk av ressursene. Bærekraftig bruk krever at vi har kunnskap om påvirkningene og miljøtilstanden i de ulike havområdene, og at vi bruker dette til å utvikle god politikk og treffe ef fektive forvaltningstiltak. God miljøtilstand og pro duktive hav må sikres gjennom et bredt spekter av virkemidler. Marine verneområder og andre områdeba serte forvaltningstiltak er viktige redskaper i ar beidet for å fremme bærekraftig bruk og bevaring av marine økosystemer. Områdebasert forvaltning innebærer at ulike områder og økosystemer, med utgangspunkt i de res ulike naturverdier og miljøtilstand, forvaltes forskjellig, for eksempel ved at noen områder gis større grad av beskyttelse. Marine verneområder kan omfatte områder med fullstendig vern til om råder som tillater utnyttelse i større eller mindre grad. Hvilke aktiviteter som skal tillates i et verne 5 Denne fristen ble senere forlenget til 2020 på Rio-konferan sen «The future we want» i 2012. 70 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken område må vurderes i lys av verneformålet og de ulike aktivitetenes samlede negative påvirkning. Norge legger vekt på at beslutninger om å eta blere marine verneområder skal være godt viten skapelig begrunnet. Det må legges til rette for bæ rekraftig bruk der dette er forenelig med verne formålet. Føre-var-prinsippet skal ligge til grunn der det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap. Det er viktig at formålet med verneområdet er godt definert og at vernetiltaket er effektivt og målret tet og egnet til å sikre langsiktig vern av naturen og økosystemene. I Norge benyttes en rekke områdebaserte til tak for å sikre vern og bærekraftig bruk av havmil jøet og de marine ressursene. Eksempler omfatter hummerreservat, forbud mot bruk av bunnred skap for å verne koraller, forbud mot visse former for oppdrett i særskilte områder og opprettelse av naturreservater, nasjonalparker og marine verne områder langs kysten. Dette er nærmere omtalt i naturmangfoldmeldingen, Meld. St. 14 (2015– 2016). I 2016 besluttet regjeringen å verne en rekke nye områder i det marine miljø6. Dynamisk og hensiktsmessig fiskeriforvaltning omfatter også utvikling av mer skånsomme fiskeredskap, stenging av felt ved gyting og stor yngelinnblan ding, minstemål for en rekke arter, forbud mot di rektefiske på enkelte bestander og tidsavgrenset fiske. På regionalt nivå er det under OSPAR-konven sjonen etablert et nettverk av marine verneområ der i Nordøst-Atlanteren. For å sikre bedre samar beid og koordinering av vern i Nord-Atlanteren har OSPAR og NEAFC innledet et viktig samar beid om områdebaserte forvaltningstiltak, og har i flere sammenhenger vernet og iverksatt tiltak i omtrent de samme områdene. OSPARs verneom råder utenfor nasjonal jurisdiksjon sammenfaller til dels geografisk med vedtak i NEAFC om for bud mot bruk av bunnredskaper som kan skade bunnhabitater, som for eksempel koraller. De ma rine verneområdene i norsk territorialfarvann inn går i OSPAR-nettverket, som teller over 400 ma rine verneområder, inkludert syv i områder uten for OSPAR-medlemslandenes nasjonale jurisdik sjon. Arktisk råd har utarbeidet et rammeverk med felles mål og prinsipper for etablering av marine verneområder, som statene kan benytte ved eta blering av slike områder i Arktis. Selve utvelgel sen av marine verneområder er opp til statene. De arktiske statene samarbeider nå om å sammen stille informasjon om eksisterende marine verne områder i nord og ulike tiltak for områdebasert forvaltning som statene kan benytte for å bevare naturmangfoldet i Arktis. Dette vil legges frem for utenriksministrene i de arktiske statene på Ark tisk råds møte våren 2017. Når det gjelder vurdering av vernetiltak i inter nasjonale havområder som ligger over nasjonale kontinentalsokler utenfor 200 nautiske mil, er det viktig at kyststaters rettigheter og særlige posi sjon respekteres. På grunn av de særlige jurisdik sjonsforholdene i områder med nasjonal sokkel under internasjonale havområder, har det utviklet seg praksis for i relevante vedtak å uttrykkelig presisere at opprettelse av et marint verneområde eller andre tiltak utenfor 200 nautiske mil etter havretten ikke berører kyststatens rettigheter knyttet til sin kontinentalsokkel. 6.6.1 Verdens største marine verneområde Havområdene rundt Antarktis er i liten grad påvir ket av menneskelig aktivitet. Høsten 2016 ble medlemmene i Kommisjonen for bevaring av de levende marine ressursene i Antarktis (CCAMLR), enige om å opprette et verneområde i Rosshavet. Verneområdene i Rosshavet er på stør relse med Norden og er verdens største marine verneområder. Det er utformet ved bruk av den beste tilgjengelige kunnskapen om miljøet i områ det og sikrer en god balanse mellom vern og bæ rekraftig bruk av ressursene. Forslaget har de siste fem årene vært gjenstand for inngående vur deringer fra det internasjonale forskningsmiljøet i Kommisjonens vitenskapskomite. Norge jobbet i en årrekke sammen med de andre medlemmene i CCAMLR for å opprette verneområdet. Nesten tre fjerdedeler av det er stengt for fiskeri. Det omfattende vernet vil sikre leveområdene til mange antarktiske arter framover. På sikt vil ef fekten av de globale klimaendringene kunne sette de antarktiske artene under press. Å verne et så stort område er et viktig tiltak blant annet for å bedre forstå hvordan mennesker påvirker det. En viktig forutsetning for at vernetiltaket skal ha ef fekt, er at partene i CCAMLR bidrar med forskning og kunnskapsinnhenting i området. Derfor er det blant annet satt av egne områder til forskningsfangst. 6 8. januar 2016 ble ni nye områder med kaldtvannskoraller vernet mot ødeleggelse som følge av fiskeriaktivitet etter havressursloven. Totalt 18 korallrevområder, fra alle nor ske havområder, har i dag slikt vern. 17. juni 2016 fikk tre nye områder langs kysten status som marine verneområ der: Jærkysten i Rogaland og Gaulosen og Rødberget i Sør Trøndelag. Med dette er det antall marine verneområder etter naturmangfoldloven økt til totalt seks. 2016–2017 Meld. St. 22 71 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Regjeringen vil – fortsatt arbeide aktivt i FN for en ny avtale som skal sikre gode havrettslige rammer for vern og bærekraftig bruk av biodiversitet utenfor nasjonal jurisdiksjon – fortsette å samarbeide med andre land om be hov for utvikling og etablering av marine verne områder og andre områdebaserte tiltak for å bevare marine økosystemer, herunder bidra aktivt for å avklare hvilke virkemidler som kan bidra til å nå det globale målet om å bevare 10 prosent av verdens kyst og havområder innen 2020 (Aichimål nummer 11). Regjeringen vil støtte utviklingslands deltakelse i dette arbei det – fremme forståelse internasjonalt for at det må legges til rette for at vernetiltak i internasjonale havområder skal kunne kombineres med bæ rekraftig bruk, så lenge dette er forenelig med verneformålet. Dette er også viktig for Norges partnerland i sør og små øystater – arbeide for at innføring av vernetiltak må være basert på best tilgjengelige kunnskap, slik at verdenssamfunnet bruker ressursene på mest mulig effektiv måte og sikrer at det treffes pas sende tiltak. Dette må følges opp med forsknings- og kunnskapsinnhenting for å sikre at vernetiltakene til enhver tid svarer til vernebehovene – bidra til styrke arbeidet under Konvensjonen om biologisk mangfold med identifisering av økologisk og biologisk viktige områder og sikre at den vitenskapelige informasjonen er oppdatert og av god kvalitet – arbeide for at kyststaters rettigheter og særlige posisjon respekteres ved etablering av vernetil tak i internasjonale havområder som ligger over nasjonale kontinentalsokler utenfor 200 nautiske mil Figur 6.6 Høsten 2016 ble medlemmene i CCAMLR enige om å opprette et verneområde i Rosshavet. Området er på størrelse med Norden og er verdens største marine verneområde. https://mfat.govt.nz/en/environment/antarctica/ross-sea-region-marine-protected-area/ 72 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 7 Blå økonomi i utviklingspolitikken Befolkningsveksten tilsier at det vil være mer enn to milliarder flere mennesker på jorden innen 2050. De fleste av disse vil bo i utviklingsland. Mange utviklingsland knytter store forhåpninger til mulighetene for økonomisk og sosial utvikling representert ved den blå økonomien. De ser til havet for å få dekket sine nåværende og fremti dige behov. Samtidig er det et økende press på miljøet og ressursene som hindrer optimal utnyt telse. Vår egen historie viser at ressurser fra havet kan bygge velstand når de forvaltes ansvarlig. Norge opplever stor pågang fra både lav- og mello minntektsland som ønsker tilgang til norsk kom petanse på områder knyttet til blå økonomi. Nor ske erfaringer fra sektorer som energi, skipsfart og maritim teknologi, i tillegg til næringer som fis keri og oppdrett, er etterspurt. Det samme gjelder våre erfaringer med helhetlig, økosystembasert forvaltning som ser ulike aktiviteter i sammen heng. Norge kan vise til et mangeårig og bredt en gasjement knyttet til hav og marine ressurser i utviklingspolitikken. Havet og de store ferskvanns- og elveområde nes potensial som matfat er en sentral forutset ning for å nå bærekraftsmål 1 og 2 om fattigdom, sult, matsikkerhet og bedre ernæring. Bære kraftsmål 14, om bevaring og bruk av hav og ma rine ressurser på en måte som fremmer bærekraf tig utvikling, støtter opp om mål 1 og 2 og blir der for et tydelig og viktig mål i utviklingspolitikken. 7.1 Potensialet i den blå økonomien Mange av Norges partnerland i sør har betydelige marine ressurser og gode muligheter for utvikling i de blå næringene. Potensialet innen fiskeri- og oppdrettssektoren er betydelig. 70–80 prosent av alt fiske og 95 prosent av all fiskeoppdrett foregår i dag i utviklingsland1. Et annet trekk er fremvekst av den blå bioøkonomien, industriell utvikling basert på marine ressurser som restprodukter fra oppdrett og fiske, tang- og tare, dyreplankton og nyoppdagede arter. Det kan ligge et betydelig uut nyttet potensiale for mange utviklingsland i disse ressursene. Dette er i tillegg et område hvor Norge kan lære av andre land. Produksjon av olje og gass er en ny og viktig inntektskilde for mange utviklingsland. Om res sursene forvaltes forsvarlig, kan de fremme bære kraftig økonomisk vekst og velferd for befolknin gen. Også energipotensialet fra havvind er stort, men i konkurranse med annen fornybar og fossil energi har anvendt teknologi ennå ikke blitt til strekkelig lønnsom. Mange land er sårbare for grenseoverskri dende problemer som marin forurensing, klima endringer, og kriminalitet til havs. Miljøkriminali tet og ulovlig fiske undergraver levekårene i lo kale kystsamfunn. På nasjonalt nivå kan lav insti tusjonell kapasitet representere en utfordring, med negative konsekvenser for landenes evne til lov- og regelverksutforming, forvaltning, overvå king og håndheving. Til sammen kan dette være alvorlige hindringer for å ta ut potensialet i den blå økonomien. Problemenes alvorlighetsgrad varierer mellom regioner og land. Utfordringene som må håndteres er både av global art og nasjonalt betinget. Bilate ralt jobber Norge direkte med partnerland eller i partnerskap med internasjonale institusjoner – gjennom kapasitetsbygging og forskningssam arbeid – for bærekraftig bruk av havets ressurser, jobbskaping og næringsutvikling. I Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben – næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet, legger regjeringen opp til styrket og strategisk innrettet støtte til næringsutvikling, som skal legge til rette for private investeringer, jobbska ping og fattigdomsreduksjon. Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeids plasser, økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. All innsats for næringsutvikling skal skje på en måte som kan bidra til bærekraftig ressursutnyt telse. Mange utviklingsland er blitt oppmerksomme på potensialet som ligger i marine ressurser, sam tidig som det er utfordrende å utvikle planer som er bærekraftige. I mer enn 40 år har Norge bidratt1 The State of World Fisheries and Aquaculture (2016). FAO. 2016–2017 Meld. St. 22 73 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken med marin og maritim kompetanse, med vekt på hele verdikjeden. Viktige aktører i den samlede innsatsen omfatter fagfolk fra norsk forvaltning, kunnskapsmiljøer, næringsliv og internasjonale institusjoner. Bistandsprogrammene Fisk for ut vikling (Ffu) og Olje for utvikling (Ofu) viser be tydningen av å mobilisere fagressurser på tvers av sektorer. 7.1.1 Sokkelinitiativet For å kunne utnytte potensialet i den blå økono mien fullt ut er det avgjørende for kyststatene å fastsette sokkelens utstrekning, inkludert eventu elle avgrensningslinjer mot andre staters sokler. For 54 av verdens fattigste land utgjør havet en be tydelig del av statens jurisdiksjon. Norge har si den 2008 – gjennom Sokkelinitiativet – ytt faglig bistand til en rekke afrikanske land for at de skal bli bedre rustet til å ivareta sine interesser knyttet til kontinentalsokkelen. Initiativet har blitt gjen nomført i to faser. Det har bidratt til å sikre sen trale rettigheter etter havretten for mange utvi klingsland, noe som kan legge grunnlag for øko nomisk og sosial utvikling for fremtidige genera sjoner i disse landene. For mange av disse lan dene gjenstår det arbeid for endelig å få fastsatt kontinentalsokkelen. Mange utviklingsland man gler nødvendig kompetanse for å fremme doku mentasjon for kontinentalsokkelens utstrekning. Alle kyststater har etter Havrettskonvensjonen uten videre kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil, mens sokkel ut over dette må dokumenteres for FNs kontinentalsokkelkommisjon. Dokumen tasjon må i utgangspunktet fremlegges senest ti år etter at Havrettskonvensjonen trådte i kraft for vedkommende stat. Norge fikk i 2008 gjennom slag i FN for at land kan avbryte tiårsfristen ved å sannsynliggjøre sokkel utenfor 200 nautiske mil. Over 40 stater har så langt benyttet denne meto den. Med erfaringer fra Norges fremlegg av doku mentasjon for egen sokkel og etter oppfordringer fra FNs generalforsamling, utviklet Utenriksde partementet fra 2008 Sokkelinitiativet. Norsk erfa ring og ekspertise ble gjennom dette initiativet stilt til rådighet for at utviklingsland skulle kunne sikre egne sokkelinteresser til fordel for fremti dige generasjoner. I prosjektets første fase fikk 10 utviklingsland norsk bistand til å legge foreløpige sokkeldata frem for Kontinentalsokkelkommisjo nen. Også andre land fikk norsk rådgivning.2 Sokkelinitiativets fase II (2010 – 2014) var et regionalt prosjekt med de syv vest-afrikanske lan dene Kapp Verde, Gambia, Guinea, Guinea-Bis sau, Mauritania, Senegal og Sierra Leone. Formå let med prosjektet var innsamling og bearbeidelse av sokkeldata for utarbeidelse av fullstendige da tafremlegg for Kontinentalsokkelkommisjonen. Videre bisto Norge ved fastsettelse av grunnlinjer og utvikling av relevant lovgivning. Sentralt i pro sjektet var afrikansk eierskap og regional tilnær ming. Den regionale tilnærmingen av initiativet var kostnadseffektiv, men også viktig fordi na bostater måtte samtykke til behandling av hver andres sokkelfremlegg i omstridte områder. Libe ria fikk støtte til datafremlegg basert på tilgjenge lige data, men var ikke del av det mer omfattende initiativet med de øvrige syv vest-afrikanske lan dene. Norge ga også lignende bistand til Somalia. Somaliaprosjektet ble avsluttet i juli 2014 da Soma lia la sin dokumentasjon frem for Kontinentalsok kelkommisjonen. I 2014 ble de vest-afrikanske landene enige om å gjøre ett felles datafremlegg for. Den endelige dokumentasjonen ble levert til FNs havrettskon tor i september 2014. Det var historisk at syv land la frem felles datafremlegg for kommisjonen. Pro sjektet ble finansiert med cirka 100 millioner kro ner. Sokkelinitiativet har vært viktig av flere grun ner. Det er i norsk utenrikspolitisk interesse at havretten fungerer ved at alle stater kan nyttig gjøre seg sine rettigheter. Sokkelinitiativet tjener derfor både fattige lands interesser og norske in teresser. For Norge er det essensielt at prosjektet har bidratt til å styrke implementeringen av hav retten. Videre var initiativet viktig fordi naboland i tråd med Havrettskonvensjonen tok første viktige skritt på veien for å samarbeide om å avklare mari time avgrensningslinjer i omstridte områder. Initi ativet har således styrket det regionale samarbei det på et sensitivt og vanskelig område. I tillegg til selve datafremlegget, er betydelig teknisk, juri disk og prosessuell kunnskap overført. Det kan ta flere år før landene selv skal for svare sine konklusjoner når deres sokkeldoku mentasjon kommer til behandling i Kontinental sokkelkommisjonen. Regjeringen vil – bidra til et oppfølgingsprosjekt som vil vedlike holde faglig og operativ kompetanse i de syv vest-afrikanske landene som deltok i sokkelini 2 Dette gjaldt Benin, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mauritania, Sao Tome og Principe, Senegal, Soma lia, Togo, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Tanzania og Libe ria. 74 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tiativets andre fase, slik at landene skal være i stand til selv å forsvare sine konklusjoner over for FNs kontinentalsokkelkommisjon – vurdere muligheten for å bidra til å vedlike holde faglig og operativ kompetanse knyttet til kontinentalsokkelspørsmål i land i Afrika sør for Sahara ut over de syv vest-afrikanske lan dene – vurdere økt politisk og finansiell støtte til FNs Havrettssekretariat (DOALOS) sitt arbeid, blant annet gjennom ytterligere bidrag til FNs bistandsfond for støtte til medlemmer av Konti nentalsokkelkommisjonen, som tiltak for å fremme havretten 7.2 Bistand til helhetlig forvaltning lokalt og regionalt Norges modell for helhetlige forvaltningsplaner for våre havområder er attraktiv for mange utvi klingsland. Det er et stort behov for å etablere og styrke forvaltningsregimer som bidrar til å utvikle potensialet for næringsutvikling og bærekraftig ressursutnyttelse i havet, og samtidig sikrer god miljøtilstand og velfungerende økosystemer som grunnlag for fremtidig utnyttelse. Utviklingslandene mangler ofte forskningsba sert kunnskap om forvaltning av havressurser. Mesteparten av marin forskning utføres av eller i vestlige land, og det finnes i dag ikke gode nok mekanismer for internasjonal deling av maritime forskningsresultater. Det er behov for å forbedre datainnsamling og overvåkning og systematise ring av kunnskap om miljøet og ressursene gjen nom blant annet kapasitetsbygging og styrking av nasjonale institusjoner. Mange land mangler over sikt over egne havressurser og er dermed ikke i stand til å forhandle gode avtaler med eksterne aktører om bruken av dem. Regjeringen har blant annet støttet Sierra Leones arbeid med å utar beide den første helhetlige oversikten over lan dets havressurser, som ble ferdigstilt i 2015.3 Ka pasitetsbygging og -overføring blir avgjørende for å løse felles utfordringer, og for at verden skal nå bærekraftsmål 14. Norge har over lang tid støttet Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR), hvor et av forskningsinstituttene, WorldFish, har fiske som sitt ansvarsområde. Forskningen retter seg mot akvakultur, bærekraftig småskalafiske, entreprenørskap, verdikjeder og fiskens bidrag til ernæring. Regjeringen vil øke støtten til CGIAR. Tverrsektorielt samarbeid er en av bærebjel kene i global havforvaltning, og ikke minst en for utsetning for å lykkes med bistand til å utvikle hel hetlige forvaltningsprogrammer og en bærekraf tig blå økonomi. God forvaltning av ressursene krever et hensiktsmessig regelverk for ivareta kelse av økosystem og matsikkerhet, basert på best tilgjengelig kunnskap og landenes egne prio riteringer og politikk. Internasjonale konvensjo ner og avtaler legger viktige rammer for nasjonal lovgivning. Det som ofte svikter er håndhevingen av regelverket, som krever at et sett av institusjo ner og aktører samarbeider. Styrket samhandling mellom sektororganisa sjonene, for eksempel på områder som fiskeri og miljø, gjør det mulig å se ulike aktiviteter og øko systemer i sammenheng, med potensial til å reali sere en helhetlig regulering av menneskelig akti vitet for bærekraftig bruk av marine ressurser. Det må legges til rette for at regionale sektororga nisasjoner samarbeider godt seg imellom, i tillegg til å samarbeide nært med globale institusjoner, som for eksempel FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). FAO er toneangivende i det internasjonale arbeidet med bærekraftig fiskeri- og havbruk i utviklingsland. Det er viktig å styrke organisasjo nens kapasitet til å bistå utviklingsland på dette feltet. Ett eksempel på regionalt samarbeid gjelder Benguela-strømmen langs kysten av Sør-Afrika, Namibia og Angola. Det naturgitte forholdene gir grunnlag for et rikt fiske og området omfatter gy teplasser for viktige fiskearter i det sørlige Atlan terhavet. Forvaltningen av disse områdene er et felles ansvar og landene har, blant annet ved hjelp av norske midler og kompetanse, gått sammen om å danne en regional forvaltningsorganisasjon, Benguela Current Commission (BCC). Norge har også, gjennom mange år, bidratt til å kartlegge og følge utviklingen i fiskebestandene i dette havom rådet. I lys av en stadig sterkere beskatning av fiskebestandene, både lovlig og ulovlig, har dette arbeidet ikke blitt mindre viktig. Regjeringen vil fortsette sin støtte til regionale fiskeriforvaltnings organisasjoner. Norge har også gitt betydelig støtte til oppbyg gingen av det regionale havprogrammet for det sørvestlige Atlanterhavet, gjennom Abidjan-kon vensjonen. Regjeringen vil vektlegge økt støtte til regio nalt samarbeid gjennom egnede multilaterale or ganer. FNs miljøprogram (UNEP) bidrar med å danne en overbygning for ulike regionale havpro gram. UNEP er i varierende grad involvert i de3 http://www.grida.no/publications/default/6638.aspx 2016–2017 Meld. St. 22 75 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken ulike programmene. I regioner som besitter bety delig kapasitet og står solid på egne ben er det lite behov for involvering. I regioner hvor kapasiteten er lavere og havprogrammene mindre utviklet kan engasjementet være langt bredere. Noen steder fungerer organisasjonen som sekretariat og gir faglige bidrag. Økt støtte til UNEPs arbeid for de regionale havprogrammene kan bidra til bedre havforvaltning på regionalt nivå i utviklingsland. Hensikten vil være å bruke organisasjonens eksis terende system for å etablere og styrke de regio nale samarbeidsformene. Gjennom dialog med UNEP vil det kartlegges hvilket arbeid som alle rede gjøres, muligheter for å styrke eksisterende arbeid og vurdering av hvilke regioner som har størst behov. Når det gjelder marine ressurser, er det viktige at landene jobbere sammen gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner om delte bestander. Det normative arbeidet for for valtning av marine ressurser som gjøres i FAO spiller her en viktig rolle. I denne sammenheng bør det også vurderes hvordan erfaringene fra velfungerende regionale havprogram fra andre havområder, eksempelvis i Boks 7.1 Blå skog Figur 7.1 FNs miljøprogram arbeider for naturressursforvaltning langs kysten av Haiti. Rehabilitering av mangroveskog er et av mange innsatsområder. Foto: UNEP Norge har siden 2011 hatt et samarbeid med FNs miljøprogram om naturressurs- og miljøfor valtning i to av Haitis sørlige provinser, Sud og Grand Anse. Et hovedkomponent i samarbeidet har vært støtte til fiskerikooperativer og lokal fiskeri- og kystsoneforvaltning i et område hvor kystnært småskalafiske er en av de viktigste økonomiske aktivitetene. I en rekke fiskerisam funn i regionen har man bidratt til bygging av fiskemarkeder, installering av kjøleanlegg, ved likehold av fiskebåter og opplæring i mer bære kraftige fiskerimetoder. Videre gis det støtte til vern av marine økosystemer ved å iverksette tiltak for å beskytte korallrev, rehabilitere man groveskog og redusere erosjon og sedimente ring, samt utarbeide forvaltningsplaner for Hai tis første marine verneområder. Haiti er et av verdens mest utsatte land hva gjelder naturka tastrofer, og samarbeidet har også som målset ting å styrke naturens eget vern mot ekstrem vær i form av vegetasjon og naturlige buffere. 76 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Nordøst-Atlanteren, kan trekkes på. Her spiller NEAFC og OSPAR viktige roller i henholdsvis fis keriforvaltning og miljøspørsmål. Det er viktig med koordinering av arbeidet til UNEP og FAO når det gjelder regionale institusjoners mandat og roller, for å unngå overlapping i arbeidet. Regjeringen vil – styrke innsatsen for bedre regional forvaltning av marine ressurser og miljø ved å støtte regio nale fiskeriforvaltningsorganisasjoner samt FNs organisasjon for ernæring og landbruk og FNs miljøprogram sitt arbeid med regionale havprogrammer – dele erfaringene med de helhetlige forvalt ningsplanene for de norske havområdene med utviklingsland – styrke FNs organisasjon for ernæring og land bruk sin kapasitet til å bistå utviklingsland med bærekraftig fiskeri- og havbruksforvaltning – øke støtten til fiskeriforskning gjennom Orga nisasjonen for internasjonal landbruksforsk ning sitt forskningsinstitutt WorldFish – arbeide for internasjonal deling av maritime forskningsresultater, og bidra til kunn skapsoppbygging og kapasitetsoverføring til utviklingsland – videreføre samarbeidet med FNs sjøfartsorga nisasjon om støtte til utviklingsland for å for hindre havforurensning fra skip 7.3 Olje for utvikling Produksjon av olje og gass er en viktig inntekt skilde for mange utviklingsland og kan om den forvaltes godt, bidra betydelig til økonomisk og sosial utvikling. Men det har ofte vist seg vanske lig å omsette petroleumsinntekter til økt velferd for befolkningen. Formålet med Olje for utvikling (Ofu)-programmet4 er å overføre norsk kompe tanse slik at utviklingsland kan forvalte petrole umsressursene på en måte som bidrar til varig re duksjon av fattigdom og sikrer forsvarlig hensyn tagen til miljøet. Da Ofu-programmet ble etablert i 2005 hadde Norge allerede i flere tiår bidratt med kompetanseoverføring innen petroleumsforvalt ning til utviklingsland. Dette arbeidet er betydelig trappet opp og utvidet gjennom programmet, som bygger på en helhetlig organisering og ramme verk for petroleumssektoren. Innholdet i Ofus landprogram er tett knyttet til de norske fagdepartementenes ansvarsområder i norsk forvaltning og kan deles inn i fire hoved komponenter: ressurs, miljø, sikkerhet og finans. De norske fagdepartementene jobber tett for å sikre en helhetlig programtilnærming: – Ressurskomponenten: Å utvikle petroleumspo litikk, lovverk og andre rammebetingelser, kompetanse og kapasitet som til sammen leg ger til rette for god ressursforvaltning og sam funnsøkonomisk og bærekraftig produksjon av olje og gass. – Miljøkomponenten: Å utvikle kompetanse og kapasitet til å samhandle på en profesjonell måte med olje- og gasselskapene, samt sikre at uønskede miljøvirkninger av petroleumsvirk somheten blir holdt på så lavt nivå som mulig. – Sikkerhetskomponenten: Å styrke kapasiteten til å følge opp at aktørene i petroleumsvirksom heten holder et høyt nivå innen sikkerhet, pri mært for å forebygge og begrense skadeom fang ved storulykker, akutte utslipp og person skader. – Finanskomponenten: Bidra til at landene be holder en rimelig andel av inntektene fra petro leumsvirksomheten, effektiv ressursutnyttelse og til at inntektene fases inn i økonomien slik at makroøkonomisk ustabilitet i størst mulig grad unngås. Åpenhet i forvaltningen av petroleumsressursene er et bærende prinsipp i Ofu, og det gis støtte til opplæring av parlamentarikere, sivilt samfunn og media for å bidra til demokratisk kontroll og etter syn med myndighetenes petroleumsforvaltning. Slik kan vi bidra til et mer demokratisk styresett – en forutsetning for å skape varig fred, stabilitet og utvikling som kommer landenes innbyggere til gode. Programmet har utviklet seg til å bli et et terspurt program i våre partnerland, og vektingen av de ulike elementene tilpasses de enkelte samar beidsland. Ofu-programmet omfatter per i dag tolv land, de fleste i Afrika5. 4 Programmet styres av en styringsgruppe bestående av fem departement; Olje- og energidepartementet, Klima- og mil jødepartementet, Finansdepartementet, Samferdselsdepar tementet og Utenriksdepartementet. Utenriksdepartemen tet er formelt ansvarlig. De gjennomførende institusjonene er i hovedsak Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Miljødi rektoratet, Kystverket, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Skat teetaten ved Oljeskattekontoret. Sekretariatet i Norad har ansvaret for bistandsfaglig kvalitetssikring og koordine ring, mens ambassadene forvalter avtalene. 5 Angola, Cuba, Ghana, Irak, Kenya, Libanon, Mosambik, Myanmar, Sør-Sudan, Sudan, Tanzania, Uganda. Colombia og Somalia er under kartlegging. 2016–2017 Meld. St. 22 77 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Programmet opererer innenfor en kompleks kontekst med operasjonell risiko knyttet til petro leumsvirksomhet og finansiell risiko knyttet til samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse i en sektor utsatt for korrupsjon. En styrking av partnerlandenes miljøforvaltning, antikorrup sjonsarbeid, oljevernberedskap, og arbeid med operasjonell sikkerhet for å unngå ulykker og ut slipp, blir stadig viktigere. Olje- og gassvirksomheten er en betydelig kilde til utslipp av klimagasser. Ofu-programmet gir i dag samarbeidslandene informasjon om ut slipp av klimagasser ved petroleumsproduksjon og om lovgivning og regulering av fakling av gass. Gjennom opplæring i effektiv ressursutnyttelse og miljøforvaltning bidrar programmet dermed til å redusere negative klima- og miljøkonsekvenser. Det informeres også om system for avgifter rela Boks 7.2 Nasjonal oljevernberedskapsplan Figur 7.2 Øvelse i oljevernberedskap utenfor Dar es Salaam, Tanzania. Foto: Ken Opprann Store akutte oljeutslipp kan få alvorlige miljø konsekvenser. En nasjonal oljevernberedskaps plan og implementeringen av denne er avgjø rende for å kunne håndtere kritiske oljeutslipp raskt og med riktige tiltak. Norge, ved Kystver ket, har gjennom flere år utviklet et nasjonalt system for å håndtere fremtidige oljeutslipp fra skipsfart og oljeindustri. Gjennom Olje for utvik ling programmet har Kystverket bistått med ka pasitetsbygging for relevante myndigheter i flere av programmets samarbeidsland. I Tanza nia, Uganda og Libanon bidrar Kystverket til at myndighetene får på plass en nasjonal bered skapsplan. I tillegg har Kystverket lagt til rette for en fullskala-øvelse i Tanzania med aktiviteter både på sjø og på land. Kystverket har hatt be søk av delegasjoner blant annet fra Tanzania, Uganda og Libanon for å delta på fullskala-øvel ser i Norge. Kystverkets arbeid har for eksem pel ført til at det nå er bedre samarbeid mellom alle aktører innenfor den nasjonale oljevernbe redskapskomiteen i Tanzania og mellom nasjo nale og lokale myndigheter og industrien. 78 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tert til klimagassutslipp, og det gis bistand til kart legging, måling og rapportering av klimagassut slipp, samt måling av gass til fakling. Flere evalueringer og gjennomganger konklu derer med at Ofu har bidratt til å legge grunnlaget for bedre petroleumsforvaltning i samarbeidslan dene og er et eksempel på erfaring og kompe tanse som har gjort Norge mer synlig i mange land. Samtidig ser man at institusjons- og kapasi tetsbygging tar tid. Regjeringen vil – videreføre arbeidet med å styrke partnerlande nes ressursforvaltning, miljøforvaltning, olje vernberedskap og operasjonell sikkerhet, samt finansforvaltning innen Olje for utvikling-pro grammet. Tverrgående hensyn som klima og miljø, menneskerettigheter, kvinners rettig heter og likestilling samt antikorrupsjon skal ivaretas. 7.4 Fisk for utvikling Programmet Fisk for utvikling (Ffu) ble lansert i 2015 for å øke støtten til fiskeribistanden og styrke effekten av bistandstiltak knyttet til levende ressurser fra hovedsakelig hav, men også ferskvann. Det overordnede målet er fattigdoms bekjempelse gjennom økt matsikkerhet, bære kraftig forvaltning og lønnsom næringsvirk somhet. Programmet har tre hovedpilarer: 1) Forskning og utdanning, 2) Forvaltning, lover og regler og 3) Næringsutvikling. Ffu bygger på mangeårig norsk bistand innen fiskeri og oppdrett og forutsetter betydelig lang siktighet basert på etterspørsel fra landene. Fag moduler på de ulike områdene kan tilbys gjennom relevante fagmiljøer i Norge. Utgangspunktet er at etterspørsel og behov hos samarbeidslandet møtes med kompetanse og kapasitet fra norske kunnskapsmiljøer. Gjennom kapasitetsoppbygging på myndig hetssiden, bedre kunnskapsgrunnlag, god lovgi ving, overvåking og kontroll, samt økt regionalt samarbeid, skal programmet bidra til at myndig hetene i partnerland forvalter marine ressurser på en bærekraftig måte. Regjeringen vil bidra til at forskning, utvikling og utdanning skal styrke både offentlig og privat sektor, og bidra til en lønnsom og bærekraftig utnytting av marine ressurser. Samarbeidet mellom privat næringsliv, myndigheter og forskningsinstitusjoner var sen tralt i oppbyggingen av oppdrettsnæringen i Norge. Erfaringer herfra tas med i Ffu. Regjerin gen vil bidra til å styrke dette trepartssamarbeidet i Ffu. I land med svak forvaltning kan sivil samfunnsorganisasjoner ha en viktig rolle. Dette kan være på lokalt nivå med jobbskaping knyttet til småskalafiskerier og oppdrett. I tillegg kan in ternasjonale organisasjoner bidra til å fremme åpenhet, rettighetsbaserte forhold og normative instrumenter for å sikre en bærekraftig fiskeri og oppdrettsnæring. Programmet bygger på de erfaringene man al lerede har høstet gjennom en mangeårig innsats innen fiskeribistand. Samarbeidet med Namibia på 1990- og 2000-tallet viste at ved å se alle tilta kene i sammenheng, og å gå bredt inn i et land der myndighetene selv både prioriterer dette om rådet og følger opp på sin side, er det mulig å få svært gode resultater. Namibias fiskeriforvaltning rangeres nå som en av de ti beste i verden. Det langvarige samarbeidet med Norge for å skape en bærekraftig nasjonal fiskeriforvaltning har i ve sentlig grad bidratt til dette. Det er i dag stor etterspørsel etter Ffu. Regje ringen vil øke tildelingen til programmet for å møte den store etterspørselen etter kunnskap og forvaltningserfaring knyttet til marine ressurser og hav i utviklingsland. Det vurderes fortløpende hvilke sektorer og land man skal konsentrere seg om. Regjeringen vil blant annet kartlegge mulig heten for bistand innen fiskeri- og oppdrettssam arbeid med Colombia, Ghana og Myanmar. Figur 7.3 Pakking av fileter på Sea Work i Walvis Bay, Namibia. Foto: Tone Slenes 2016–2017 Meld. St. 22 79 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Regjeringen vil – øke tildelingen til Fisk for utvikling-program met for å møte den store etterspørselen etter kunnskap og forvaltningserfaring knyttet til marine ressurser og hav i utviklingsland – bidra til å styrke effektivt samarbeid mellom offentlig sektor, privat næringsliv og akademia i Fisk for utvikling-programmet – bidra til kompetanseheving i partnerland gjen nom samarbeid med relevante norske nærings aktører og gjennom samarbeid om yrkesutdan ning i havrelaterte næringer og sektorer – vurdere igangsetting av samarbeid med nye hovedland innenfor rammen av Fisk for utvik ling-programmet – styrke samarbeidet med aktører som kan bistå med kompetanse og investeringer slik at de kan bidra til å realisere potensialet i den blå økonomien i norske partnerland Boks 7.3 Dr. Fridtjof Nansen Figur 7.4 Det nye forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen ble døpt i mars 2017. Foto: Kjartan Mæstad Nansenprogrammet ble startet i 1974 med ut gangspunkt i norske erfaringer med bestands forvaltning. Kjernen i programmet har vært det norskeide og -drevne forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen. Båten har vært plattform for be standsmålinger, opplæring av lokale forskere og forvaltere, og undersøkelse av havmiljøet. Etter at regjeringen fjernet krav om egenfinansiering fra de deltakende landene vil Havforskningsin stituttet og FAO fra og med 2017 kunne legge opp et langt bedre vitenskapelig toktprogram. Det nye forskningsfartøyet vil kunne legge til rette for mer omfattende havforskning og øko systembasert fiskeriforvaltning i utviklingslan dene. 80 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 7.4.1 Nansenprogrammet I mer enn 40 år har Norge støttet Nansenprogram met i samarbeid med FAO. Programmet, som er det største enkelttiltaket i Fisk for utvikling, støt ter utviklingslands fiskeriforskning og -forvaltning for bærekraftig utnyttelse av levende marine res surser og økt beskyttelse av det marine miljø. Det langsiktige målet er at samarbeidslandene har systemer og kompetanse til å forvalte sine ressur ser på en bærekraftig måte. Programmet gir for skere og myndighetspersoner nødvendig opplæ ring og bidrar til utvikling og implementering av bærekraftige forvaltningsplaner. Nansenprogrammet representerer en effektiv plattform for samarbeid, kunnskapsgenerering og teknologioverføring mellom kunnskapsbaser i Norge og samarbeidsland. Det tredje «Dr. Fridtjof Nansen»-fartøyet, som er blant de mest avanserte forskningsfartøyene i verden, ble døpt i Oslo 24. mars 2017. Da startet også en ny fase i program met. Regjeringen vil gjennom det nye forsknings fartøyet legge til rette for mer omfattende havfors kning og økosystembasert fiskeriforvaltning i utviklingslandene. Hovedtyngden i programmet vil fremdeles være å bistå utviklingsland i å etablere økosystem basert fiskeriforvaltning i samarbeid med FAO. Dette innebærer å samle inn fysisk og biologisk informasjon fra tokt i hav- og kystområder, samt drive opplæring av lokale forskere i praktisk hav forskning og toktvirksomhet. Økte ressurser innenfor programmet vil gå til analyse av de inn samlede dataene og bearbeiding av disse slik at de kan brukes som grunnlag for forvaltningsbeslut ninger. Videre vil det bli lagt større vekt på å styrke forvaltningens evne til å bruke dataene på en hensiktsmessig måte. Den nye programfasen styrker miljø- og klima relatert havforskning, noe det nye fartøyet er ut rustet for å kunne gjennomføre. Miljøforskning kan være særlig nyttig for land med petrole umsvirksomhet, og for å kartlegge havforuren sing, konsentrasjon av plast, mikroplast og annen marin forsøpling. Under et tokt i Det indiske hav i 2015 avdekket forskningsfartøyet plastpartikler i alle vannprøvene som ble tatt. Regjeringen vil i økt grad se det nye fasen i Nansenprogrammet i sammenheng med andre norske satsinger, og sikre at innsamlede data fra forskningstoktene i større grad blir brukt til forskning og som grunnlag for helhetlige forvalt ningsbeslutninger. Det vil bli lagt større vekt på kapasitetsbygging for å støtte opp under landenes havressursforvaltning. Regjeringen vil videre sikre at norsk støtte til ulike internasjonale organi sasjoner ses i sammenheng med større satsinger som Nansenprogrammet. Regjeringen vil – benytte det nye forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen» til å legge til rette for mer omfattende havforskning og økosystembasert fiskerifor valtning, inkludert kapasitetsutvikling, i utvik lingsland – i økt grad se det nye fasen i Nansenprogram met i sammenheng med andre norske satsin ger innenfor hav og marine ressurser – sikre at norsk støtte til ulike internasjonale or ganisasjoner som Verdensbanken, GEF og FNs miljøprogram ses i sammenheng med an dre norske satsinger, som Nansenprogrammet 7.4.2 Småskala fiskeri De fleste fiskere i utviklingsland driver sitt fiske i liten skala, men med stor betydning for sysselset ting og lokal matsikkerhet. Småskala fiskeri er en viktig, men ofte undervurdert kilde til sysselset ting, matsikkerhet og inntekt i utviklingslandene. På global basis anslås det at om lag 90 prosent av fiskeriene er småskala, og at nærmere 75 prosent av oppdrettsforetakene er småskala. Mens 19 pro sent av fiskerne er kvinner, anslås det at andelen øker til om lag 50 prosent av arbeidsstokken i for edlings- og omsetningsleddet.6 For å støtte opp under denne type fiske fram forhandlet FAO i 2014 «Frivillige retningslinjer for sikring av bærekraftig småskalafiske i lys av mat sikkerhet og fattigdomsreduksjon». FAOs arbeid med gjennomføringen av retningslinjene, som vil kreve revisjon av mange staters politikk og lovgiv ning, mottok norsk støtte på 15 millioner kroner i perioden 2015–2016. Regjeringen vil vurdere å vi dereføre denne støtten til FAO og søke å ivareta innholdet i disse retningslinjene innenfor annet bi lateralt og multilateralt samarbeid i fiskerisekto ren Næringsutvikling innen småskalafiske omfat ter tiltak for å redusere svinn etter at fisken er fan get og støtte langs verdikjeden, inkludert fored ling av fangsten, slik at den når et bredere mar ked, med bedre priser. Dette er tiltak hvor sivil samfunnsorganisasjoner med spesiell kompe tanse både om lokale forhold og fiskerifeltet kan spille en viktig rolle. 6 The State of World Fisheries and Aquaculture (2016). FAO. 2016–2017 Meld. St. 22 81 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Regjeringen vil – vurdere å videreføre støtten til FAOs Globale program for gjennomføring av de «Frivillige retningslinjene for sikring av bærekraftig små skalafiske i lys av matsikkerhet og fattigdoms reduksjon», og arbeide for å ivareta innholdet i disse retningslinjene innenfor annet bilateralt og multilateralt samarbeid i fiskerisektoren 7.4.3 Opplæring og utdanning Norge har over mange år bygget opp et utdan ningsløp innen fiskerifagene, både akademisk på universitetsnivå og innen praktiske fiskerifag. Mange studenter fra utviklingsland har gjennom årene fått sin utdanning i fiskerifag ved norske uni versiteter. Disse har i stor grad returnert til sine hjemland, og brukt utdanningen til det beste for sine land. Det er både afrikanske fiskeriministre og fiskeridirektører som har sin utdanning fra Norge. Nærmest alle bistandstiltak Norge støtter inneholder en form for kompetansebygging, og kapasitetsutvikling blir en integrert del av samar beidet. Dette har vært vesentlige bidrag til utvik lingen av fiskerifaglig kompetanse i land som Na mibia, Angola, Sør-Afrika og Vietnam, og det er fortsatt etterspørsel etter slike studieplasser. Mange land velger å sende sine kandidater til de norske universitetene. Slik sett opprettholder også de norske universitetene sin kompetanse på utviklingslandenes problemstillinger innenfor sektoren. Ettersom afrikanske og asiatiske universiteter blir etablerte samarbeidspartnerne med norske universitet innen fiskeri- og havforskning, er det opprettet nye samarbeidsprosjekt. Dette drar begge parter nytte av. Norges forskningsråd kan i fortsettelsen spille en rolle i dette samarbeidet. Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning (NORHED), er ikke en del av Ffu, men har som mål å styrke kapasiteten til høyere utdanningsinstitusjoner i lav- og mello minntektsland. Prosjektene er valgt ut basert på be hov og prioriteringer gjort av partnerinstitusjonene, og må være knyttet til myndighetenes prioriterin ger. Samarbeidsområdene bør også være i tråd med prioriterte områder for norsk utviklingspolitikk, og representere områder hvor Norge har komparative fortrinn. Programmet har en klar intensjon om å søke synergi med andre norsk finansierte innsatser innen samme området. Per i dag omfatter porteføl jen blant annet prosjekter knyttet til klimaendringer i kystlandskap, fiskehelse og vannkvalitet. Ved den stadig raskere teknologiske utviklin gen på fiskerifeltet, ikke minst innen oppdrett, er det i økende grad behov for fiskerifaglig yrkesut danning. Regjeringen vil satse mer på yrkesfaglig opplæring knyttet til den blå økonomien i utvi Boks 7.4 Akvakultursamarbeid med Kina Oppdrettsvirksomheten i Kina har tusenårige tradisjoner og landet er verdens største produ sent av fisk. Siden 2011 har Havforskningsin stituttet og Yellow Sea Fisheries Research In stitute i Kina (CAFS) samarbeidet i prosjektet «Environment and Aquaculture Governance». Prosjektet er til gjensidig nytte for kinesiske og norske partnere og har resultert i tette in stitusjonelle forbindelser, et nettverk for unge forskere, samt etablering av en plattform for forskningssamarbeid. En viktig målsetting er å identifisere og utforske områder innen akva kulturkunnskap hvor de to landene kan lære av hverandre. Det overordnede målet er å i fel lesskap bidra til matsikkerhet og et sunnere havmiljø. Kunnskapsutvekslingen innen akva kulturforvaltning omfatter temaer som plan leggingsverktøy, økosystemmodellering, over våkingssystemer samt integrerte systemer for bedre forståelse av effekten til klimaend ringer. Boks 7.5 Opplæring og utdanning «Building Skills for Jobs» er en del av Norges satsing på utdanning globalt og har en ramme på totalt 500 millioner kroner over fem år. Pro grammet skal bidra til at ungdom og unge voksne opparbeider seg ferdigheter som etter spørres i arbeidsmarkedet i utviklingsland el ler setter dem i stand til å skape sin egen ar beidsplass. Det gis prioritet til innsatser innen fem sektorer, deriblant fisk og marine ressur ser og maritim sektor. Det legges vekt på in volvering av næringslivet for å sikre at ferdig hetene er jobbrelevante. Den innledende ut lysningen under programmet forvaltes av Sen ter for internasjonalisering av utdanning i sam arbeid med Norad. 82 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken klingsland. I Norge finnes det videregående sko ler som driver yrkesfaglig utdanning innen en fis kerifagene. Med norsk støtte er det tidligere eta blert en tilsvarende skole i Mbegani, Tanzania. Norsk støtte opphørte i 1990, men skolen fortsatte under fiskerimyndighetene i Tanzania. Namibia fikk støtte til sin fiskerifagskole, (NAMFI), innen for det bilaterale samarbeidet 1990–2005. Som en del av Fisk for utvikling-programmet er det planlagt økt satsing på yrkesfaglig opplæ ring innen oppdrettssektoren. Regjeringen vil – satse mer på yrkesfaglig opplæring, studentut veksling og samarbeidsprosjekter innen fiskeri og oppdrett med universiteter i partnerland 7.4.4 Fiskeriforvaltning og -regelverk En vellykket fiskeriforvaltning krever både kunn skap om marine økosystemer, et godt rettslig ram meverk og forvaltningsregime som gir gode ram mebetingelser for private investeringer, samt ef fektive håndhevingsmekanismer. Oppdrett i utvi klingsland er risikofylt, og virkemidler for å redu sere risikoen ved investeringer er ofte påkrevd. Norsk kompetanse er etterspurt, ikke minst når det gjelder hva som kreves av offentlig tilretteleg ging og forvaltning for en gryende oppdrettsnæ ring. Norge har bistått i utviklingen av oppdretts sektoren i flere land, samt til forvaltningen av denne sektoren. Norge støtter også kunnskapbyg ging om oppdrettssektoren gjennom internasjo nale institusjoner, som f.eks. FAOs arbeid med sårbarhetsanalyser av fiskeoppdrett ved klima endringer i forskjellige regioner. Land i Afrika, Asia og Latin-Amerika er i for skjellig grad tilsluttet, og etterlever, internasjonale lover og regler på det maritime og marine feltet, og har i ulik grad implementert disse i nasjonalt lovverk for fiskeriforvaltningen. God gjennom føring er av stor betydning for deres evne til å håndtere saker knyttet til hav og innsjøer gene relt, og til fiskerier spesielt, herunder oppdrett. Regjeringen vil – bidra til at partnerland får på plass regelverk innen fiskerisektoren, som kan ivareta målset tingen om en bærekraftig sektor, både innenfor marint fiske og fiskeoppdrett – bistå utviklingsland, spesielt i Asia, med tiltak som fremmer fiskehelse og miljøaspekter i oppdrettsnæringen 7.4.5 Næringsutvikling I lys av forventet vekst i oppdrettssektroren, er det økende interesse fra norske bedrifter for å in vestere i denne sektoren i utviklingsland. Det er viktig at aktørene satser langsiktig og målet bør være at oppdrettsnæringen skal være industriali sert med storskala teknologi og merder. Utvikling av næringen kan spille en viktig rolle for matsik kerhet og jobbskaping, og bidra til at overbeskat tede fiskebestander skjermes. For å lykkes med Boks 7.6 Antibiotikautfordringer i fiskeoppdrett En del utviklingsland har et relativt høyt for bruk av antibiotika i sin akvakulturproduk sjon. Dette kan skyldes flere faktorer, som lav kompetanse om fiskesykdommer, mangel på diagnoselaboratorier, og begrenset kunnskap og bevissthet om biosikkerhet. I mange tilfel ler er få eller ingen kommersielle vaksiner til gjengelige. Lav betalingsvilje for vaksiner kan være en ytterligere utfordring. Løsningen blir derfor ofte utstrakt bruk av antibiotika, som er relativt lett tilgjengelig. I produksjonen av ar ten pangasius har dette ført til store proble mer med bakteriell resistens og multiresis tente bakteriestammer. I norsk oppdrett har flere tiltak, som utvik ling av vaksiner, selektiv avl, avstand mellom oppdrettsanlegg og fokus på fiskevelferd, gjort det mulig å redusere antibiotikabruken til et minimum. Norske erfaringer, inkludert forvaltningstiltak som ivaretar ovennevnte, er aktuelle i bistandssammenheng for å bedre fiskehelse i oppdrett og redusere bruken av antibiotika. Det er i den forbindelse viktig å ta med seg «One Health»-konseptet som viser betydningen av samarbeid mellom sektorer på menneskelig helse, dyrehelse og miljø. Spesi elt når det gjelder arbeidet rettet mot utvikling av antimikrobiell resistens, er denne sammen hengen tydelig. Bruken av antibiotika i fiske oppdrett kan ha stor betydning for spredning av resistens i miljøet til mennesker og andre husdyr. 2016–2017 Meld. St. 22 83 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken fiskeoppdrett må hele verdikjeden fungere, og det er viktig at ulike innsatser sees i sammenheng. Dette kan danne grunnlag for etablering av strate giske partnerskap mellom offentlige og private aktører. Regjeringen vil konsentrere en større del bi standen til kompetansebygging innen næringsut vikling basert på både marine ressurser og fersk vannsressurser. Norges støtteordninger til næ ringsutvikling har blant annet bidratt til utvikling av fiskeoppdrett. Oppdrettere og andre nærings utøvere i verdikjeden har også fått opplæring som en del av støtten. Støtte til investeringer i opp drettssektoren vil sees i nær sammenheng med øvrig arbeid i Fisk for utvikling-programmet, slik at nasjonale rammebetingelser og forskning innen oppdrett støtter opp om næringsmuligheter i lan dene. Oppdrettssektoren, slik vi kjenner den i Norge, er en høyteknologisk, kapitalkrevende in dustri. Det er en forutsetning at lokale lover og regler for sektoren er utarbeidet, og at myndighe tene implementerer disse. Mulighetene for å skape store verdier, som vil generere sysselset ting og betydelige skatteinntekter til landene, er tilstede ved etablering av oppdrettsindustri. Men det er mange utfordringer som kan medføre øko nomiske tap og miljømessige ødeleggelser. Opp drett i utviklingsland er risikofylt, og virkemidler for å redusere risikoen ved investeringer er ofte påkrevd. Nøkkelfaktorer for å lykkes er blant an net en kontrollert vekst og god kontroll med fiske helseutfordringer. Regjeringen vil se bistand til næringsutvikling i nær sammenheng med arbeidet som gjøres for å styrke rammevilkår, forvaltning og utdanning innen oppdrettssektoren i partnerland. Det er blant annet et stort behov for kompetent arbeids kraft og støttefunksjoner, samt drift av infrastruk tur for en gryende oppdrettssektor. Det er i tillegg nødvendig med forskningsbasert kunnskapsutvik ling- og samarbeid. Tverssektorielt engasjement er nødvendig for å bidra til bærekraftig vekst i den blå økonomien i utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil legge til rette for arenaer der norsk næringsliv, forskning og kompetansemiljøer bidrar til kapasitetsbyg ging, investeringer, jobbskaping og samarbeid med våre partnerland. Matsvinn er et stort problem også innenfor fis keriene. Dette reduserer matsikkerhet og inntek ter. Her er det flere initiativ og innovasjonsrettede tiltak som kan støttes, og både regelverk, teknolo giutvikling og industrien kan bidra til reduksjon av matsvinn. Regjeringen vil – konsentrere en større del av bistanden til kom petansebygging innen marin næringsutvikling – styrke næringsutvikling knyttet til oppdrett og se dette arbeidet i nær sammenheng med ar beidet som gjøres for å styrke rammevilkår, for valtning og utdanning innen oppdrettssektoren i partnerland – bidra til å redusere matsvinn fra fiskeriene 7.4.6 Finansiering Norge opplever stor pågang fra våre partnerland som ønsker tilgang til kompetanse og finansiering på områder knyttet til en bærekraftig blå øko nomi. Norge anses som en foretrukket partner på en rekke felt, og norske bedrifter og kunnskapsin stitusjoner mottar mange henvendelser med øn ske om samarbeid. I tillegg til tilskudd til forundersøkelser før be slutninger om investeringer, er det behov for ade kvate finansieringsordninger på ulike nivå. Dette kan være ordninger for småskala-tiltak, støtte til oppstart for små og mellomstore bedrifter, og til Boks 7.7 Science Week Konferansen «South Africa – Norway Science Week» ble for første gang arrangert høsten 2016. Målet med konferansen var å stimulere til økt samarbeid innen forskning, utdanning, næringsliv og innovasjon. Målgrupper for kon feransen var forskere, forsknings- og utdan ningsledelse, næringsliv, studenter, myndig heter og forskningsfinansierende organisasjo ner. Ambassaden i Sør-Afrika og Innovasjon Norge skaper møteplass for næringsutvikling og jobbskaping. Potensialet er stort, ikke bare i Sør-Afrika. Flere afrikanske land satser nå på havrelatert kompetanse og næringsutvikling. Sør-Afrika er imidlertid i en klar lederposisjon på grunn av sin gode infrastruktur, tilgangen til tre verdenshav, et velfungerende bank- og finansvesen og ikke minst – kunnskapsinstitu sjoner av fremragende kvalitet. «Science Week» skapte og fornyet koplinger innen mange sektorer og på mange nivåer og var en god anledning til å bygge og styrke Norges po sisjon som sentral partner i utviklingen av blå økonomi. 84 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Boks 7.8 Vietnam – oppdrett og fiskerilov Figur 7.5 Fiskeoppdrett i Halong Bay,Vietnam. Foto: Ken Opprann Norge har gitt Vietnam fiskeribistand siden 1998. Dette har vært vellykket, og den norske bistanden trappes ned og fases ut. Det er særlig to områder det er fokusert på: en bærekraftig oppdrettsnæring, og utarbeidelse og implemen tering av ny fiskerilov. Norge har støttet forskning og utvikling innenfor oppdrett siden 1998. Vietnam har mottatt til sammen 42 millio ner kroner og forskningen har ført til at fattige familier har økt sin produksjon med opptil 40 prosent etter å ha deltatt i et oppdrettsforsøk med en ny type tilapia-fisk. Gjennom selektiv avl fikk fisken 46 prosent høyere vekstrate og større kuldetoleranse enn vanlig niltilapia. Av oppdrettsanleggene som tok i bruk metoden var det få som hadde forekomst av fiskesykdom, mens sykdom forekom hos de fleste av de andre oppdretterne. I 2001 var samlet produksjon av tilapia 15 000 tonn i Vietnam og denne hadde steget til 187 000 tonn i 2015. Gjennom sin støtte har Norge også bedret den vietnamesiske forskningskapasiteten innen genetikk, fiske helse og marint oppdrett. Videre har Norge med næringslivsordnin gene bidratt til fôrproduksjon i Vietnam. Opplæ ring og HMS-tiltak. Dette har bidratt til en bety delig økning i andelen lokalt produserte fôrin gredienser på bekostning av importert fiskemel, forbedret HMS-opplæring for ansatte og under leverandører, samt at 500 vietnamesiske fiske oppdrettere har fått opplæring i hvordan optimal fôring kan øke effektivitet og kvalitet i produk sjonen. I arbeidet med å bistå Vietnam med å utar beide ny fiskerilov, og å implementere denne lo ven, har Norge lagt vekt på at lovverket skal sikre en miljømessig og økonomisk bærekraftig fiskerinæring, og gi fiskere og oppdrettsnæring forutsigbare rammevilkår. Prosjektet ble gjen nomført i to faser i perioden 1999–2011. Viet nam klarte på rekordtid å utarbeide lovverk, og få dette vedtatt høsten 2003. Samlet bidrag fra Norge var 34 millioner kroner. Resultater viste seg i form av økte inntekter og færre lovbrudd. Gjennom reguleringer har det nye lovverket bi dratt til å redusere presset på Vietnams fiskeres surser, blant annet ved å øke satsingen på opp drett. I 1996 sto fiske for 66 prosent av de sam lede inntektene i sektoren. Ti år senere var an delen halvert. I perioden 2005–2015 økte opp drettsproduksjonen med 7,1 prosent årlig. Verdien av akvakulturproduksjon i 2015 var 6,9 ganger så stor som i 2001. Den nye fiskeriloven har dessuten innført reguleringer for å beskytte sårbare arter, og det er etablert 15 verneområ der langs kysten. Forvaltningsplaner, lisenser og kontroller har gitt bedre og mer forutsigbar forvaltning. I Thang Loi i Halong Bay-området har lokalbe folkningen fått tildelt oppdrettslisenser. Lisen sene muliggjør kreditt og lån, og har bidratt til økt næringsaktivitet. En undersøkelse foretatt av lokale myndigheter viser at antallet fattige i kommunen ble redusert fra 48 prosent til 18 pro sent 2007 til 2012. Det er blitt satset mye på å øke kunnskapen om den nye fiskeriloven for å øke bevissthetsnivået og endre skadelig praksis. En undersøkelse foretatt blant utvalgte fiskere fire år etter at loven ble innført, viste at lovbrud dene hadde blitt redusert med mellom 50 og 70 prosent. De største endringene var forurensning av det marine miljøet. Kompetanseheving i den vietnamesiske forvaltningen har ført til at Viet nam deltar mer aktivt i regionalt fiskerisamar beid og i internasjonale fora som FAOs fiskeri komite og FNs Havrettskonvensjon. Dette har gitt Vietnam mulighet til å fremme egne interes ser og påvirke internasjonal politikk. 2016–2017 Meld. St. 22 85 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken gang til kapital for store investeringer innen for eksempel oppdrettsnæringen. Felles for disse ord ningene er at dette er lån, på rimelige vilkår, som skal betales tilbake. Det vil gi pengene økt verdi, og skape muligheter for flere til å kunne starte opp og utvikle det lokale næringslivet. Det finnes flere viktige bistandsprogrammer hvor regjeringen vil vurdere en tydeligere blå inn retning. Tilskuddsordningen for midler til næ ringsutvikling mottar allerede i dag søknader knyttet til for eksempel oppdrett, fiskerivirksom het og næringsutvikling innenfor sjømat. Det vil være mulig å øke innsatsen på dette området. Helt overordnet kan man se for seg å bygge program mene inn i et større blått utviklingsinitiativ. Statens investeringsfond for næringsvirksom het i utviklingsland (Norfund) har til formål å medvirke med egenkapital og annen risikokapital, samt yte lån og stille garantier til utvikling av bæ rekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland7 Norfund gjør investeringer i matindustri, her under oppdrett. Slike investeringer er prioritert i Norfunds strategi 2016–2020. Regjeringen vil – vurdere å styrke næringsutviklingsordningen knyttet til blå økonomi i utviklingsland 7.4.7 Ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og fiskerikriminalitet Selv om oppdrett er den sterkest voksende fiskeri sektoren, vil fangst av villfisk fortsette å spille en viktig rolle i mange utviklingsland. For å sikre at denne sektoren realiserer sitt potensiale, er bære kraftig høsting av ressursene av stor betydning. Blant de største truslene mot dette finner vi ulov lig, uregulert og urapportert fiske (UUU-fiske) og fiskerikriminalitet. I mange utviklingsland er det et stort behov for å etablere og styrke forvalt ningsregimer som kan begrense tapene og bidra til å utvikle potensialet for bærekraftig ressursut nyttelse i havet. Regjeringen har betydelige satsin ger mot ulovlig fiske og fiskekriminalitet. 7.4.7.1 Bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske UUU-fiske er særlig et problem i land og regioner med svak fiskeriforvaltning og mangelfulle systemer for overvåking og håndhevelse av regel verk. For vestafrikanske fiskebestander og fiske rier representerer UUU-fiske utført av andre sta ters fiskeflåte et stort problem. Det er beregnet at Vest-Afrika alene har et tap på USD 1,3 milliarder per år8. Estimatene for omfanget av problemet globalt er beheftet med usikkerhet, men det er an tydet at det kan omfatte opp til 26 million tonn fisk hvert år9. Dette utgjør mer enn 15 prosent av ver dens samlede produksjon av villfisk. Problemet tapper utviklingsland for store ressurser og under graver levekårene i kystsamfunn. Norge bistår multilaterale og regionale organi sasjoner med å bekjempe UUU-fiske gjennom blant annet Avtalen om havnestatskontroll («Hav nestatsavtalen»), som ble vedtatt på FAOs konfe ranse i 2009 og er en bindende avtale for å be kjempe slikt fiske. Norge ratifiserte avtalen i 2011 og den trådte i kraft etter at 25 land hadde ratifi sert den i juni 2016. Arbeidet med avtalen ble initi ert av Norge, norske eksperter bidro i utformin gen, og det meste av finansieringen av forhandlin gene som ligger til grunn er kommet fra Norge. Avtalen representerer en viktig milepæl i arbeidet med å forebygge, hindre og eliminere UUU-fiske internasjonalt. Gjennom avtalen skal stater samarbeide om ikke å ta imot fisk i havn når fangsten er tatt i strid med bærekraftig forvaltning og dersom det nasjonale regelverket er på plass for rettslig forføyning, ta arrest i slike fartøy. Avta len omfatter blant annet stenging av havner for svartelistede fartøy, informasjonsutveksling, gjen nomføring av kontroll og forebyggende tiltak. Må let er å hindre eller gjøre det mindre lønnsomt å lande fangst som ikke er høstet i tråd med bære kraftig forvaltning. Regjeringen skal være vertskap for det første statspartmøtet under avtalen i slutten av mai 2017. Det er vesentlig for avtalens gjennomslag at den får bred internasjonal oppslutning, herunder i utviklingsland. Regjeringen vil arbeide for at ytter ligere stater slutter seg til avtalen og gi støtte til implementeringen av den i utviklingsland. Oppføl ging av avtalen, og effektiv implementering av dens bestemmelser, kan være en utfordring i land med lav institusjonell kapasitet. Regjeringen vil – styrke kampen mot ulovlig, urapportert og ure gulert fiske ved å arbeide for at ytterligere sta ter slutter seg til Havnestatsavtalen og ved å 7 Norfundloven § 1. Norfund ble etabelert i 1997 som et næringsinnrettet investeringsfond. 8 Africa Progress Report 2014. 9 The State of World Fisheries and Aqvaculture (2016). FAO. 86 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken være vertskap for det første statspartmøtet un der avtalen i 2017 – gi støtte til implementeringen av Havnestatsav talen i utviklingsland – fortsatt støtte regionalt samarbeid mot ulovlig fiske – bidra til å hindre omsetning av fisk som er fan get gjennom UUU-fiske gjennom utvikling og anvendelse av relevante internasjonale retnings linjer fremforhandlet av FAOs medlemsland – bidra til at alle multilaterale organisasjoner med mandat på UUU-fiske, menneskerettighe ter og arbeid mot fiskerikriminalitet, samarbei der og samordner sine aktiviteter. Dette gjel der bl.a. FAO, ILO, IMO, UNODC og Interpol. 7.4.7.2 Bekjempelse av fiskerikriminalitet Fiskerikriminalitet er en rekke kriminelle handlinger som undergraver bærekraftig forvalt ning av verdens fiskeressurser og representerer et økonomisk problem og et sikkerhetsproblem i mange utviklingsland. Problemet omfatter alle straffbare forhold gjennom hele verdikjeden for fisk, inkludert ulovlig fiske, skattekriminalitet, tollsvindel, bedrageri, korrupsjon, menneskehan del i form av tvangsarbeid i fiskerisektoren, menneskesmugling og narkotikasmugling. Effek tiv bekjempelse fordrer innsats på tvers av admi nistrative skiller. I de fleste tilfeller er fiskerikrimi nalitet knyttet til grenseoverskridende organisert kriminalitet, og krever koordinert internasjonal respons. For enkelte utviklingsland er fiskerikriminali tet en direkte trussel mot økonomiske utvikling. Norge støtter opplæring av fiskeriinspektører for bekjempelse av fiskerikriminalitet gjennom et samarbeid med Nelson Mandela University i Sør Afrika. Prosjektet vil styrke Sør-Afrikas og på sikt også andre afrikanske staters evne til å overvåke egne kyst- og havområder. Dette kan gi et positivt bidrag til regionalt samarbeid på et viktig felt for Afrika og for Norge. Fiskerikriminalitet er et område som må gis oppmerksomhet og oppfølging internasjonalt. Norge er en pådriver for å utvikle verktøy for å håndtere problemet, blant annet ved å fremme strafferettslig samarbeid mellom ulike lands kon trollmyndigheter og politi, og gjennom internasjo nalt politisamarbeid. Regjeringen vil arbeide for vedtakelse av en resolusjon om fiskerikriminalitet i FNs kriminalitetskommisjon. Sammenstilling og tilrettelegging for informa sjonsdeling mellom kontrolletater og politi er sen Boks 7.9 UUU-fiske utenfor Vest-Afrika I havområdene utenfor Vest-Afrika støtter den norske stiftelsen Trygg-Mat Tracking (TMT) de seks landene Liberia, Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin og Nigeria med å avdekke ulovlig fiske. Innsatsen har siden 2014 medført at fartøy som driver ulovlig fiske er blitt identifisert og ut vist fra farvannene. Gjennom prosjektet «Fis heries Intelligence and MCS support in West Africa» bidrar TMT og Stop Illegal Fishing (SIF) med teknisk støtte til den regional fiskeriorgani sasjonene Fisheries Commitee for the West Cen tral Gulf of Guinea (FCWC). Prosjektet bidrar med informasjon om fiskeriaktørene i regionen, legger til rette for informasjonsutveksling mel lom landene, og støtter kontrollaktiviteter utført av landene, som for eksempel fartøysinspeksjo ner. I tillegg blir myndighetene veiledet i bruken av «Havnestatsavtalen». Målet er å oppnå en ef fektiv nasjonal og regional fiskeriforvaltning i området gjennom bedret tilgang på informasjon, styrket informasjonsdeling og samarbeide mel lom landene, økt samhandling mellom de ulike aktører i fiskeriforvaltningen i de enkelte land og oppbygging av kapasitet for overvåking og kontroll av fiskeriaktiviteter i medlemslandene. Tilnærmingen har vist seg effektiv og har gitt resultater ved at landene nå aktivt utveksler vik tig informasjon om ulike fartøys bevegelser og omlastinger, samt dokumentasjon vedrørende utstedelse av fiskerilisenser. Blant grunnstei nene i prosjektet har vært etableringen av en West Africa Task Force (WATF), en operativ gruppe bestående av direktørene for de ulike lands fiskerimyndigheter og ledere for overvåk nings- og kontrollaktiviteter. Videre er det opp rettet nasjonale arbeidsgrupper bestående av fis kerimyndigheter, marine, havnemyndigheter, maritime myndigheter og andre relevante of fentlige institusjoner. En nettbasert regional samarbeidsplattform er etablert og oppdateres regelmessig med innspill, informasjon og an modninger om samarbeide mellom landene el ler forespørsler om faglig støtte. 2016–2017 Meld. St. 22 87 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tralt for å bekjempe ulovlig virksomhet. Gjennom BarentsWatch samarbeider offentlige etater om å samle, utvikle og dele kunnskap om kyst- og hav områdene. Fiskeridirektoratet og Kystverkets analyseenhet ved Vardø sjøtrafikksentral samar beider med BarentsWatch for å avdekke ulovlig fiske og bedre sjøsikkerheten på havet. Enheten, som har spesiell kompetanse bygget opp gjennom norsk innsats mot ulovlig fiske i Barentshavet, ut fører oppdrag på bestilling fra både nasjonale og internasjonale myndigheter, og har bistått flere utviklingsland med å samle inn og analysere infor masjon om kriminell virksomhet på havet. Enhe ten har også bidratt til opplæring av analytikere fra en rekke utviklingsland. Bekjempelse av fiskerikriminalitet skjer gjen nom rettsvesenet og internasjonalt samarbeid. Viktige aktører er Interpol og FNs kontor for nar kotika og kriminalitet (UNODC). Norge var en på driver for at Interpol opprettet en egen arbeids gruppe for fiskerikriminalitetssaker i 2013, og støtter Interpols arbeid med dette. Regjeringen inngikk i november 2016 en fireårig avtale med UNODC på 39,7 millioner kroner for å bekjempe transnasjonal organisert fiskerikriminalitet i utvi klingsland. UNODC vil bistå med oppdatering av lovgivning, og med kompetanse- og kapasitetsbyg ging av politi, tollmyndigheter og rettsapparatet. Den norske støtten representerer en betydelig in ternasjonal styrking av innsatsen mot fiskerikrimi nalitet. Regjeringen vil – videreføre den omfattende norske støtten til In terpol og FNs kontor for narkotika og krimina litet, arbeide for en resolusjon mot fiskerikrimi nalitet i FNs kriminalitetskommisjon og jobbe for en fortsatt norsk pådriverrolle på fiskerikri minalitetsområdet – støtte videreutvikling av Analyseenheten i Vardø og BarentsWatch for å kunne bistå utvi klingsland med analyser og satellittbasert in formasjon for å avdekke ulovlig fiske og andre ulovligheter på havet Boks 7.10 Interpols arbeid mot fiskerikriminalitet Som en del av regjeringens utviklingspolitikk støttes Interpols arbeid med å bekjempe fiske rikriminalitet og illegalt fiske. Dette skal bidra til at myndigheter i utviklingsland følger nasjo nale og internasjonale lover og å styrke samar beidet, både geografisk og mellom sektorer. Norsk partner i dette samarbeidet er Fiskeri forvaltningens analysenettverk mot ulovlig fiske (FFA), med et sekretariat som ligger i Nærings- og fiskeridepartementet. Norsk støtte er 42,3 mill. kr over fem år (fra 2015–2019). Denne støtten har allerede gitt konkrete resul tater ved at Sao Tome og Principe, med bi stand fra INTERPOL, gjennomførte både et terforskning og rettsak mot eiere og ansvarlig mannskap ombord i «Thunder», som hadde fisket ulovlig i Sørishavet, samt forurenset Sao Tomes farvann, 2015. Ansvarlig mannskap ble fengslet. Såkalte operative saksmøter på ulov lig fiske, ledet av INTERPOL, har bidratt til at både industrialiserte land og utviklingsland har samarbeidet om en rekke straffesaker på fiskeriområdet. 88 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken 8 Økonomiske og administrative konsekvenser De økonomiske og administrative konsekven sene av tiltakene i meldingen lar seg i ulik grad fastslå nøyaktig. Etter hvert som forslag konkreti seres vil det som et ledd i vurderingene av tiltak være viktig å utrede videre eventuelle konsekven ser på vanlig måte i tråd med utredningsinstruk sen. Tiltak vil dekkes innenfor berørte departe menters gjeldende budsjettrammer. Utenriksdepartementet t i l r å r : Tilråding fra Utenriksdepartementet 24. mars 2017 om Hav i utenriks- og utviklingspolitikken blir sendt Stortinget. 2016–2017 Meld. St. 22 89 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Vedlegg 1 Liste over forkortelser og akronymer ACAP Arctic Contaminants Action Program Arktisk råds arbeidsgruppe mot forurensning AMAP Arctic Monitoring and Assessment Program Arktisk råds arbeidsgruppe for miljøovervåkning AOSIS Alliance of Small Island States Alliansen av små øystater ASEAN Association of Southeast Asian Nations Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner AU African Union Den afrikanske union BCC Benguela Current Commission Kommisjonen for Benguelahavstrømmen CAFF Conservation of Arctic Flora and Fauna Working Group of the Arctic Council Arktisk råds arbeidsgruppe for biologisk mangfold CBD Convention on Biological Diversity Konvensjonen om biologisk mangfold CCMLAR Convention [Commission] on the Conservation of Antarctic Marine Living Resources Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis CGIAR Consultative Group on International Agricultural Research Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning CITES Convention on International Trade of Endangered Species Konvensjon om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna COPERNI CUS European Earth Observation Programme Det europeiske jordobservasjonsprogrammet EFTA European Free Trade Organisation Det europeiske frihandelsforbund EPPR Emergency Prevention, Preparedness and Response Working Group of the Arctic Council Arktisk råds arbeidsgruppe for forebygging av og beredskap mot akutt forurensning EØS European Economic Area Det europeiske økonomiske område FAO Food and Agriculture Organization of the United Nations FNs organisasjon for ernæring og landbruk Ffu Fish for Development Fisk for utvikling (bistandsprogram) FRONTEX European Agency for the management of Operational Cooperation at the External Borders of the Member States of the European Union Det europeiske grensekontrollbyrået GEF Global Environment Facility Den globale miljøfasiliteten 90 Meld. St. 22 2016–2017 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken ICES International Council for the Exploration of the Sea Det internasjonal havforskningsrådet IEA International Energy Agency Det internasjonale energibyrå IEF International Energy Forum Det internasjonale energiforum ILO International Labour Organisation Den internasjonale arbeidsorganisasjonen IMO International Maritime Organisation Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (FNs sjøfartsorganisasjon) INTERPOL International Criminal Police Organization Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon IOC UNESCO Intergovernmental Oceanographic Commission of UNESCO Den mellomstatlige oseanografiske kommisjon IWC International Whaling Commission Den internasjonale hvalfangstkommisjonen JPI Oceans Joint Programming Initiative Healthy and Productive Seas and Oceans Felles programinitiativ for sunne og produktive sjø- og havområder MARPART Maritime Preparedness and International Partnership in the High North Maritim beredskap og flernasjonalt partnerskap i nordområdene (prosjekt) MARPOL International Convention for the Prevention of Pollution from Ships Den internasjonale konvensjonen om forhindring av forurensing fra skip NAFO Northwest Atlantic Fisheries Organization Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon NEAFC Northeast Atlantic Fisheries Commission Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon NIVA Norwegian Institute for Water Research Norsk institutt for vannforskning NORHED Norway’s programme for capacity development for higher education and research for development Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning Norfund Norway’s Development Finance Institution Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland NSOAF North Sea Offshore Auhorities Forum Sammenslutning for nordsjølandenes myndigheter med tilsynsansvar for petroleumsvirksomhet til havs OECD Organisation for Economic Co-operation and Development Organisasjonen av økonomisk samarbeid og utvikling Ofu Oil for development Olje for utvikling (bistandsprogram) OPEC Organisation of Oil Exporting Countries Organisasjonen for oljeeksporterende land OSPAR Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet PAME Protection of the Arctic Marine Environment Arktisk råds arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø REDD Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation Programme Programmet for reduksjon av utslipp fra avskoging og ødeleggelse av skog SARiNOR Search and Rescue in the High North Søk og redning i nord (prosjekt) SIDs Small Islands Developing States Små utviklingsøystater 2016–2017 Meld. St. 22 91 Hav i utenriks- og utviklingspolitikken SOLAS International Convention for the Safety of Life at Sea Den internasjonale konvensjonen om menneskeliv og sikkerhet til sjøs SPU Government Pension Fund Global Statens pensjonsfond utland TPP Trans-Pacific Partnership Trans-Pacific Partnership TTIP Transatlantic Trade and Investment Partnership Det transatlantiske handels- og investeringspartnerskap UNCLOS United Nations Convention on the Law of the Sea FNs havrettskonvensjon UNDP United Nations Development Programme FNs utviklingsprogram UNEP United Nations Environment Programme FNs miljøprogram UNODC United Nations Office on Drugs and Crime FNs kontor for narkotika og kriminalitet UUU-fiske Illegal, unreported and unregulated fishing Ulovlig, urapportert og uregulert fiske WTO World Trade Organisation Verdens handelsorganisasjon Meld. St. 22 (2016 – 2017) Melding til Stortinget Hav i utenriks- og utviklingspolitikken Bestilling av publikasjoner Offentlige institusjoner: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Internett: www.publikasjoner.dep.no E-post: publikasjonsbestilling@dss.dep.no Telefon: 22 24 00 00 Privat sektor: Internett: www.fagbokforlaget.no/offpub E-post: offpub@fagbokforlaget.no Telefon: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige på www.regjeringen.no Foto: Peter Prokosch / Grid Arendal Trykk: 07 PrintMedia AS – 03/2017 07 P RINTMEDIA – 2 04 1 03 79 M IL JØ ME RKET TRYKKER I